Ved Visterflo

Under et besøk i Greåker, anledning konfirmasjon, prøver jeg å søke etter turer i kommunen. Det fantes noen få alternativer, og helst langs grusveier og i skog. Uten medbrakt turklær ble målet geocaching i lett terreng nært hjemmet til konfirmanten.

De to eldste brødrene og eldste datter og min egen arving, ble med på en liten utflukt til det merkelige vatnet Visterflo, som egentlig bare er som en fjordarm til Glomma å regne. Men området har lang historie, og har vært viktig for vikingene. Derfor arrangeres det noen festivaldager her, til ære for gammel kulturhistorie. Ved Eid har det blitt bygget opp en leirplass, der vikingentusiastene samler seg hvert år til mjød og bloting. Ikke i dag.

I dag var det tidlig vår og småkaldt. Men det finnes jo bare dårlig klær, så vi gikk freidig nedover bakkene mot Visterflo og Eid.

I leirområdet fant vi tufter av fest og moro, og mellom noen busker dukket også skatten fram. Området lå fint nede ved vatnet, og glissen bjørkeskog preget området. Snart springer også disse ut, og konfirmanten blir voksen. En kjekk utflukt når man ikke har annet å gjøre....

Ferkingstadskogen nocture

Siste tur i februar ble en nocture i gammel goturlagstil. Det var jeg og veteran Fredrik som gikk tur i kveld. Praten handlet stort sett om mat. Oppstart var i 20-tiden, motivasjonen var geocacher i Ferkingstadskogen. Stistart var fra Burmaveien.

Bommen ved stistart

Så tok turen i gang, og kveldens første foto ble tatt ved bommen. Vi gikk i et trykkende mørke, og navigerte etter stjernene. Forundret ovar at månen ikke lyste opp kvelden, trakk vi på skuldrene og fortsatte. Fredrik hadde førerlys, og ledet an veien. Heldigvis gikk vi på vei, så jeg var stort sett ikke avhengig av eget lys, for det hadde jeg bare på mobilen, nemlig. 

Vi staket ut kursen mot første geocache. Den skulle ligge lett tilgjengelig ved en demning langs Ytre Holmavatn. Vi gikk nærmest rett på denne, og fant skatten fort. 

Mini-Kjerag

Nå bar det videre mot neste skatt. Den skulle ligge ved en bergsprekk, som minnet om Kjerag, og litt ut i villere terreng. Det var enkelt, og tvilen kom først når vi ikke fant den utydelige stien, som skulle lede oss til cachen. Men smarte fyrer tenker, så et blikk på mobilen, og vi fant et veipunkt, der stien skulle starte.

Dermed gikk vi på utydelig sti i tussmørket. Jeg måtte ta frem mobil-lyset, for å se hvor skoen trykket. Det var bare 200 meter ut til skatten, og et mini-Kjerag åpenbarte seg såvidt i mørket, men akkurat nok til å forevige plassen.

Neste oppgave var å finne en cache midt i skogen. Plassen kalles "Krekane", og er sikkert det også; - noe vi ikke kan bekrefte, for det var mørkt. Vi krysset veien og gikk inn på en litt mer tydelig sti. Noen hundre meter vestover, og kanskje i et skogholt, lå cachen. Logget og takekt og bukket.

"Hva nå?" tenkte vi, for den nærmeste cachen lå i ulendt vått terreng, etter beskrivelsen å dømme. Vi måtte planlegge, for å gå 2 km på en gotur, er litt barnslig. Vi bestemte oss for å fortsette stien videre mot en kjerrevei. Dette kunne vi lese av gps, og målet ble å runde av ved Ferkingstad / Langåker, og gå tilbake en annen grusvei.

Planen gikk bra. Vi gikk bare 500 meter før vi fant kjerreveien, og fulgte denne veien mot Søre Langåker. På kjerreveien gikk vi omtrent 1 kilometer, før vi var på åkeren. Åkeren der nede er lang, derav Langåker. Her måtte vi gå langs et landbruksområde, helt ned til rv47. Vi vurderte hvordan vi skulle komme oss opp i Ferkingstadskogen igjen, og urderte mørke og ukjennskapen til å gå gjennom bygda, og så opp Løkjenvegen mot skogen igjen. Turen over åkrene og gjennom bygda var på nesten 3 kilometer, før vi fikk følelsen av å være i marka igjen.

Stiene på denne siden var bedre og velstelte, så det var bare å følge veien helt opp til et stikryss, og deretter nordover de siste 400 meter til Burmaveien.

Dette er en tur på listen over ruter som må prøves ut på dagtid, for området virker lunt, vakkert og vilt, og ikke minst lett tilgjengelig for alle. Jeg la den også til i lista mi over hjulturer på sykkel eller rullestol, så hit skal jeg igjen.

Matpraten bar også frukter, så nå skal det bli gourmet i hjemmet....

Zoom kart

Tid: ca. 2 timer

Distanse: ca.7 km

Vanskelighetsgrad: Lett/Middels

Terreng: Grusvei, skogssti, flatt

Bongsatjørna i dagslys

Bongsatjørna

I november var goturlaget på cachetur rundt Bongsatjørna, i svarteste natta. Jeg forstod fort at turen måtte være egnet for pinsetur med familie og kjæreste og kjærestens familie. I pinsehelga har det vært varmt, klamt, og like mye latskap som selskap. Men i dag blåste vinden friskt fra nord, og kjølte av lufta akkurat passe til en gåtur i området.

Bongsatjørna er en pytt som ligger like ved Aksdalsvatnet i Tysvær, så man få utsyn utover både begge. Vi parkerte ved Shell-stasjonen, og gikk forbi motellet og grusveiene som leder mot Aksdalsvatnet. Her lette vi etter cacher langs grusveien. Disse er plassert nært stien og er lette for barna å finne, i alle fall nå i dagslys.

Geocaching

Langs stiene er det satt opp steinbord som ikke blåser vekk. På en av disse satte vi oss og så på en idyllisk liten vik i Aksdalsvatnet. Her ble det boller og leskedrikk.

Rast ved Aksdalsvatnet

Vi sjekker bena for flått

Etterpå gikk vi videre og lette etter flere cacher. I vestenden av tjernet er det flere små bratte bakker, og man ser etterhvert hele tjernet på høyre side. Det var en del løvskog og gress i området, så vi så fort faren for flått. Og ved første leteaksjon, fant vi flått krypende oppover bena.



Men etter siste tur i skauen, hadde vi plukket av oss det som krøp, og ventet til vi kom hjem for en grundigere undersøkelse.

Bongsatjørna nordvest

Vi rundet tjernet fort, og havnet til slutt oppe ved Aksdal senter, der man kan gå på sykkelsti, og undergangen til bensinstasjonen. Det er også like greit å parkere ved sørøstenden av senteret.
Denne turen vil jeg spesielt anbefale for søndagsturer!

Tid: ca.1t

Distanse: 3km

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Grusvei, småkupert

Cacher i området: 6 + omegn

Heggelifjellet

Heggelifjellet (252 moh)

Et av de mange ukjente områdene for goturlaget er marka mellom Førlandsfjorden og Skjoldastraumen i Tysvær. I dag tok vi første turmål i området. De oppmøtte var Jackson 2 og Østli & søn. Fredrik hadde funnet turmålet i "Gå tur i Tysvær" og var klar for søndagstur, tross meldinger om forverring av været. Kanskje var det en geocache som lokket...?

Fra Aksdal kjører man E39 og tar av mot øst på fv780. Deretter tar man av på fv778, og følger denne til Sætra, og stistart. (Se kart nederst). Det var nye veier for meg, og landsbygda her har jeg aldri sett, eller tenkt særlig på. Vakkert var det også...





Fra parkeringen er det en fin traktorvei i en bakke opp til Stemmevatnet, et idyllisk lite vatn rett der oppe. På veien passerte vi grønne beiter, og en hest, som opptok oppmerksomheten til unge Henry, mens Joachim var mer opptatt over hvor hesteskoen trykket.

Oppe ved vatnet fikk vi se en velegnet rasteplass for enda kortere utflukter, mens vårt mål lå 130 meter høyere...

Stemmevatnet

Fra Stemmevatnet slynger løypa seg, med en nesten umerkbar stigning, men høydemeter ble det likevel. Vi var overveldet over den enkle stigningen, men spesielt av den fine furuskogen opp liene her. Det gjorde godt for nordnorske hjerter å gå mellom annet enn gran...

Snart var vi 100 høydemeter over Stemmevatet, uten å ha merket det i beina. Nå kom vi til et lite dalsøkk, før den virkelige stigninga skulle begynne. Foran oss så vi Varafjell, som vi tok for å være Heggelifjellet, helt til vi nesten var oppe, og snudde brått i en annen retning. Varafjellet er jo på stakkarslige 250 moh, mens Heggelifjellet ruver stolt på 252 moh (!) I det siste skaret kjente vi tydelig nordvesten jobbe mot oss, og det forverret seg da vi endelig nådde toppunktet.

Varefjellet (250 moh)

Det blåste så godt at gogutten måtte finne ly, og Jackson 2 måtte finne skatten. Jeg fant motiv, og så bar det fort ned igjen til mildere strøk, pølser på termos, varm sjokolade og noen regndråper, før vi fant ut at det like godt kunne være godt hjemme...

Jackson utnevnte denne turen til dn vakreste turen på Haugalandet, med stjerner i margen for fine stier, pent landskap og barnevennlig område. Det sier jo litt...

(trykk på kartet for å zoome)

Tid: ca. 2 t tur/retur 

Distanse: ca.8 km tur/retur

Vanskelighetsgrad: lett

Terreng: god merket traktorvei og sti, noe bratt mot toppen

Cacher i området: 1

Lengste vei til Valhest

Valhest (325 moh)

Det er vår i luften og turtelduene hekker i fjellet. Målet var Valhest, denne populære toppen på Haugalandet, som har vært besteget av goturlaget tidligere. Den gangen fra Stakkestad, - korteste vei. Men i dag var goturlaget av det voksne slaget, så vi valgte den lengste.

Denne stien går fra Aksdal, og strakt nordover til Valhest, og videre inn i Hordaland. Vi parkerte ved Aksdal senter og gikk opp de bratte bakkene som går fra Aksdalsvegen 184. Vi kjente andpusten og gakket oss opp til en gammel skytestilling, der vi fant dagens første cache. Nå så vi Alvanuten (224 moh) fra en ny vinkel, der den reiste seg stolt over dalen og dalstrøka innafor.

Alvanuten (224 moh)

Terrenget flatet noe ut mellom Håvardsfjellet (225 moh) i vest og Dyrsfjellet i øst, der vi kunne se de hvite bergene, som er oppkalt etter hval, og ligner litt hvis man slipper fantasien til, og litt til... Her oppe var det i alle fall en cache til som ble funnet, og vi kunne styre mot Valhest. Etter hvert hellet terrenget noe nedover, mot en bred dal. Nå kunne vi se Valhest langt i nord, og noen byger som vasket fjell og dal der borte. Det så langt ut, men erfaringen viser at synet bedrar mer enn beina..

Valhest og truende byger

Fiskevatnet

I dalsøkket i sørøst lå Fiskevatnet og ga terrenget en frisk blåfarge på denne fine dagen. Vi bestemte oss for at målet skulle nåes, og etter en prat med noen forbipasserende, gikk vi ned i dalen, tapte 100 høydemeter, fikk våte sko, og kom omsider ned til det vakre vatnet Storestemmen. Her var det beiteområder, litt forfriskende skog, og bare en stigning igjen til vi var på Valhest. Likevel et godt stykke.

Storestemmen

Opp den lange slakke bakken gikk det fort, og snart var vi på baksiden av Kinn (229 moh) og stidelet til Stakkestad. En liten bratt forsering var det opp til Valfjellet, og en lang rygg frem mot toppen i nord ventet oss og bena foran oss. Vi merket at vi hadde gått en stund, men snart var vi på toppen og fikk utsynet i alle retninger fra toppen.

Det blåste friskt fra toppen, og vi forsøkte å finne oss en plass i le. Det er ikke like lett på Valhest. Vinden treffer i alle retninger, og man må nøye seg med litt trekk overalt. Det ble en altfor kort lunsj, før vi startet nedstigningen og den lange hjemturen igjen. På tilbakeveien ble vi sultne og var litt for sliten til å bestige Alvanuten, denne gang. Likevel stolte over å ha gått 15 km i nærmere 4 effektive gangtimer, kom vi til bilen og begynte letingen etter mat....

(trykk på kartet for å zoome)

Tid: ca. 4t tur / retur

Distanse: ca.15 km tur / retur

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: god merket sti, noe myr, kupert

Cacher i området: 5 + omegn

Solnedgang på Hodnafjellet

Et kjent merke for bilreisende på Haugalandet, er Hodnafjellet i Tysvær. Med sine beskjedne 325 moh, er den likevel en av Haugalandets beste utsiktspunkter. Den kalles også "Haugalandets tak", og vi lurte på hvorfor... Toppen ligger kloss i E39 og E139, og er dermed midt i hovedåren sør/nord og øst/vest. Vi skulle derimot rett hit.

Goturlaget, i kveld bestående av kritiker Fredrik, artikkelforfatter Benjamin, og goværsgutten Håkon (med Elvis, - bikkja med dårlig kondis), var klar for gotur under blå himmel, og vind i kastene. Vi parkerte ved Tveit, etter å ha kjørt opp Goabakka (faktisk!). Etter å ha passert grinda som bad om hundefritt, fastslo vi at bikkja lignet et lam, og gikk opp de gresskladde traktorveiene, bratt oppover.

Hodnafjellet (325 moh)

Fredrik fant en lathanscache, og vi fortsatte. Vi merket fort at det var høydemeter, ikke lengdemeter vi skulle kjenne på gikta i kveld. Den gresskledde veien bare fortsatte langt opp, mellom småkoller og berg, helt til den flatet ut litt, og resten av stien lå foran oss.

Så var det rett på berg. Vi hadde i kveld, kanskje den tørreste turen vi har hatt siden Jotunheimen. Det virker å ha med Håkon på tur, han er jo tross alt østlending (!) Det var lett å tråkke oppover på bergene, og ikke bratt, slik det så ut fra utgangspunktet. Etter en kort marsj, hadde vi tilbakelagt 2,4 km og 240 høydemeter, og lot oss blåse av en liten kuling.

På toppen

Utsikt over Haugalandet (Skjoldafjorden i forgrunnnen)

Her oppe fant Fredrik toppcachen, men det var en til i vente. På toppen i nordvest, fantes det en til, og den ligger bar 20 meter lavere. Dermed gikk vi over en rygg, et lite søkk, og opp over neste rygg til vi var rett der borte, og vendte tilbake til sti, solnedgang, vei, bil, hjem og seng....

Elvis rir ned solnegangen

(trykk på kartet for å zoome)

Tid: ca. 1- 1,5 t tur/retur

Distanse: ca.4 km over hele fjellet

Vanskelighetsgrad: lett

Terreng: traktorveg, sti, berg, noe bratt

Cacher i området: 3

Floget

Floget (195 moh)

I krysset mellom 3 kommuner, ligger Floget (190 moh) og våker over Toskatjørn. For en rundtur gikk goturlaget fra Haugesund, inn i Tysvær og Karmøy, før vi endte tilbake i Haugesund igjen.

For å komme til Toskatjørn og stistart, må man kjøre Skrestien fra Skåredalen, og inn til rasteplassen ved kommunegrensen. Vegen var sperret av et tre som var sagd ned, og lå over kraftlinja. To karer hadde tydeligvis bommet, og stod der med motorsagmassakren i hendene, og viste flat hånd, som ble tydet til "stopp". Dermed måtte vi ta kampen, parkere bilen, og vandre inn til rasteplassen, 463 meter!!

I starten er stien gruset og går inn i skogen, før stigningen begynner for alvor. I kveld var det vått i stien. Vi vandret i en myrbekk, til vi kom opp i skaret mellom Floget og Trongjo. Her var det bedre sti, som leder videre inn i Haugesundsmarka og f.eks Såt.

Vi skulle opp på Floget, og etter 23 minutter var vi på toppunktet (195 moh), der vi plukket opp dagens første cache. Men et toppunkt ute på kanten trigget til turen videre. Etter 3 minutter var vi på kanten (192 moh), og kunne se alle tre kommunengrensene konsentrert nede i skaret, der E139 suser forbi. Her kunne vi også se bl.a. Såt, Krokvassnuten, Valhest, Helgelandsfjellet og Dyrafjellet, som alle er besteget. Fredrik forsøkte seg på en "Jesus-positur a la Rio" og syntes nok han lyktes i det...

Utsikt mot Karmøys høyeste: Dyrafjellet

Goturlaget liker best rundturer, så siden vi allerede var inne i Tysvær, gikk vi like godt ned daleføret ved Bratthammar. Ikke særlig mye til sti, men nedover i godt lys,  er ingen sak for nattevandrerne. Verre var det at vi havnet midt i en hage, og med gode forskanselser av piggtrå, svømmebasseng og hageavfall, kjempet vi oss gjennom utkanten av hagen, og havnet til slutt på Bratthammarvegen.

Herfra var det bare asfaltveg, den siste kilometeren til bilen, via Karmøy kommune og 2 cacher
Treet var sagd opp, og brydde naboer så på oss med fakkende blikk, mens vi stirret høymoralsk på verket...

En litt kort tur, gjorde at vi tok 5 ekstra drive-in cacher, på veien hjem, uten bulk i bilen...

Tid: ca.45min tur/retur

Distanse: ca.2 km

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: skogsti, bratt

Cacher i området: 3

Vårspretten

Røyningsvatnet og Røyningsbu

Snart går Skudenes fjellags arrangement "Vårspretten" av stabelen. Goturen & søn tok på seg ansvaret, og gikk på ekskursjon den fine rundturen. Gogutten tok børsa på ryggen, mens jeg var klar for å skyte med kameraet mitt, som jeg for øvrig er ganske stolt av...

Vi startet fra Skudehallen og gikk de fine grusete stien opp til New Zealand-hytta, og derfra videre i skogen. Fra New Zealand-hytta er det skogstier som gjelder. Her leker sollyset mellom trærne og skaper magiske øyeblikk på en vakker vårdag. Oppe ved Jakobs brønn tok vi oss ikke drikke, og gikk videre.

Vi kom opp på Høgahåland, der Ilsvatnet ligger som en nyre og lager blåfarve i skaperverket, og der fallos-symbol peker i riktig retning. Her oppe gjemte jeg en skatt, mens gogutten hadde våpentrening mellom de andre stenene i dette åpne landskapet.

Høgahåland

Fra Ilsvatnet går stiene i myrterreng. I Skudenesheiane er ikke det noe problem, for fjellaget her er ivrig på å få folk tørrskodd gjennom turen, og har laget til gode lange plankebroer, som er sklisikre.
Neste skatt ble gjemt ved det nesten gjengrodde Rotatjødn, som ikke kan ses fra stien på denne siden, men er verdt et kort skue, før man spretter videre gjennom våren.

Herfra følger flere stideler; Risdal, Presteveien, og til slutt Røyningsbu. Vi gikk inn til Røyningsbu og tok en velfortjent god og lang rast, etter å ha gått over 5 km fra start.

Rast på Røyningsbu

Det var to familier samlet her denne helgen. De hadde lånt hytta med alt tilbehør for helga, og koste seg i kort avstand hjemmefra. Ved vannet lå det kanoer, som kan lånes for alle som er interesserte i å betale en liten slant. Goturlaget kom i goprat med folket, og fikk jammen meg lånt en kano vi også. Dermed bar det ut på kanopadling; først i medvind, deretter i motvind. Motvind er verst, og vi måtte bruke alle krefter motstrøms og med en bølgehøyde på 10 cm (!) før vi endelig ga oss og var fornøyd med matroslivet.

Etter en god pause på Røyningsbu, vandret vi sørøst og rundet vannet på motsatt side av det vi kom. Vi gikk nå siste halvdel av "Vårspretten". Jeg har gått denne veien før, og var klar over at huggormen gjerne stikker hodet frem på denne tiden, for å varme seg opp. Dette fortalte jeg gogutten, og tilla at det var best å se etter hvor man plasserer bena i disse tider, noe som førte til at han skalv litt i bena, og flakket med blikket.
Bare to minutter etter så vi jammen meg en huggorm som solte seg. Litt overveldet av at intuisjonen slo til, stoppet vi opp og fotograferte. Jeg gjorde den gamle teknikken; "stå i ro og la ormen få se deg"og etter litt oppdaget ormen meg, målte meg opp og ned, før den trakk seg unna, litt halvvarm, og seig.

Huggormen våkner til liv

Videre gikk vi. Gogutten var ikke redd mer. Han hadde nå skjønt at huggormen verken er harm eller stor, og var overbegeisteret over hvor liten kjeft ormen har... Vi passet likevel på bena videre. Snart kom vi ned til Ilsvatnet igjen, der det er en kort avstikker til Høgahåland. Men vår led gikk sørover mot Litlavatnet.

Det er 30 høydemeter mellom disse to vatnene, så man får fin utsikt sørover, når man går bakkene nedover. På fine dager som denne, ser man både Kvitsøy, Stavanger, Rennesøy, og silhuetter av fjellene i Ryfylke. Ganske fantastisk på 80 moh (!)

Ved Litlavatnet er en av Karmøys koseligste demninger, med et lite fint rødt kontrollhus oppå. Demningen går i en halvbue, og er bygget opp av natursten, med et betongdekke på toppen. Det renner en fin bekk fra demningen, fint laget til av gode håndverkere, så riktig idyllisk er det...

Litlavatnet

Den siste kilometeren til Almannamyr, går gjennom enda mer idyll. Godt bygde plankebroer slynger seg mellom trær og over våte myrer, før man bestiger halvveis opp til Nauthidleren, og ned på de fine grusete stien på Allmannamyr. Godt fornøyde var vi, av en fin dagstur i Skudenesheiane. Vårspretten: Done that!

Tid: 3t rundtur
Distanse: ca.11 km

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Flatt, småkupert, gode stier

Cacher i området: 7 + omegn

Trykk på kartene for å zoome