Ensomt i Olalia

Så hva skal man gjøre da, når man ikke får lov å dra på hytta, eller på risikable langturer, eller hoppe i fallskjerm, eller ta strikkhopp fra en kløft i Sør-Spania? Da kompromisser vi, og tar en skitur til nærmeste sted med snø: Olalia. Vi har vært i området mange ganger, og selv har jeg vært i løypene to ganger i vinter. Olalia føles nært nok til å kun utsette vårt eget sykehus, så vi er trygge på at vi ikke gjør noen utrygge. I dag har vi lyst å gå lengre enn Olalihytta. Vi har lyst til å søke leden mot Løkjelsvatnhytta, selv om vi ikke tror vi kommer helt inn dit.

Værvarselet har skrytt på seg godvær og mye sol, men lyver. Vi kommer frem til parkeringsplassen ved Oppheim, og det er overskyet med litt vind og tunge nedbørskyer i horisonten. Det er ikke lenge siden vi var i området, men mye snø har tint siden sist. Vi må derfor labbe oppover veien noen hundre meter før vi tar på oss skiene.

Det er ensomt i Olalia i dag. Normalen er at det står tett i tett med biler på parkeringsplassen, og at men nærmest går i kø de 5,5 kilometerene inn til hytta. Men i dag er det bre én bil å se; vår egen.

Toska

Føret er tynt men fint opp bakkene forbi Røde kors hytta og opp på fjellet ved Toskatjørnet. Der oppe har både sol og vind hjulpet våren frem og det er flere partier vi må gå langt ut av sporet for å kunne traske på ski. Men vi får en sammenhengende skitur helt frem til hytta likevel.

Nansen må nøye seg med bar bakke

Det er kraftige skyer som truer oss i alle ender, og vi ser lite håp om godvær i dag. Vi tar en tenke - og matpause på Olalihytta og kjenner litt på kulden og fuktigheten. Det er ikke vær for ekspedisjoner i ukjent terreng, så vi bestemmer oss like godt for å snu, og si oss fornøyd med kanskje årets siste skitur...

Middels

Tid: 2-3 t t/r

Distanse 11 km t/r

Høydeforskjell: 150 m

Terreng: Oppkjørte løyper, bratte partier

Med Nansen til Olalia

Jeg tar med Nansen på tur; -de stolte patriotiske skiene mine, kanskje noe småkommunistiske, men fullt ut funksjonelle. For første gang i år skal jeg prøve ut vårt nærmeste skiturterreng her på Karmøy. Det blir en god times kjøretur fra Karmøy til Etne og Oppheim, der hvor man kan betale for parkering digitalt.

Oppheim

Det er på kanten med snømengde, men de ivrige løypekjørerene fra Fjellstøl lar seg ikke be to ganger når noen cm snø faller ned. For det er om vinteren Olalia er mest populær. Og det er derfor jeg er her i dag. Selv om været kunne bydd seg noe mer påskete fram, er det godt turvær.

Jeg vandrer den vante gang, i patriotisk stabil og jevn klassisk stil og lar meg ikke stoppe av verken motbakke eller skaresnø. Kortfeller må skjønne!

Det er mer i nedoverbakkene det butter imot, når fellene bremser farten, og slakke bakker blir som sletter. Så jeg vandrer den vante gang, og glir sjelden. Med jevn fart går jeg opp de første bakkene, og krysser høyden på 500 moh før jeg runder Ongelsvatnet.

Toska

Den nye traseen går mer snøsikkert oppe i fjellsida. Det gir brattere bakker, men med meg som går den vante Nansen-gang oppleves de helt normalt.

Den nye traseen

Ongelsvatnet

Turen inn til Olalihytta er ikke lang. 6 km på ski er som 4 til bens på denne ruta, så snart er jeg nede ved hytta.

I vinterferien og i helger er denne betjent, så de byr på vafler med syltetøy, og jeg tilbringer en "nyt" i hytteveggen. Herfra tar jeg foggelen fly, for å skue terreng slik fogglane ser det:

Middels

Tid: 2-3 t t/r

Distanse: 11 km t/r

Høydeforskjell: 150 m

Terreng: Oppkjørte skiløyper, bratte partier

Olalihytta

Folkerik tur til Olalia

Det var et nydelig påskevær da vi dro ut på skitur til vaflene på Olalihytta. Goturlaget bestod i dag av godama gogutten og meg selv. Parkeringsplassen på Oppeim var helt full, og i løypene var det tett med folk. Året startet med kraftig snøfall, men de siste ukene har det vært mildvær, så de enorme snømassene så vi ikke.  De første 200 meterene var det faktisk bart i løypa.

Føret var ikke til å klage på . Både smørefri og smøreski hadde greit feste i de første oppoverbakkene man må begynne med fra Oppeim. Det var mye barn og snublete haugalendinger i motbakkene. Sant og si var vi ikke bedre selv. Men fremover gikk det, og med litt ekstra motivering nådde vi høyden ved Hest.

Herfra er det flatere, selv om man må en tur gjennom et dalsøkke ved Ongelsvatnet. Det er alltid herlig å komme over tregransa, og se snødekte fjelltopper rundt oss. I sør så vi Lysenuten, som har vært en fristelse et par år, men som vi ikke har tatt oss tid til å bestige.

Lysenuten 812 moh

Etter å ha passert Ongelsvatnet, er det ikke lange biten inn til fjellstova, hvor det alltid er kos. Turen inn tok ca en en time.

I dag var det folkerikt i goværet, og folk satt som sild i tønne rundt hytta. Jeg tenkte at vaffelkøen kom til å bli lang, men her var det effektivisert og raskt kjøpt og spist. I samtale med de frivillige helgevaktene, fikk jeg også greie på at det i sommer kommer til å være betjent på Olalia. Hytta har vokst seg stor, og det satses friskt her oppe.

Men man blir fort kald, og etter etpar vafler og kaffekopper, satte vi opp tempoet og hjemover. Denne veien gikk det mye fortere, gogutten ble mer modig i nedoverbakkene, og godama suste som vanlig 100 meter foran oss, og vant utforcupen,  - sammenlagt..

Det er ingen grunn god nok til å sitte hjemme på en slik fantastisk dag..

Lenke til UT.no- kart

Tid: 2 t t/r

Distanse: 11 km t/r

Terreng: Opptråkkede skispor, flatt, delvis bratt

Vanskelighetsgrad: Enkel

Fire hjul og åtte ben til Olalihytta

Nye Olalihytta anno 2014

Det var den dagen jeg fant ut at man fint kan bruke redskap med hjul inn til Olalihytta. Det har pågått en omfattende ombygging av hytta, noe vi erfarte vinteren 2013. Derfor er anleggsvei laget innover. Nå jobber fjellaget med å tilbakeføre mest mulig til naturen, men vil likevel ha åpen en gruset sti slik at det kan trilles barnevogn, og gode rullestoler inn. Valget på søndagsturen ble derfor med fire hjul og 8 bein til Olalihytta.

Det er flere veier til hytta, men vi har alltid valgt å gå fra Oppheim, mellom Ølen og Etne. Her er god parkeringsplass, der avgiften betjenes med en sms. Enkelt og greit, når man ellers har vanskelige og avanserte mobiler.

Joachim, Jørgen og Ingeborg klare!

Vi gjorde klar Jørgens permobil, og satte fart. I dag gikk vi fort, nemlig. Det var ikke akkurat solskinn, men temperaturen var god, og ikke var det mye vind heller. Vi hadde 5,5 km foran oss.

Småkupert i starten

Den første kilometeren går litt småkupert, og snart kommer man til stidelet, der veien fra Sandeid / Fjellstølen flettes inn på hovedstien. Etter dette går det litt brattere opp mot Hest.

Bratt bakke mot Hest

Opp bakken hadde vi allerede klatret 100 høydemeter, og vatnet Toska lå der på et lite platå, stakkar!
Lenger fremme så vi neste høyde, en slakk bakke opp til 515 moh. Tiden gikk saktere enn oss og snart var vi der også.

Over toppen

Toska 465 moh

Utsikten var et vidt dalføre med Ongelsvatnet liggende midt i. På vinteren krysser man dette vatnet, men nå sommerstid mått vi runde det i nordenden. Det var gode stier, og tiden hadde fortsatt ikke tatt oss igjen, da vi gikk ned dalføret og opp igjen på andre siden.

515 moh Ved Ongelsvatn. Ongelshøyden bak t.v.

Det var en bratt kneik opp ved Ongelshaugen, men like bratt ned igjen til Olalihytta denne siste kilometeren.

Bratt opp fra Ongelsvatn

Bratt ned mot Olalihytta

Vel fremme møtte en ny, men nokså lik hytte oss, med flagget til topps og vaffeljernet i arbeid, for ikke snakke om det eldre paret som var der som hyttevakt, da.

Furevasselva

Hjultilpasset hytte 

De hadde nok mye å gjøre i dag. Kortautomaten virket ikke, og jernet lot seg ikke stresse. Litt kø ble det altså i den vesle kafèdisken. Hytta var blitt fin den, men kanskje litt lite personlig. Men det er jo folk som lager sjel i slike hytter, så åndene skal nok få tid til å røre på seg etterhvert som tiden og ungdommen osv.

Vaflene nytes

Etter en herlig vaffel og kaffe, fikk vi nødvendige dobesøk unnagjort, før returen lokket oss i like god fart tilbake til parkeringsplassen, omtrent på samme måte, men motsatt, om du forstår. Motivene var ikke færre, de heller.

God fart i dag

 

Utsikt mot Hovda ved Sandeid

Lenke til UT.no-kart

Distanse: 11 km t/r
Tid: 2,5 t t/r

Terreng: Gruset sti, noen bakker, småkupert

Vanskelighetsgrad: Enkel

Olalia

Oppeim

Jeg har aldri vært på Olalihytta, enda jeg har bodd på Haugalandet lenge nok. I dag var det et perfekt påskevær, med 0 grader i lufta, vindstille, og sol. Goturlaget var derfor ikke i tvil om at nærmeste vintersted ble dagens utflukt.

Olalia med hytta si, ligger i Ølen, på grensen til både Etne og Hordaland, og er Haugalandet & omegns mest populære turisthytte og tilfartssted om vinteren. Ingeborg hadde såvidt i minne at hun hadde gått hit, mens jeg mener nedstemt at jeg har gått ruta sånn halvveis.

Den største og mest foretrukne parkeringsplassen er på Oppeim, godt skiltet, og på grensen til Etne. Her kan man betale perkeringsavgift på sms, og stikke av (!)

Jakkene er kastet av

Den eneste stigningen

Vi gikk uten smøring oppover lia, og måtte kaste av oss jakkene etter 100 meter. Det var påskelig i lufta. Selv om vi var ganske sent ute i dag, ble det "køgange" de første 2 kilometerene. Ikke rart, på en så fin dag. Etter snaut 2 km er det en en god stigning, og vi la straks merke til at vi ikke hadde smøring på skiene. Dermed ble det fiskeben opp de neste 70 høydemeterene. Men da var jobben gjort. Vi valgte den sørlige ruta, som folk ikke anbefalte. Vi derimot, tenkte at det var mindre køgang her, noe vi fikk rett i.

Ongelsvatnet (477 moh)

Videre innover var det flatere mot Ongelsvatnet, der vi var utrygge på isen, og gikk rett over. Ingen datt i gjennom, så vi har nok slanket oss i det siste...

Fra vatnet er det omlag 1,5 km i flatt terreng til Olalihytta, som ligger nede i bakken og er vendt mot Hauganuten (755 moh) og det vesle Furevassdraget. Hytta er under renovering, men fra 2014 blir den betjent igjen, og man kan spise maten der inne, til og med kjøpe den, dersom man er lite interessert i å ha sekk på ryggen.

Olalihytta under renovering

Vi satte oss på en benk for å være vitne til dugnadsarbeidet. Det var riving som var på programmet i dag, og verdt turen å se på. Bak oss satt en kjenningsmann, som vi snart kom i prat med. Ukjente i området, spurte vi han litt ut om turmulighetene fra hytta. Han kom med flere forslag til forlengelser av turen, og vi la spesielt merke til hans forslag om å besøke Staurskorstølen, rett oppi bakken.

Litt lei av den ensidige underholdningen av dugnadsarbeidet, tok vi på oss skiene igjen, og lagde ikke mer glede enn den vi hadde selv. Vi rundet hytteveggene og startet oppstigningen av en bakke i bakgården. Fra Olalihytta til Staurskarstølen er det 100 høydemeter på 800 lengdemeter, så vi gikk stort sett i fiskeben..

Bakkene bak hytta

Staurskorstølen (569 moh)

Vi kom opp til stølen, overlykkelige av vegvalget. Stølen lå nydelig til under en bergknaus, og det var en trolsk stillhet over området. Sola stod på klar blå himmel, med noen skyer som linselus. Vi ble nesten nervøse av vår egen pust, her oppe i fredeligheten.

Her fant vi vårt paradis for helgen,s å det var bare å finne frem varmtvannet og et næringsrikt måltid fra "Real", noen "kanelgifflar" og presskaffe. Viktig var det også å nevne Kvikklunsjen..

Langs Staurskornibbene

Etter en gopause på gostølen, med gomat i gosola, vendte vi tilbake, langs Staurskornibbene, og rundet den vanligste nordlige leden rundt Trodlatjørna og Toska, før det ble en heftig utforkjøring tilbake til parkeringsplassen. Løypene i nord lå i et lunere og enda finere terreng, og vi var fornøyd med å ha sett mye på de 12 kilometerene vi tilbakela denne vakre vinterdagen..

Zoomkart

Tid: ca.3 t

Distanse: ca.12 km

Vanskelighetsgrad: Middels Terreng: Flatt, noen bratte partier