Hardingen
Hardangervidda Vest
 |
| Hårteigen 1690 moh |
Dag 3
Smøygsdalen - Hårteigen - Litlos
Det blåste kaldt i natt, og pessimismen kom med et overskyet trekk fra fjellet ovenfor. Men på morgentimene kjenner vi tidvis solstrålene varme opp teltduken, og optimismen om en blå himmel kjennes gradvis tydeligere. I dag er dagen vi skal bestige Hårteigen, hovedmålet med denne langturen. Det blir en god frokost med utsikt over dagens bratteste bakke. Foran oss ligger Smøygsdalen, en bratt bakke som skal ta oss 200 høydemeter opp til platået rundt fjelltoppen.
Vi tar det litt mindre rolig med frokosten, for i dag har vi bestemt oss for en lang etappe i høyfjellet. I tillegg til å bestige Hårteigen planlegger vi å vandre 16 km ned til Litlos, slik at vi kan ligge i grønne enger..
 |
| Smøygsdalen |
 |
| Det bortkomne lam |
Etter første bakken flater det ut noe i grønnkledde daler, selv 1400 moh. Sommeren er ikke lang, så plantene her oppe er travle og hardføre. Vi har kommet i rett tid på året, for mange av plantene er i blomst og pryder gråstein langs stien.
Ikke langt fra Hårteigen må vi opp et bratt skar til. Her er det litt løst og vått, men bakken er kort og gir oss ikke annet enn litt andpust.
Men nå står monolitten der foran oss. Dette harde fjellet som ikke har latt seg slite ned som resten av vidda. Noen forbipasserende mener fjellet kommer fra Danmark, geologene mener det er gneis fra Grønland, men vi vet bedre og kjenner til trollene i fjella som mister hattene sine i hytt og pine. Så dette er den sanne forklaringen:
Jutulen skulle på frierferd og han la i vei over Hardangervidda i et voldsomt uvær.
Vinden var så kraftig at den blåste den enorme hatten rett av hodet hans.
Hatten landet med et brak midt på den flate vestvidda.
Siden jutuler og tingene deres ble til stein i dagslys, ble hatten stående igjen for alltid.
 |
| Veien opp |
Når vi kommer frem til det eneste stedet man kan komme seg opp, hører vi steinsprang hele tiden, og lurer på om dette kan være trygt. Ned fra fjellet kommer det en og annen person og løsner småstein oppi skaret. Alle kommer levende fra det, så snart føler vi at det er vår tur å overleve.
Vi starter oppstigningen i en grov ur med store steiner. Så langt går det greit. Lenger oppe er steinene mindre, mer løse og blandet med grus. Her er det mye løst, og selv store steiner løsner når vi tråkker på de. Vi skjønner vi må trå varsomt oppover, og helst ikke ha folk hverken over eller under oss, i tilfelle det kommer stein rennende nedover. Vi får klar bane og fortsetter opp til dagens første klatreetappe.
 |
| "cruxet" Her må vi klatre opp |
Dette kaller noen "cruxet". I klatresport betyr det at det er det vanskeligste punktet. For oss ikke-klatrere betyr det utfordring utenom det vanlige. Det er noen gamle tau rundt den lille vertikale veggen, men de er ikke veldig godt tilpasset. Så vi finner vår egen løsning på det og karrer oss amatørmessig opp til en smal hylle. Hylla har noen gamle rekkverk på innsida, men disse er brukket og bøyd av ras eller is, så ligger delvis en dobbel armlengde fra der vi trenger den. Jeg holder pusten og fokuserer oppover og unngår å se ned. 20 meter lenger borte er det en noe bedre "via ferrata". Der ser det ut til at vaiere er boltet inn for ikke alt for lenge siden. Dette blir også en liten klatretur, men så er vi på hattens flate.
 |
| Klatreturen er over |
Her er det milevis med utsikt. Jeg kjenner igjen Hardangerjøkulen 4 mil unna, Folgefonna 4 mil unna, og Gaustatoppen 10 mil unna. Vi har kommet til Hårteigen på årets fineste dag....
 |
| Hardangerjøkulen i nord 40 km |
 |
| Gaustatoppen i sørøst 95 km |
 |
| Folgefonna i vest 34 - 41 km |
 |
| Varden er på sørøstsida av fjellet. |
 |
| Fjellbloddråpesvermer 1500 moh |
Trygt nede på 1490 moh kan vi fortsette vandringen til lavere fjellområder. Hårteigen har, i tillegg til geologi og sagn, også mystikk rundt seg. Navnet betyr "veiviser". Dersom en beveger seg i området vi går i, på vestvidda, endrer den fasong, noe vi opplever på denne klare dagen.
 |
| Hårteigen sett fra nord |
 |
| Hårteigen sett fra sør |
Mystikken kommer av at Hårteigen kan forsvinne, og så plutselig dukke opp, noe vi har opplevd de tre første dagene. Vitenskapen skylder på at toppen kan være dekket av skyer og forsvinne, eller den kan forsvinne bak bratte bakker, men vi vet bedre. Bare se i sagnene....
Snøfonnene ligger tett på platået, men kanskje ikke så tett som før. Vi kommer snart til en flate der det ser ut til at snøfonnene har ligget permanent i lange tider. Nå er det ikke fonner igjen, og smeltevannet sildrer på flatene etter å ha grått sine demonstrative miljøaktivistiske tårer forgjeves.
Det er glissent med vekster men enkelt å gå på disse flatene sørover. Noen småbakker kommer vi til underveis, og den første av disse går over halsen til Grytenuten.
 |
| Grytenuten |
Gradvis og langsomt kommer vi lavere i terrenget. Vi passerer Grytevatnet ca 1400 moh og Grøndalsvatnet ca. 1300 moh på den neste timen.
 |
| Grytevatnet 1396 moh |
 |
| Fjell-bloddråpesvermere ser vi mange av |
 |
| Grøndalen |
 |
| Grøndalsvatnet 1281 moh |
Men klokka nærmer seg kveld, så vi bestemmer oss for å sette oss ned for en middagspause. Før maten rekker å varme oss opp innvendig begynner vi å fryse utvendig, så lange kosen blir det ikke. Siste etappe skal bli lang. Med småbakker opp og ned holder vi oss rundt 1300 moh frem til vi kan se Litlos langt nede.
 |
| Krokavatnet |
 |
| Hårteigen begynner å bli langt bak oss |
 |
| Litlos i sikte |
Det er lange slakke bakker ned til Litlos, men stort sett er det kroppen som er sliten, før vi kommer frem til den betjente hytta.
 |
| Fremme på Litlos, 11 timer etter camp |
Med gode historier i minnet spanderer vi på oss en etterlengtet dusj og finner oss en gressflate for natta. Vi er nå halvveis i turen, og har 40 km igjen.
Meget krevende
Tid: 5-6 dager
Distanse: 83 km
Høydeforskjell: 840 m (1950m totalt)
Terreng: Fjellsti, skog, berg, myr, vidde, dal, flate partier, bratte partier, våte partier,
 |
| Ut.no |
