Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
Bårdshaugvatna ligger innerst i Haugesundsmarka, mot Tysvær. Fra Kattanakk kan den tas som en rundtur, ved å gå opp vannverksvegen om trent til høyest punkt 120 moh, og fortsette på skogsstiene innover i marka, deretter runde vatna på nordenden og fortsette sørvest mot Krokavatnet, over til Djupadalen og så tilbake til Kattanakk.
Vi valgte en annen rute fordi vi var litt sent ute. Målet var Bårdshaugvatnet, og vi startet ved Kattanakk. Men istedet for å gå inn i marka valgte vi gå helt inn mot Skokland før vi tok av mot det minste vatnet, for å returnere. Det er flere stier i området, og lett for å gå feil, så følg godt med på kartet. I kveld ble denne turen som en trim. For å få en gåtur, følg heller denne ruta:
Det er en vakker vårlig søndag da goturlaget m. fam. drar ut fra Kattanakk og følger Vannverksvegen mot Håvås. I turlaget er fotografene Benedikte og Ingeborg selvdrevne på to ben hver, Jørgen kjører permobil og Østli-gutta sykler.
For etpar år siden prøvde jeg ut denne vegen. Det er en fin sykkelrunde via Håvås og Førresfjorden. Men i dag var planen en rast i høydene langs vegen, så vi dro i gangtempo opp fra Kattanakk. Dette er bakke med en stigning på ca. 100 høydemeter.
Kattanakk
Det er asfalterte stier den første biten, og gangsti så lenge det er mulighet for trafikk. Man kommer så opp til stidelet mot Djupadalen, hvor det er et åpent toalett, som ble tatt i bruk...
Etter stidelet kom vi snart til en bom, som stenger biltrafikk ute, og lar oss være i fred. Til nå har vi vært plaget av 0 biler, for øvrig....
Etter noen hundre meter finner vi skilting til Krokavatnet, som er en del av løypenettverket fra Djupadalen og Håvås. Her begynner villmarka, og selv om vi sykler på en anleggsvei, føler vi oss på vidda. Grusveiene er fine å sykle og kjøre på , så vi triller os avgårde i rolig tempo. Damene går med fotoapparatet i handa, og finner detaljer de tar bilde av, mens vi andre triller avgårde i kjent stil: Trillende!
Etter en time på tur finner vi et svaberg å slå oss ned på . Her får vi utsikt over fjell og vatn i nord og øst. Vi finner fremk kokeapparatet og varmer pølser med potetmos til. Deretter kom sjokoladen frem og vi koste oss med en litt kald vind i nakken.
Vinden ble etterhvert kjøligere. Det er ennå ikke sommer! Når vi så bak oss, kom et skydrev i godt tempo innover landskapet. Det var på tide å bryte opp, og returnere før regnbyger truet oss...
Skyene driver inn fra sørøst i nakken
Vi brøt opp og gikk raskt tilbake mot Kattanakk. Til vår forbauselse holdt været seg fint hele veien tilbake. Når vi kom til husklynga nær bommen, kom en av beboerne med en høne, som barna fikk holde i. Dermed fikk en naturlig avslutning på dagen, før vi trillet nedover mot startpunktet, og fikk med oss både is og sjokoladeboller på vei hjem til gråværet som ventet oss...
Goturlaget var på kanten av trim, da de dro ut på sykkeltur fra Skåredalen i Haugesund, via Førre, Nodland, Håvås, Kattanakk og Djupadalen. Vi plukket opp noen cacher, og peste stort sett på...
Det gikk raskt fra flatene i Skåredalen, og farten ble enda større ned til Førre, der motbakkene ventet oss, og vi tråkket opp dalen til Nodland.
Fra Håvås, mot Kattanakk var det mange oppoverbakker, og vi tenkte friskt på rådet om å sykle andre vei, men var glade for å være barske, og tråkket hver sin gang opp bakkene..
På toppunktet i de bakkete Sandvassbrekkene, bar det i utforkjøring ned til Kattanakk, via Djupadalen, og rundet Eivindvatnet tilbake mot Skåredalen igjen.
En fin runde denne vindstille kvelden, og mest i natur:
Vi tråler Haugesund for tiden, og finner mange flotte stier og turmuligheter, - og cacher, selvsagt.
I kveld prøvde goturlaget seg på marka til Arka igjen. Sist vi var her, var det mørkt, grått og lite utsikt, mens i kveld ble det en nydelig tur, med mange utsiktspunkter, snø som lyste opp kvelden, og en fin runde via Djupadalen og Kattanakk. Ekstra glad ble jeg da det viste seg at min nye iphone 4S egnet seg ypperlig til formålet, med både tracking gps og geocaching. Og det var ikke jeg som brukte opp batteriet først. Så er det sagt, og det er jeg glad for, det også.
Vi startet fra Bleikemyr, og parkerte ved Solandsbakken barnehage. Herfra gikk vi Austrheimsveien mot Solandsbakken, og opp nærmeste sti. Stien har en middels bratt stigning opp til utsiktspunktet. Det er nok lenge siden vi har gått i bakker, for plutselig merket vi den, selv om det ikke er mer enn 80 høydemeter til første utsiktspunkt (110 moh), over Arkavatnet (25 moh). Kanskje er det geocachingen som har gjort oss i dårlig form. De er alt for tilgjengelige. Det tok i alle fall 20 min å gå hit, fra parkeringsplassen.
På utsiktspunktet var det utsikt, en fin en, og oppslukt som Fredrik var i geocachen rett her oppe, glemte han hele formålet, og spradet videre på stien, mens jeg stod der i ærefrykt og skue utover Haraldsvang og Ramsdal. Et nødskrik i skogen fikk meg til å pakke hodet mitt sammen og springe etter Fredrik, som var på vei opp kveldens "hardeste" stigning, til Arka (174 moh).
Opp den neste kneika var det brattere. Her spurtet bakkekongen opp, mens langdistanseløperen hang litt etter i motbakkene. Etter 20 minutter til, kom vi til toppen. Arka ligger 174 moh, noe som gir god utsikt over det lave Haugalandet. Det er et bratt markert berg, som er tilgjengeliggjort med trapper, og man kan sette seg på benker ved foten av berget. På folkemunne kalles denne for "Sukkertoppen" fordi den ser ut som et fallos-symbol.
Vi lette etter en geocache her, men nysnøen skapte vansker, og etter at friidrettstjernen Fredrik, som normalt springer en mil i timen, hadde snublet ned noen fjellskrenter, og pådratt seg rygg uten skade, fant vi ut at vi avsluttet søket, og etterlater dette til St.Bernhardshunder. (Dette var ikke noe for løver og ugler.) En liten intern spøk der, altså...
Arka (174 moh)
Etter å ha beseiret motbakker, oksygenmangel, og utmattethet, lot vi som ingenting, og vandret ned bakkene mot Djupadalen. For målet er alltid å gå i ring (!) Det var vakkert med det tynne snølaget, som lyste opp skogen, og i åpnere partier trengte man ikke hodelykt i kveld. Dermed brukte vi tiden til å trene nattesynet, noe som gikk bra, og litt ikke.
Det er gøy å ta snarveier, når man har GPS, og i kveld kortet vi av ned til O-hytta i Djupadalen, der vi fant både sti og skogbunn.
Nede i Djupadalen går det brede grusveier som bare egner seg til ben, sykler og 4-hjulstrekkere, for de som er heldige og har det. Vi fulgte stien opp til krysset, der veievalget i kveld var enkelt. Vi fulgte stien til Kattanakk, - omlag 1 km, og plukket opp en cache bak de "trengendes hus", eller "dassen", på dialekt.
På vei ned den lange bakken til Bleikemyr, fant vi en Geocache-refleksløype oppe i lia, og fulgte den inn i tett skog, der en cache var gjemt litt ovenfor avgrunnen. Deretter var det bare å gå til bilen, der Fredrik spanderte på en Eplemost, og vi var godt fornøyd med nok en fin aften i Haugesundsmarka.
