Skiparadis Sauda: Svandalen

I Sauda ligger vår basecamp Gohytta. Selv om hytta er plassert i turistdalen Svandalen, har vi mål om å ta en skitur året i de omliggende dalene rundt Sauda. Dette året har jeg tatt med filmkamera og drone på tur, og forsøkt å dokumentere skiparadis med lyd og bilde. 

Svandalen

Middels

Tid: 3-4 timer

Distanse: 10 km

Høydeforskjell: 400 m

Terreng: Brede oppkjørte skispor, bratt

Ut.no

Blåtimen fra Bekkestova

Det er tett OL-program fremdeles, og vi  kommer oss ikke ut før skumringstimen. Med et enormt snøfall siden sist har jeg allerede en 3-timers økt bak meg med snørydding. 

Snøen ligger dypt i området, så vi må igjen brøyte løypene selv. Distansen blir derfor ikke så lang. Fra Basecamp Gohytta lirker vi oss frem mellom takras og gjennom dypsnø. Heller ikke skiløypene rett der oppe er tråkket, så det blir en ordentlig jobbeøkt. Men fra OL har vi allerede lært at å åpne for hardt kan gi en tung dag på kontoret. Dermed er det bare å labbe rolig oppover gjennom dypsnøen.

Oppe ved "Slettå" er det noen som har laget spor før oss. Da blir det lettere for mannen i front å gå, mens gruppa bak nå sliter med å henge med. Men her er det på plass med kritikk fra smørebua, for fellene glir dårlig i nedoverbakkene, og smørefri ski som Godama har glir lett forbi i utforkjøringene.

Vi når skitrekket, men mørket holder på å overta skumringstimen, så det er bare å snu, og returnere før vi ikke ser skisporene lengre. 

Middels

Tid: ca.1 time

Distanse: 2 km

Terreng: Off-piste, dypsnø

OL-start fra Bekkestova

Basecamp Gohytta

Etter første snøfallet i desember har det vært en stygg vinter på Basecamp Gohytta. I fire omganger har det snødd og regnet bort, og vi har ikke kommet oss ut i uværet. Men denne helgen er det femte forsøk, og vinteren ser ut til komme for å bli.

Vi har blitt motivert av to gull denne første dagen av OL i Beijing. Først vant Duracell-Johaug 15 km med skibytte, og deretter laget med blandet stafett i skiskyting. Inspirasjonen er på topp, så nå er det ut å trene selv. Men siden det er OL-sesong må vi passe på å ikke overtrene, slik at vi kan toppe formen til når det virkelig gjelder...

Snøen er fersk og noe ferdigbrøytet spor er ikke å regne med. Derfor blir det god gammeldags hjemmebrøyting av spor opp fra basecamp, opp mot "slettå". Klassisk uten skibytte. Det finnes vel ikke mer idyllisk enn det. Men det sier jeg jo alltid.

Vi brøyter avgårde opp gjennom skogen, og klabber oss opp bakken, for da blir ikke fiskeben nødvendig. Klæboklyvet ser ikke like bra ut, og frekvensen er noe lavere. Men klyv er klyv, tenker vi, der vi trosser dalende snøflak og kommer oss pesende opp til "Slettå".

Vi forsøker oss på å utvide målet til skitrekket i Svandalen, og brøyter vei videre oppover. Bekkene er fortsatt åpne, så her gjelder riktig veivalg,  slik at vi ikke curler oss ned i vannet. Men vi treffer boet og kommer oss videre og ned i skaret, før vi tar et nytt klyv opp mot skitrekket. Da er vi fornøyd og har overvunnet det første testløpet i år. 

Nedover mot skaret igjen glir vi pent og pyntelig over flere bekker og opp mot "Slettå" igjen. Derfra er det utforkjøring gjennom den kramme djupsnøen. Vi har Jansrud. Vi har Kilde. Vi har Benjamin og Ingeborg, som uredd renner ned til målområdet i årets første adrenalinkick. Det ble gull til begge.

Fremme i målområdet

Enkel

Tid: ca. 1 time i djupsnø

Distanse: ca. 2km

Høydeforskjell: 50m

Terreng: Kupert, off-piste djupsnø (Normalt opptråkket skispor)

Bakken opp til solstrålene

Vi feirer nytt år i basecamp Gohytta, og det er lite snø, men den ligger der. Temperaturen har vippet over og under nullpunktet, så på bakken er det hard skare og isete. Svandalen er skyggenes dal i mørketiden, men i utsikten ser vi sola skinner på toppene rundt Saudafjorden, så min ekspedisjon i dag blir å finne strålene. 

Jeg spenner på meg skiene og begynner klatringen fra bakkene over hytta. Der går det en skogsvei et stykke opp i bakken, og det er tegn til at andre har prøvd seg noen dager tidligere. Det er lite feste her hvor det har blitt ploget nedover veien, og selv ikke kortfellene mine biter seg fast i det harde underlaget. Men det går fremover i fiskeben oppover. 

Når jeg kommer til den gamle skibakken oppe i lia, har fortsatt ikke terrenget blir jevnet ut av snøen, så jeg må sikte meg mot letteste tue, og prøve å finne en overkommelig retning opp til et sauegjerde øverst i bakken. Utsikten er upåklagelig, men jeg har fortsatt noen hundre høydemeter til solstrålene.

Nå går jeg inn i tett skog. Jeg sikter meg inn på ei myr jeg har i minne, for å slippe det verste krattet. Det er bratt og tungt opp lia, men her oppe har regnet som falt lenger nede, falt som snø lenger oppe, og jeg får bedre feste. Jeg er over den bratteste kneika.

Videre oppover myra er det slakere terreng. Jeg prøver å finne letteste vei opp mot neste høydepunkt, men krattet tetter seg til og jeg må finne letteste vei gjennom skogen i tillegg. Etterhvert kommer jeg meg opp til en myr der blåtimen allerede er i gang, selv om sola skinner bløtt over fjellene i horisonten. Jeg begynner å skjønne at jeg kanskje ikke finner solstrålene i dag...

Videre oppover mot Botnanutane er det tett kratt. Vanskelig å komme gjennom, og i tillegg bratte skråninger. 

En god del arbeidsinnsats og mange retningsvalg må til før jeg endelig kommer meg ut av krattet og kan nyte vidsyn og fjell.

Bortenfor meg ligger  Botnanutane, og jeg forstår at jeg ikke rekker solstrålene i dag. Men rett foran meg ligger et lite vatn, uberørt av trugespor eller slalomskrens. Her har bare reven, rypa og haren satt spor, så fotoapparatet må frem for å forevige den første blåtimen i 2021.

Krevende

Tid: 2 timer opp

Distanse: 2 km opp

Høydeforskjell: 350 m

Terreng: Skogsvei, skog, kratt, myr, bratt

Hele bakken til Dyrskar

Gohytta

Det er påske i Svandalen, Sauda. 4 skiglade høner og ei hane har etablert seg på Gohytta. Siste oppgradering av skiløypene har gitt oss gode tråkkede spor nesten helt ned til hytta, og vi tar utfordringen: Hele bakken opp til Dyrskar (!).

350 moh

Vi trenger bare gå 30 meter før vi kommer i godt opptråkkede løyper. Motbakkene, derimot, får vi ikke gratis. Og de varer fra ende til annen. Oppstart er på Gohytta ca.350 moh. Jeg tar på meg fellene, for her ser jeg ikke vitsen med å fiskebene meg 400 høydemeter. Jentene liker seg best i dobbeldans, og tar utfordringen med smørefritt og V-stil.

"Slettå"

Første bakke er opp til "Slettå", ei lita myr rett opp i bakken. I fjor ble det ikke stort lengre enn dette, men i dag er motivasjonen oppe. Det er oppholdsvær, varmt og vindstille i dag. Litt kupert er det frem til skitrekket, så vi taper like mye høyde som vi mister på vei dit. 

Fra barnetrekket ca.360 moh

Etter litt oppovergange, utforkjøring og oppovergange igjen, tar vi en liten sving innom barneskitrekket, før løypene fortsetter fredelig for seg selv inn i skogen. Det er nå vi er på turens bratteste: Askejuvet..

Askejuvet

Men det går overraskende kort tid før vi er oppe ved "Skarvet", en milepæl i oppoverbakkene. Da flater det mer ut, selv om det fortsatt er litt kupert opp til Djuvsbotn 600 moh.

Skarvet 520 moh 

I Djuvsbotn tar hele gjengen en velfortjent rast i bakken. Vi har lite proviant med oss, men en appelsin og litt drikke gjør susen. De voksne diskuterer med tenåringene om tur videre til Dyrskar. Jentene er trøtte, mens de voksne føler seg våkne. Det er riktignok overskyet, men helt vindstille og flere varmegrader.

Djuvsbotn 600 moh

Det ender opp med at vi skiller lag. Jentene tar utfordringen i nedoverbakkene, mens de voksne stabeister seg opp til Dyrskar, 150 høydemeter lenger opp. Bakken opp går fort og ensformig. Jeg tok av meg fellene på Skarvet, og tynnslitt smurning fra i fjor holder ikke mål opp bakken. Dermed blir det fiskeben helt opp.

Dyrskar 730 moh

Vel oppe i skaret befester damene minnet, og nyter tanken på at de fortsatt er ungmøyer, sprek nok til å bestige 400 meter i motbakke. Så skal det vise seg om de er like gode utforkjørere.....?

Tid: 2-3t. t/r

Distanse ca.7 km t/r

Terreng: Bratt, skiløype, godt merket

Vanskelighetsgrad: Middels

Haugen rett der borte

Jeg satt her og stirret etpar år og undret meg over denne haugen. Den runde toppen til venstre og den langryggede toppen til høyre. Er det fin utsikt der? Er det sti? Er det fremkommelig?. Hm...

Akkurat nå sitter jeg her alene på Gohytta, og stirrer i samme retning. Slik blir det når man setter seg på samme plass. Jeg har den samme utsikten, men vet den vil endre seg snart. Det er sent i september, og sommeren skal avveksles av høsten. Fargene skal snart vise dalen fra sin beste side. Men nå ligger skogen der borte fortsatt grønn. Da går jeg...

Fra Gohytta er det kjerrevei opp en lang bakke fra Kjerringtveit. Den har jeg tidligere brukt til å komme meg opp til Botnanutene og dalstrøka innafor. Men i dag tar jeg en sidevei helt nede i bakken og går mot haugene rett der borte.

Det er mye skog og enda mer sauagjerder i det bratte terrenget rett der borte. Det nylige regnet har gjort skogbunne våt, men jeg har heldigvis utstyrt meg med "badass" fjellsko. Traskingen går jevnt i bratt oppoverbakke, med stadig nye gjerder som utfordrer barnet i meg.

Snart er jeg oppe i et dalsøkke, som buer seg mellom den runde nuten rett der borte, heretter kalt Litlenut. Den ser bratt og utilgjengelig ut, så jeg sikter meg heller mot storebroren rett der borte til høyre. Men denne er også bratt. Jeg må klyve meg opp en steinrøys som ikke har sett folk før, later det til.

Øverst i ura ser jeg nylige tegn til ras, og jeg tar meg i å gå i risikabelt terreng. Da er det bare å skynde seg opp til kanten, noe jeg også gjør.

Og der opp får jeg belønning. For her ser jeg utsikt fra en ny vinkel. Jeg får blant annet øye på Øyegarden, som jeg ellers aldri ser. Jeg ser fjorden og Sauda innerst mot nordøst, og Saudasjøen litt nærmere. Så ser jeg klart mot Svandalsheia på andre siden mot nord. Reinsnuten viser seg i all tydelighet og Nevroldsnuten (Torghatten uten hull) som har blitt en av toppene på ønskelista til Goturen. Da blir det litt drikke, og en god fotostopp.

Øye gard, toppen av Svandalsfossen

t.v. Saudasjøen t.h. Sauda. Nevroldsnuten over Sauda

Kjerringtveit og Djuv

Etter dennee enorme utsikten og de greiene der, lar jeg blikket falle på det nære. Og der får jeg kanskje turens beste utsikt. Gress som gulner og står i kontrast til det grønne sommerlige, Små tjern som speiler en vanvittig blå himmel, omkranset av vekster som later til å ta kvelden i ujevnt tempo. Krokete bjørk som har knelt altfor mange ganger i vinter og storm, og en isbreskurt kampestein som ligger der og surmuler i bakken for at ingen finpusser på han lenger.

Jeg er på Storanut, haugen rett der borte, og nyter en av årets fineste dager, i klar høstluft, omgitt av naturens kunstgalleri. Og jeg nyter det, mens jeg går tilbake til mer kjente områder, tilbake til veggen på Gohytta, hvor jeg har sittet i flere år, og sett på haugen rett der borte. I dag så jeg tilbake...