Kjerringtuva fra Vorrå

Kjerringtuva 84 moh

Det er siste sjansen for "Telltur"- konkurransen, og vi haster oss til årets siste mål, Kjerringtuva. Her har Goturlaget vært før, med varierende suksess. Men denne gangen satser vi på å finne toppen, sånn rett før solnedgang, rundt regna. Vi starter fra gamlevegen ved Vorrå, og går over Helgaberg og gjennom kulturlandskapet, som viser seg vakkert i høstlyset.

Vorrå-vågane

Stien virker godt ryddet videre innover marka, og vi klarer oss rimelig tørrskodd helt til vi kommer til stidelet som viser vei til Kjerringtuva. Der er det mer fuktig....

Helgaberg

Fine stier innover marka

Da er det bare å komme seg opp, og det går rimelig fort. Sola står lavt når vi er på toppen, men fjellet lager lange skygger over hjemveien. Det lave sollyset gjemmer søppelplassen, heldigvis. 

Enkel

Tid: ca. 1,5 t t/r

Distanse: 5,5 km t/r

Høydeforskjell: 82 m

Terreng: asfalt, sti, småkupert, flatt, tørt, våte partier 

Norgeskart

Fra Vorå til Sund

Høstens andre kveldstur i mørket gikk fra Vorå til Sund, og faktisk like inn til Eide. Det var ukjente stier for goturlaget, men studerer man kartet finner man alltids plasser å tråkke på. Planen var en rundtur mot Sund, over Kjerringtuva, og tilbake igjen fra Rossavatnet. Det skulle vise seg om dette var mulig...

Før mørket la seg og etter at fossregnet ga seg, startet vi opp ved Helgaberg, der det er en stor vanntank. Nytt landskap for goturlaget åpnet seg da vi kom over berget. Foran oss lå grønne enger, skog og berg, og vi var stort sett fornøyd med det.

Vi mistet stien fort, og havnet ned på det som fristet mest, nemlig de grønne engene. Litt blendet av grønnfargen vandret vi pratende, som i et paradis, og glemte at vi var av jordlig gods. Men tvilen hentet oss inn, og appen fra UT.no måtte frem. Der befant vi oss midt på turkartet, men ikke på stien. Dermed måtte vi skifte kurs for å finne stien igjen. Litt gjerdeklyving ble det før vi igjen kom på den smale sti, som ble mer og mer tydelig og fristende foran oss.

Vi passerte et tjern i et lite dalsøkke, og her var det til og med plankebro. Etter dette var stien mer gjengrodd, og lyset dempet seg kraftig. Vi myste oss gjennom den neste kilometeren, til vi fant ut at mørket var for mørkt til å finne noen vei til Kjerringtuva, slik planen var. Derfor tok vi det tryggeste valget mot Sundveien, og fulgte Lindedalen som lå foran oss. Delvis vasset vi opp til leggen, delvis brøytet vi oss gjennom braker, og noen ganger merket vi stien under bena. Til slutt kom vi til Torestemmen, et lite tjern ved Sundveien.

Når man lykkes med en utfordrende ekspedisjon, slik som Nansen og Amundsen, blir man helter i ettertiden. Dersom man mislykkes, slik som Jarle Traa, blir man idioter, i følge han selv. Vi følte oss vel  mer som i den siste kategorien. Men med alle ben og hender på plass, nok til å vandre de 5 kilometerene, uten sherpa, til Fredriks hus for å hente redningbil...

Området vi gikk i frister til gjentakelse, på lyse dagen. Da skal det også gå an å gjøre denne fine turen til en rundtur...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 1t 

Distanse: ca. 3 km

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: delvis merket sti, myr, eng, berg

Kjerringtuva

I kveld tok goturlaget en kombinert sykkel / gangetur / bakketrening, da vi besteg Kjerringtuva (84 moh) på Karmøy. Utgangspunktet var to geocacher ved Rossavatn, men da Fredrik hadde oppdaget at toppen ikke var langt unna, linket han straks til vår planlagte tur til Jotunheimen, og foreslo en skikkelig bakketrening.

Vi startet fra hvert vårt hjem i Kopervik, på sykkel, og møttes ved Gamle Sundveien, som i dag bare er i bruk av bønder, rånere og syklister. Vi syklet hele denne veien til Skår, hvor vi syklet traktorveien inn til Speiderplassen, og plukket opp den første cachen.

Nå fulgte vi stiene til Gapahuken på andre siden av vatnet, dvs det gikk ikke så bra, siden jeg ikke forstod verken retning eller hukommelsen, men fulgte mening og ytring som jeg stod for. Dermed forvillet jeg meg en stund inn i nedblåst skog og bekkefar og bekkemor, til vi endelig bestemte oss for faktisk å følge stien.

Flom i Rossavatn

I Gudbrandsdalen klager de over flom og høy vannførng, men ingen sier noe om Rossavatnet. For her lå flere deler av stien under vatn, slik at vi faktisk måtte vasse (!) I morgen kontakter vi Kleppa siden hun er Rogalending!

Likevel, gjennom dramatiske øyeblikk ved Rossavatnet, kom vi frem til Gapahuken, der jeg lot Fredrik finne cachen først.... I området fant vi også blåbær. Her er beviset, men i frykt for å avsløre hvor vi fant det, tok jeg bare et nærbilde...

Turen var blåbær

Etter dette var motivasjonen på topp for bakketrening. Jeg slo til igjen med hukommelse og valgte feil sti igjen, men snudde brått i frykt for mer sarkasme. Så i det øyeblikket var vi på rett vei igjen. Vi gikk tilbake til nordenden av Rossavatnet, og fulgte skiltingen opp til Kjerringtuva. Her foreslo jeg at vi istedet skulle følge bekken, men Fredrik hadde fått nok, og vi fulgte likevel stien.

Plutselig åpnet landskapet seg, og en relativt vid dal lå foran oss. Det var tid for vassing i våt mark, preget av regnfallet de siste dagene. Men heldigvis var det staket for vinterløypa (!?) her, så vi fulgte pinnene like opp bakkene i en prevantiv spiral opp mot toppen.

Öppna landskap

Her oppe var det fantastisk utsikt, med unntak av bossplassen rett der nede. Vi så Utsira mer tydelig enn noengang, Rambaskår til venstre for flyplassen, skimtet Tømmerhammar i det fjerne i nord, Haugesundstoppene, Såt, Låt, Måk, Kakk, Pukkk Lukk og Ratt (tror de heter det) dessuten Rambaskår, - som fortsatt frister, Boknafjell som er besteget og Sålefjellene i sør. 84 høydemeter, gjør jobben sin på Karmøy. I den forbindelse vil Fredrik snart publisere "Topper over 84 m på Karmøy"

Kjerringtuva, med utsikt mot Rossavatnet

Nå gikk vi rett og slett hjem, og hjem kom vi...