Stoltzekleiven

Vi befinner oss i Bergen, og har nok av toppturer å ta av. På ønskelista står Stoltzekleiven, som nok er en daglig trimtur for mange bergensere, men der det også arrangeres løp. Vi har ikke tenkt å løpe, men skal nå opp trappene før det blir mørkt. Planen er å gå videre langs Sandviksfjellet og ned Skredderdalen, slik at vi får en fin rundtur.

Fjellveien

Bergen er kald og klar, men har ikke snø nede i byen. Vi parkerer ved Mulen og går langs Fjellveien til den tydelige informasjonstavla til "Stoltzen".  Da er det bare å begynne klatringen.

Det er ikke veldig bratt de første svingene oppover, og akkurat idet jeg tenkte det, ble det bratt. Trappene bærer preg av tid og gamle standarder, men i enkelte parti er de fornyet, trolig av sherpaer. Men man er jo ikke ute etter standarder når man er på tur. Der er det variasjon som gleder mest. Sånn sett er det underholdende å gå opp Stoltzen, for mange steder er trinnhøyden variabel, og man får en følelse av naturlighet.

Så ble det bratt

Stoltzen er ikke lang, men pusten kjennes godt mens vi går oppover. På toppen av kleiven er det tretrapp, så da er det bare å spasere opp til Sandvikspilen, der utsikten er nydelig utover den hansastaden. Ingen kommentar om pulsen for øvrig.

"Melkesyren"

Vi liker ikke returer, så fortsetter langs Sandviksfjellet. Stiene har blank hålke, så her gjelder det å lete etter grus å tråkke på. I møte med lokalbefolkningen som løper over isen, skjønner vi at noe mangler. Her har samtlige tredd på piggsåler, og rasker trygt over isen.

Storevatnet 374 moh

Nedrediket 325 moh

Ved Nedrediket skal vi på smalere sti ned Skredderdalen. Idet vi er på vei fra hovedstien, møter vi et par som advarer oss mot veldig isete stier. Men planen vår er satt og vi forsøker oss nedover.

Det var grunn til å advare. Nedover er det vanskelig å finne fotfeste, for vann har rent ned i stien og det er få plasser som ikke er isete. Men med pågangsmot og kalvbenhet kommer vi oss så langt ned at stien blir bar.

Resten av Skredderdalen går lett, med fine trapper og gode stier som går over til grusvei, og til slutt asfaltert vei gjennom bebyggelse. Vi rekker frem før det mørkner, og er kjempesultne. 48 biter sushi skal gjøre susen...

Middels

Tid: ca. 2 t rundtur

Distanse: ca. 5 km

Høydeforskjell: 300 m

Terreng: asfalt, grusvei, steintrapp, bratt

Adventstur til Sandvikspilen

Sandviskpilen

Det er 1. søndag i advent, i Bergen. Goturlaget og innvåner Gerdi Irene sniker seg ut på en tur til. En bakketur til (!) I går gikk vi på den nest siste toppen av syvfjellsturen, mens vi i dag skal bestige den siste; Sandviksfjellet. Vi planlegger å gå de fine veiene fra Sandviken sykehus og opp heile skiten, frem til toppen av Stoltzenkleiven; Sandvikspilen. Å gå trappene blir nedstemt av den kvinnelige majoriteten, så dermed blir det en tur/retur/gotur i dag.

Det er slående hvor tett det er mellom soloppgang og solnedgang på denne tiden, spesielt i den dalen vi er på vei inn i. Solstrålene slipper bare til - inn i mellom og timingen spiller stor rolle for det synet som vi møter, alt etter som om solstrålene har sluppet til eller er på vei...

Mot Sandviksbatteriet

Fra Sandviken sykehus går vi noen snarveier opp dalen, godt merket og skiltet. Vi går inn i "Skyggenes dal", eller Munkebotn, som det heter lokalt. Bakkene er betydelig brattere enn i går så vestlendingene peser godt og lager en idyllisk frostrøyk som sminker denne klare kalde formiddagen. Etter de første svingene er vi 150 moh og går forbi veikrysset til Sandviksbatteriet, der det er en snarvei opp til fjellet.

Siste sving opp Munkebotn

Munkebotsvatn

Ikke lenger etter kommer vi til Munkebotsvatnet, som er demmet opp pga. osv. Her ser vi et gult solskinn i nord, og tenker at vi snart er oppe i sola. Men det er fortsatt et stykke igjen, skal det vise seg. Vi fortsetter i "Skyggenes dal II" - Munkebotsdalen på dialekt. Det er en lang bratt stigning opp til neste milepæl, en liten bro over noe som ligner en pumpestasjon (!?). Det er tid for å fotografere.

Munkebotsdalen

Utsikt nordover

Vi er bare halvveis etter halvveis, som skulle tilsi 3/4 av turen, og bakkene blir brattere på vei mot Smådiket (330 moh). Det er ikke langt til solstrålene, og en liten time etter start har vi kommet til Storevatnet (360 moh), i skyggen av Sandviksfløyen. Fjellsida i vest; - foten av Rundemannen, er opplyst av sola. Det er midt på dagen, så det skulle vel egentlig bare mangle (!), men vatnet ligger i skygge og gir en gyllen blåtime under solstrålene. Et praktfullt vintersyn... Oppe ved vatnet er det et grindahus, for regnfulle kaffepauser, og baki der går leden til Sandvikspilen, toppen av den berømte Stoltzenkleiven. Dagens mål var i vente.

Storevatnet 

Grindahuset ved Storevatnet

Gjennom en liten buskete skog gikk vi, før vi endelig fikk se pilen mellom trærne. Det var en rask spurt til toppunktet, før vi endelig fant hele utsynet, og nytelsen av dette. En god fotosession ble det også, før kakao, kaffe og sjokolade på norsk, ble spist opp i forskjellig tempo.

Sandvikspilen

Stoltzenkleiven

Catfight

Veien ned igjen ga like mange gode øyeblikk, som på veien opp, med et påtrengende kveldslys gjennom trange skar og daler. en liten catfight ble det også mellom søstrene, før vi var nede igjen, klar for fiskesuppe på bergensk, og søstre som ble venner igjen....

Fortryllende lys over Munkebotsvatnet

Solnedgang i 16-tiden

Trykk på kartet for å studere ruta

Tid: ca. 2 t t rundtur

Distanse: ca. 7 km rundtur

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: grusvei, bratt