Goturen: off-pist

Viser innlegg med etiketten off-pist. Vis alle innlegg

mandag 29. juli 2024

Tretindan og Småtindan

Nordlendingen 2024

I 2015 utforsket Goturlaget Helgelandskysten og Lofoten på vei mot nord i Gobilen

I 2018 ble reisen til Vesterålen og Lofoten vårt prosjekt "Nordlendingen"

I år utforsker vi området Salten, fra Gildeskål til Hamarøy med basecamp i Storvika, Valnesfjord, Kjerringøy, Steigen, Hamarøy, og en bonuscamp på Rødøy som avslutning på et 3 uker langt eventyr i nord. For tiden har nordlendingene det beste sommerværet i landet, og det fikk vi gleden av å oppleve i år også..

Camp Steigen

Med kurs mot Småtindan

Vi trenger en opptur etter å ha gitt opp i går, og prøver oss igjen på en topptur med klatring i ur. Dette skal bli siste fjelltur i Steigen for denne gang. Steigen har gitt oss mange eventyrlige opplevelser, og har turmål nok om vi vil tilbake. Etter turen i dag er planen en transportetappe til Hamarøy, nordligste kommunen i Salten.

Del 12 : Tretindan og Småtindan

Småtindan er beskrevet som enkel traversering eller alternativ rute i ur. Erfaringen er at beskrivelsene fra Friluftsrådet i Steigen er laget for eksperter med klatrerfaring, og at vi som dør senere i livet kan oppleve turen som eksponert eller vågal. Men uansett hvor langt vi kommer, klarer vi første toppen, som er en bratt men enkel vandring på grusveg til TV-masta som står på Tretindan 822 moh. Det betyr en stigning på 760 meter.

Vi finner parkering på Småtindveien, ca.60 moh. og begynner med lett sekk som landstrykere flest. Vanligvis synes vi å spasere på veier er kjedelig, men her har vi alle omgivelsen på plass etter bare én kilometer og 250 moh er vi allerede over tregrensa. Foran oss ser vi den store riggen av en TV-mast på fjellet Tretinden.

Storbjønndalen, med Leinesfjorden i bakgrunnen

300 moh er vi inne i Storbjønndalen, med Litle Bjørndalsvatnet, og synes foreløpig turen er enkel. Men fra vatnet går det brattere opp de neste 200 høydemetrene. 530 moh kan man velge å fortsette på veien. Vi går derimot bratt opp opp en voll der det trolig er gravet ned noe høyrisikabelt militært teknisk utstyr med radioaktiv stråling, men vi merker bare bratta.

Etter 200 harde høydemeter er vi på veien igjen, og nå er det bare Labbetuss frem til Tretindan og TV-masta.

Lilandstinden

Tretindan med TV-masta i sikte

Til nå en enkel tur på 1,5 time. Her oppe 822 moh får vi all utsikt man kan ønske seg over Steigen. Vi ser både Engeløya og Kråktindan, der vi tidligere har tuslet rundt.

Strandtinden. Engeløya bak i bildet

Spørsmålet nå er om vi skal våge oss videre til Småtindan og det høyeste punktet i fjellmassivet 879 moh. Bort dit ser det ikke langt ut, men vi må velge en klyve -og klatreetappe over eggen, eller finne frem på egenhand i ura nedenfor eggen.Vi er ikke klatrere og har ønske om mange turer før vi omkommer, så vi velger ura. Da må vi bratt ei lita kneik fra Tretindan og føle oss frem i ura.

Det er ganske spennende å gå utenfor stien, og vi må hele tida følge med på kartet for å lese terrenget best mulig. Men så er det andre distraksjoner, som en liten rypefamilie. De tror de er usynlige, så fotografen får en lett jobb.

Rypefamilien leker at den er lyng

Men nå må vi fokusere. Vi har kommet til ei ur der steinene er mer løse. Et dårlig valg er at vi begynner på stigningen for tidlig, og havner i et enda løsere og rasutsatt område. En time roter vi rundt og forsøker å komme oss ut av ura, og med noen nervepirrende øyeblikk overlever vi det verste partiet og kommer oss opp til ryggen av Småtinden.

Vi tok stigningen for tidlig i denne ura. Anbefales ikke.

Fremme ved ryggen av Småtinden. Kråktindan og Brennvika i horisonten

Da er alt fryd igen. Nå har vi litt puls i kroppen, og nyter ikke helt klyvingen i ei lettere ur opp til toppen, men når vi finner ut at vi har nådd siste høydemeter i skyen, setter vi oss ned og lar den gli forbi, med ny utsikt til belønning. På alle kanter er det helt ville fjellformasjoner, med traverser til spisse topper overalt.

Den neste toppen og traversen av Småtindan (859 moh)

Vi blir en kort stund før vi bestemmer oss for å returnere. Nå finner vi en bedre vei tilbake, som gjør det mye enklere for oss: Holder man seg lavere i ura nedenfor traversen, er steinene større og mer stabile. Da blir det enklere å komme frem til ryggen. Nå lærte vi litt, og har i dag klart å nå toppen på tross av og snudde ikke fordi...

Best å holde seg lavt i denne ura

Tilbake på Tretindan tar vi oss velfortjent lunsj og ser skyene komme og gå. De leker seg lett over Småtindan og dekker Trolldalen under oss flere ganger i den korte pausen. Til slutt blir vi mett av omgivelsene og spaserer veien ned igjen

Trolldalen under oss

Steigen har vært et eventyr over all forventning, og mer fredelig enn vi kunne ønske oss. Vi har vært alene med naturen det meste av turene, har fått oppleve noe av det vakreste av landskap landet vårt kan tilby, og har hatt nydelige kvelder med solnedgang og padling. Nå drar vi til Hamarøy...

Meget krevende

Tid: 4-7 t t/r

Distanse: 12 km t/r

Høydeforskjell: 810 m (930 m totalt)

Terreng: Anleggsvei, off-piste, grusveg, ur, berg, bratt

onsdag 26. juni 2024

Ingahogg og Nautavatnet

Hardingen: Camp Kvinnherad

Syv år etter vi utforsket turmål i Hardanger i 2017 har vi i år basecamp i Uskedalen i Kvinnherad, både i mai og juni, og er klar for å utforske alt fra enkle til krevende turer.

Del 10: Ingahogg og Nautavatnet

Denne fjelltoppen er et imponerende utsiktspunkt på en ikke så krevende tur, men dette området er vakkert og det er verdt å ta seg god tid. Vi må kjøre et stykke fra basecamp, mot Matre og Åkrafjorden, hele Omvikdalen og Myklebustdalen til endes, før vi tar opp mot Fjellhaugen skisenter 570 moh. Turen starter med et kort veistykke opp til heishuset. Der er det skiltet, men tilpasset 3 meter snødybde, så det tar litt tid før vi finner det 3 meter over bakken. Enkelt sagt skal vi opp slalombakken i grønn løype.

Fjellhaugen skisenter

Bakken er bratt nok, så pulsen er like ivrig som motivasjonen. Her er det fare for sau, og disse treffer vi selvsagt på. Flokken er glad i bonden og tar oss for å være husfar og husmor. Litt kjedelig å måtte skuffe de, men vi ser at gresset er grønt så de lider ingen nød.

I selve slalombakken går vi unna 250 høydemeter og er sånn sett halvveis til topps. Nå skal vi ut i villmark er takknemlig for det. Foran oss har vi Litla Skorafjell som vi skal spasere på skuldra av. Det er fin lynghei, og heftig sommervær i lufta, så vi nyter...

Litla Skorafjell

Utsikt mot Fjellhaugvatnet og Myklebustdalen

På skuldra av Litla Skorafjell får vi nå Ingahogg midt i fleisen. Den ruver foran oss i motlys, og ser voldsom ut. Men vi er smarte nok til å forstå at den står nært og bratt foran oss. Denne toppen er ikke avskrekkende.

Vi går mot brattberget, og begynner dagens bratteste stigning, som for oss oppleves enkel. Her klyver vi opp berget med lette steg oppover.

Ulvanosa i sikte

Brått hører vi en velkjent lyd. Bare noen meter foran oss stresser ei rypemor med å avlede oss, eller prøver å være gjennomsiktig. Hun velger selv. Med litt skuing ser vi bevegelse i steinmassene, og rett der borte får vi øye på den og fanger øyeblikket på kamera.

Fjellet er fast og godt videre opp til 900 moh, hvor det slakker ut i et grønnkledd småkupert område mot toppunktet.

Det er først de siste metrene vi ser varden på toppen, der den ligger med småtopper rundt omkring, men når vi kommer opp, åpenbarer det seg en overraskende god utsikt. Mot nord kan vi se Ulvanosa og Geiteryggen, i sør kan vi se helt ned til Åkrafjorden og Kyrping. Mot nordøst ligger selveste Folgefonna og i sørøst ligger indre Etnefjella. Mot sørvest de ytre...

Utsikt mot Folgefonna

Utsikt mot Ulvanosa og Musdalen

Utsikt mot Åkrafjorden

Jeg har lest at navnet Ingahogg har flere teorier, - at hun kanskje var ei trollkjerring, men en teori er at det er et forhistorisk bløtsteinsbrudd rett ved toppen. Bruddet kan ha tilhørt ei kvinne ved navn Inga. Steintypen her går an å lage gryter av, eller annet anvendelig redskaper. Det var vanlig med slike steinbrudd flere steder i Hordaland. Derfor holder vi oss til teorien, og sjekker om det er et brudd i nærheten.

Letelysten er minimal og andre motiv fanger oppmerksomheten, så vi fortsetter ruta etter gps-spor og skal prøve å runde ned til Nautavatnet og via dagsturhytta der. Vi ser ingen tydelig sti og det er heller ikke merket. Turen ned til vatnet blir derfor off-piste. Dermed merker vi at en matbit skal gjøre seg. Vi har enkel mat og drikke med oss, så denne lunsjen tar ikke lang tid.

Nå prøver vi å følge gps-sporet nedover mot Nautavassdalen. Terrenget her oppe er lett å gå i, så om man bommer litt på sporet gjør det ikke så mye. Men vi ser at det er lurt å holde seg lavt i Nautavassdalen, slik at det ikke blir så bratt. Dalen har ei tydelig røys og peker rett ned mot vatnet. Vi ser spor etter varder, men disse er så utydlige at vi stort sett går for eget biologisk kompass. Så får vi se om den biologiske klokken er riktig innstilt også...

Nautavassdalen

Etter en halv time på frifot er vi nede ved Nautavatnet, og følger vatnet til vi ser ei grå hytte på nordsiden. I bakken er det fullt av myrull, som gir oss ekte sommerfjellfølelse. Det finnes vel ikke bedre sted enn slike øyeblikk...

Også her er det fare for sau. Vatnet kunne heller hatt navnet Smalavatnet, siden vi her hverken ser naut eller jur. Sauene trekker seg mot oss, i håp om en godbit. Mye vitner om at bonden her oppe er raus med godbiter... Men de mister interessen når fotoapparatet kommer frem, og viser seg frem som uvillige tenåringer, akkurat når mor skal til å smile.

Vi spankulererer litt rundt hytta, men med en gang vi ser Dassturhytta kjenner vi trangen og tar oss en aller så liten kunstpause. Denne dassturhytta må oppleves. Den er ren, ryddig og med et morsomt innslag av vindu, slik at man ikke går glipp av noe. Så jeg blir der en stund....

Stien fra hytta er igjen merket. Nå skal vi følge slakt terreng de siste 2-3 kilometrene. Øverst i Fagnabotn følger vi høyfjellsbekken over små gressvoller i lettgått terreng, og med plankebruer over myrbekkene.

Lenger nede kommer vi til en myr, der det ligger ei enslig hytte. Her er det tilrettelagt med gode lange plankebruer over våtpartiene, slik at vi nærmest går tørrskodd nedover.

Fagnabotn

Nedenfor myra følger vi elva langs et område som ser ut til å være tilpasset skiløyper. Snart er vi nede ved Bjørkestølen, som er ei hyttegrend det ser ut til er i vekst. Forståelig, for her er det et fint område, vi trolig kommer til å se igjen...