Folkerik tur til Olalia

Det var et nydelig påskevær da vi dro ut på skitur til vaflene på Olalihytta. Goturlaget bestod i dag av godama gogutten og meg selv. Parkeringsplassen på Oppeim var helt full, og i løypene var det tett med folk. Året startet med kraftig snøfall, men de siste ukene har det vært mildvær, så de enorme snømassene så vi ikke.  De første 200 meterene var det faktisk bart i løypa.

Føret var ikke til å klage på . Både smørefri og smøreski hadde greit feste i de første oppoverbakkene man må begynne med fra Oppeim. Det var mye barn og snublete haugalendinger i motbakkene. Sant og si var vi ikke bedre selv. Men fremover gikk det, og med litt ekstra motivering nådde vi høyden ved Hest.

Herfra er det flatere, selv om man må en tur gjennom et dalsøkke ved Ongelsvatnet. Det er alltid herlig å komme over tregransa, og se snødekte fjelltopper rundt oss. I sør så vi Lysenuten, som har vært en fristelse et par år, men som vi ikke har tatt oss tid til å bestige.

Lysenuten 812 moh

Etter å ha passert Ongelsvatnet, er det ikke lange biten inn til fjellstova, hvor det alltid er kos. Turen inn tok ca en en time.

I dag var det folkerikt i goværet, og folk satt som sild i tønne rundt hytta. Jeg tenkte at vaffelkøen kom til å bli lang, men her var det effektivisert og raskt kjøpt og spist. I samtale med de frivillige helgevaktene, fikk jeg også greie på at det i sommer kommer til å være betjent på Olalia. Hytta har vokst seg stor, og det satses friskt her oppe.

Men man blir fort kald, og etter etpar vafler og kaffekopper, satte vi opp tempoet og hjemover. Denne veien gikk det mye fortere, gogutten ble mer modig i nedoverbakkene, og godama suste som vanlig 100 meter foran oss, og vant utforcupen,  - sammenlagt..

Det er ingen grunn god nok til å sitte hjemme på en slik fantastisk dag..

Lenke til UT.no- kart

Tid: 2 t t/r

Distanse: 11 km t/r

Terreng: Opptråkkede skispor, flatt, delvis bratt

Vanskelighetsgrad: Enkel

Fire hjul og åtte ben til Olalihytta

Nye Olalihytta anno 2014

Det var den dagen jeg fant ut at man fint kan bruke redskap med hjul inn til Olalihytta. Det har pågått en omfattende ombygging av hytta, noe vi erfarte vinteren 2013. Derfor er anleggsvei laget innover. Nå jobber fjellaget med å tilbakeføre mest mulig til naturen, men vil likevel ha åpen en gruset sti slik at det kan trilles barnevogn, og gode rullestoler inn. Valget på søndagsturen ble derfor med fire hjul og 8 bein til Olalihytta.

Det er flere veier til hytta, men vi har alltid valgt å gå fra Oppheim, mellom Ølen og Etne. Her er god parkeringsplass, der avgiften betjenes med en sms. Enkelt og greit, når man ellers har vanskelige og avanserte mobiler.

Joachim, Jørgen og Ingeborg klare!

Vi gjorde klar Jørgens permobil, og satte fart. I dag gikk vi fort, nemlig. Det var ikke akkurat solskinn, men temperaturen var god, og ikke var det mye vind heller. Vi hadde 5,5 km foran oss.

Småkupert i starten

Den første kilometeren går litt småkupert, og snart kommer man til stidelet, der veien fra Sandeid / Fjellstølen flettes inn på hovedstien. Etter dette går det litt brattere opp mot Hest.

Bratt bakke mot Hest

Opp bakken hadde vi allerede klatret 100 høydemeter, og vatnet Toska lå der på et lite platå, stakkar!
Lenger fremme så vi neste høyde, en slakk bakke opp til 515 moh. Tiden gikk saktere enn oss og snart var vi der også.

Over toppen

Toska 465 moh

Utsikten var et vidt dalføre med Ongelsvatnet liggende midt i. På vinteren krysser man dette vatnet, men nå sommerstid mått vi runde det i nordenden. Det var gode stier, og tiden hadde fortsatt ikke tatt oss igjen, da vi gikk ned dalføret og opp igjen på andre siden.

515 moh Ved Ongelsvatn. Ongelshøyden bak t.v.

Det var en bratt kneik opp ved Ongelshaugen, men like bratt ned igjen til Olalihytta denne siste kilometeren.

Bratt opp fra Ongelsvatn

Bratt ned mot Olalihytta

Vel fremme møtte en ny, men nokså lik hytte oss, med flagget til topps og vaffeljernet i arbeid, for ikke snakke om det eldre paret som var der som hyttevakt, da.

Furevasselva

Hjultilpasset hytte 

De hadde nok mye å gjøre i dag. Kortautomaten virket ikke, og jernet lot seg ikke stresse. Litt kø ble det altså i den vesle kafèdisken. Hytta var blitt fin den, men kanskje litt lite personlig. Men det er jo folk som lager sjel i slike hytter, så åndene skal nok få tid til å røre på seg etterhvert som tiden og ungdommen osv.

Vaflene nytes

Etter en herlig vaffel og kaffe, fikk vi nødvendige dobesøk unnagjort, før returen lokket oss i like god fart tilbake til parkeringsplassen, omtrent på samme måte, men motsatt, om du forstår. Motivene var ikke færre, de heller.

God fart i dag

 

Utsikt mot Hovda ved Sandeid

Lenke til UT.no-kart

Distanse: 11 km t/r
Tid: 2,5 t t/r

Terreng: Gruset sti, noen bakker, småkupert

Vanskelighetsgrad: Enkel

Langtur rundt Olalia...

Apelandsfjellet

Vi var både imponert over oss selv og naturen rundt Olalia i går, så vi planla en "extended version" i dag. Turen fant vi lett på UT.no, men ikke i terrenget. Noe hjelp på veien fikk vi likevel, skulle det vise seg...

Vi stod opp tidlig, for en 22 kilometer lang tur skulle rekkes før solnedgang. Værutsiktene var upåklagelige, så godt motiverte, med mye mat i sekken, dro vi tilbake til Oppeim, hvor vi parkerte, sendte en sms og gikk avgårde.

Ferden går sørover

Denne gangen vendte vi mot syd og Fjellstølen skianlegg, en kort nedstigning på ca. 2 km i lett helling. Vi ble nesten villedet av sporene vi gikk etter, men navigerte oss til rett sted, etter litt diskusjoner og gps-hjelp. Ved skistadion var det et barnerenn i gang, så vi kom midt mellom avsats og mål. Veien herfra var vi usikre på..

Men rett som det var, kom en mann forbi med engasjerte skritt, og vi haket han inn for å få litt veiledning for leden videre. Han anbefalte oss å følge sporene oppover dalen, til et scooterspor ville lede oss over fjellet til "den andre siden". Lettet over å slippe å gå oss vill, fulgte vi hans råd, med suksess. 300 meter oppover dalen så vi scootersporet svinge seg oppover Haukareid mot øst; - vår vei. Jeg prøvde meg først med skinnfeller, men området var litt for flatt, slik at jeg ikke kunne gli over de lettere partiene, så jeg tok de fort av igjen, og fiskebenet meg oppover de 110 høydemeterene, i konkurranse med Ingeborgs smørefrie...

Haukareid

Det tok ikke lang tid før vi var på toppen, og traff på et eldre par i solsteinen. De visste lite om noe og var ikke særlig gode veivisere muntlig. Men de skulle samme vei som oss,  så vi la oss i ryggen hele lia ned igjen på andre siden av åsen, og ned til Vollistølen som ligger i dalen nedenfor Olalia. Det var en kjekk utforkjøring i slakke bakker ned til Rødneelva. Litt hard skare i dag, men likevel... kjekt!

Mot Vollistølen

Nå gikk vi over en myr og elva til vi kom til et hyttetun, med en familie og etpar snøscootere. Derimot så vi ingen spor opp lia som lå der foran oss, og som vi skulle gå opp. Dermed var spørretimen i gang igjen, og vi fant vel egentlig ut at scooterfolk ikke er skikkelig fjellfolk. For disse visste verken hvor de var, hvilke fjelltopper som lå rundt de, eller om det fantes løyper til dit vi skulle. Derimot hadde de kjørt en og annen gang opp på fjellet, så de tipset oss om å følge den så langt det hjalp.

Og der gikk vi rett og slett. Vi besluttet nå å dele på skinnfellene, for å lette på klatringen opp denne lia, for på kartet viste den over 200 meter stigning, og de første 150 så bratte ut. Og det hadde vi rett i, men vi var fortsatt ved godt mot, og begynte fiskebensteknikken, for 2. gang i dag. Opp gikk det, og snart var vi over tregrensa. Da åpenbarte det et høyfjellslandskap i hvitt foran oss, med spor av vind i skaren som vi gikk gjennom. Der møtte vi også en sporty skiløper som kom rennende mot oss. Vi ropte litt til hverandre, og han ropte blant annet, at det var lite spor langs trasèen vi hadde som mål.

Øyestølslia

Vi gikk likevel videre oppover, og etter en kilometer flatet det ut gjennom en dal. Alt rundt oss var hvitt. Diskusjonen gikk om vi skulle ta bratteste vei over fjellet, eller runde de høyeste punktene. Vi ble til slutt uenige om å runde toppen. Nå begynte vi å sikte etter solsteiner, for vi hadde lyst på matpause, og ny ubrukt energi. Ingeborg oppdaget en solstein på et toppunkt, så vi siktet dit. Her satte vi oss ved en stein som lignet et fallos-symbol, og lagde oss rask middag fra "Real". Det ble også en kopp kakao, vann og kaffe, før vi skjønte at det snart kunne bli kaldt igjen. Det var på tide å gå videre.

Solsteinen

Snaufjellet lå der vakkert mens vi gikk midt i det, og snart fant vi en bakke vi kunne klatre i. Det så ut til å være sporty skispor opp der også, så vi tok til med litt klatring, og var snart på et høydepunkt. Men ikke det eneste. Vårt mål var nå å finne Halsavatnet. Det gikk slakt nedover nå, og vi håpet på å se et vatn snart.

Men vi så ikke noe vatn, så usikkerheten bet oss litt. For foran oss lå enda en bakke, og en skiløper kom rennende ned den.Vi skjønte at vi var usynlige i terrenget, for i det vi ropte "Hei!" skvatt skiløperen til. Vi var direkte, og spurte om veien til Halsavatnet. Hun kunne fortelle at det var rett over neste høyde, så da fiskebenet vi oss opp over høyden, og ikke lenge etter lå Halsavatnet (598 moh) foran oss, flatt og fint, med "nyttekjøringspor" i hytt og pine, på kryss og tvers i bakker og stup. Overgitt over dødsforakten til sjåførene som hadde lagd spor, fant vi noen uberørte punkt til å ta naturbilder, med og uten positur. Det virket mye mer fredelig....

Halsavatnet og naturbilde med positur

Etter å ha skøytet over vatnet, var det en liten stigning opp over en høyde, før vi var i Grasdalen, som ledet til dagens hovedmål: Furevatnet. Vi så vannet ligge langt der nede, gjorde en innpustmanøver, og vurderte tiden i forhold til solnedgang. Raskt bestemte vi oss for å gå omveien via Holmavatnet og Staurskarstølen. For denne stølen forelsket vi oss i på lørdag. Vi raste nedover i 40 km/t til Furevatnet. Som vanlig kjekt!

Grasdalen

Ved Furevatnet

Nede ved Furevatnet var vi uenige om isen. Derfor tok jeg prøvebambi-rollen, mens Ingeborg testet breddene av vatnet. På andre siden av vatnet møttes vi igjen, og begynte straks stigningen mot Holmavatnet (462 moh).

Siste stigning mot Holmavatnet

Vi hadde nå 14 km og 4 timers gange i bena, så stigningen på 100 høydemeter kjentes godt i lår og legg. Men etter en halvtime var vi oppe på flaten ovenfor Holmavatnet og kunne sikte mot Staurskaret. Sola begynte å legge seg lavt over landskapet, men vi hadde fortsatt strålende sol, da vi nådde Staurskaret og kom til den fantastiske beliggenheten til stølen.

Staurskaret

Vi satte oss ned her, og nøt været, utsikten, en kopp kaffe og noe godt å spise på. Vi var kjent her nå, etter turen i går, og visste at det bare lå noen flate partier foran oss, og noen kjekke (kjekke!) utforkjøringer tilbake til parkeringsplassen.

Men sola går fortere ned enn man tror, så vi brøt snart opp og begynte på turen hjem. Vi gikk i solnedgangen langs Staurskor-nibbene, og fikk et fantastisk kveldslys, i det sola nærmet seg horisonten i vest, og månen steg opp i øst. I vest stod himmelen i mørkegule flammer, og lagde et rosa skinn over snødekket, mens månen la seg over en rosa himmel i øst. Jeg har aldri opplevd en vakrere solnedgang. Og det med hånda på hjertet og fingrene på avtrekkeren (!)

Etter at disse magiske minuttene hadde sunket inn, gikk tiden mot skumring, og vi satte fart i bena. Det er et lett terreng tilbake til Oppeim, så vi suste nedover på halvtimen. Godt fornøyde, stolte og mett av inntrykk i et vakkert vinterlandskap, bare en times kjøretur hjemmefra... litt mer på ski...

Zoom kart

Tid: ca.6 t

Distanse: ca.22 km

Vanskelighetsgrad: Krevende

Terreng: Kupert, noen bratte partier

Olalia

Oppeim

Jeg har aldri vært på Olalihytta, enda jeg har bodd på Haugalandet lenge nok. I dag var det et perfekt påskevær, med 0 grader i lufta, vindstille, og sol. Goturlaget var derfor ikke i tvil om at nærmeste vintersted ble dagens utflukt.

Olalia med hytta si, ligger i Ølen, på grensen til både Etne og Hordaland, og er Haugalandet & omegns mest populære turisthytte og tilfartssted om vinteren. Ingeborg hadde såvidt i minne at hun hadde gått hit, mens jeg mener nedstemt at jeg har gått ruta sånn halvveis.

Den største og mest foretrukne parkeringsplassen er på Oppeim, godt skiltet, og på grensen til Etne. Her kan man betale perkeringsavgift på sms, og stikke av (!)

Jakkene er kastet av

Den eneste stigningen

Vi gikk uten smøring oppover lia, og måtte kaste av oss jakkene etter 100 meter. Det var påskelig i lufta. Selv om vi var ganske sent ute i dag, ble det "køgange" de første 2 kilometerene. Ikke rart, på en så fin dag. Etter snaut 2 km er det en en god stigning, og vi la straks merke til at vi ikke hadde smøring på skiene. Dermed ble det fiskeben opp de neste 70 høydemeterene. Men da var jobben gjort. Vi valgte den sørlige ruta, som folk ikke anbefalte. Vi derimot, tenkte at det var mindre køgang her, noe vi fikk rett i.

Ongelsvatnet (477 moh)

Videre innover var det flatere mot Ongelsvatnet, der vi var utrygge på isen, og gikk rett over. Ingen datt i gjennom, så vi har nok slanket oss i det siste...

Fra vatnet er det omlag 1,5 km i flatt terreng til Olalihytta, som ligger nede i bakken og er vendt mot Hauganuten (755 moh) og det vesle Furevassdraget. Hytta er under renovering, men fra 2014 blir den betjent igjen, og man kan spise maten der inne, til og med kjøpe den, dersom man er lite interessert i å ha sekk på ryggen.

Olalihytta under renovering

Vi satte oss på en benk for å være vitne til dugnadsarbeidet. Det var riving som var på programmet i dag, og verdt turen å se på. Bak oss satt en kjenningsmann, som vi snart kom i prat med. Ukjente i området, spurte vi han litt ut om turmulighetene fra hytta. Han kom med flere forslag til forlengelser av turen, og vi la spesielt merke til hans forslag om å besøke Staurskorstølen, rett oppi bakken.

Litt lei av den ensidige underholdningen av dugnadsarbeidet, tok vi på oss skiene igjen, og lagde ikke mer glede enn den vi hadde selv. Vi rundet hytteveggene og startet oppstigningen av en bakke i bakgården. Fra Olalihytta til Staurskarstølen er det 100 høydemeter på 800 lengdemeter, så vi gikk stort sett i fiskeben..

Bakkene bak hytta

Staurskorstølen (569 moh)

Vi kom opp til stølen, overlykkelige av vegvalget. Stølen lå nydelig til under en bergknaus, og det var en trolsk stillhet over området. Sola stod på klar blå himmel, med noen skyer som linselus. Vi ble nesten nervøse av vår egen pust, her oppe i fredeligheten.

Her fant vi vårt paradis for helgen,s å det var bare å finne frem varmtvannet og et næringsrikt måltid fra "Real", noen "kanelgifflar" og presskaffe. Viktig var det også å nevne Kvikklunsjen..

Langs Staurskornibbene

Etter en gopause på gostølen, med gomat i gosola, vendte vi tilbake, langs Staurskornibbene, og rundet den vanligste nordlige leden rundt Trodlatjørna og Toska, før det ble en heftig utforkjøring tilbake til parkeringsplassen. Løypene i nord lå i et lunere og enda finere terreng, og vi var fornøyd med å ha sett mye på de 12 kilometerene vi tilbakela denne vakre vinterdagen..

Zoomkart

Tid: ca.3 t

Distanse: ca.12 km

Vanskelighetsgrad: Middels Terreng: Flatt, noen bratte partier