Geithaug

Geithaug 87 moh

Det er mye som kan kalles fjell, tydeligvis, og dette er en liten haug som faktisk har et eget navn. Det har forsåvidet det meste innen 200 meter radius, uavhengig av hvor du står på Karmøy. Vi tar en liten utflukt til toppen, siden ingen av oss har vært her før. Og siden ingen av oss har vært her før, vet vi ikke hvor vi skal starte, annet enn noen utdaterte markeringer fra kartverket.

Vi kjører like godt til Burmaveien og opp til Kigjavatnet. Det finner vi en port og en tydelig sti. Vi følger denne sørover langs Kigjavatnet og lar oss plutselig distrahere av motordur. Etterhvert oppdager vi ei hytte på en holme midt i vatnet, gjemt bak grana. Der står et strømaggregatet og forstyrrer freden, mens den sikrer mobilllading og sosiale medier. 

Kigjavatnet og strømaggregat 

I nordenden forsvinner den tydelige stien, og vi må navigere oss oppover bakkene. Midt i bakken ser vi varden og kommer oss opp dit, på et fast fint underlag uten hindringer. Oppe ved varden ser vi merket sti over ryggen nordover, og bestemmer oss for å følge den. Stien dreier mot øst så vi velger og gå mot Kigjavatnet og ta brattbakkene ned til stien vi nettopp har blitt kjent med. Så vandrer vi lett tilbake til bilen igjen, uten å ha nådd en time på tur....

Enkel

Tid: 40-60 min

Distanse: 2 km t/r

Høydeforskjell: 40 m

Terreng: Sti, off-piste, flatt, lett stigning, myrlendt, våte partier

Ut.no

Håvelifjellet

Det er stor kontrast fra 1200 moh i 12 minus og snødekt landskap i fjellet, til 6 grader, overskyet vær og gyllen barmark 100 moh på kysten. Denne helga er vi på Haugalandet og får oppleve januar i gjenkjennelig kystklima.

Vi prøver å fylle boka med topper vi finner, og har enda ikke vært på denne lille høyden på "Austrasiå" av Karmøy. For en trøtt ettermiddagstur på en sliten fredag passer det med lett tilgjengelige topper, noe som denne er.

Vi bare følger Gruveveien fra Sørstokke opp til bakketoppen, der det er skiltet til Reiarsvatnet. Midtveis til vatnet krysser vi under en kraftlinje, og følger denne til høyeste punkt, hvor vi dreier mot nord / venstre og runder et lite skogholt opp til topps. Toppen er en liten bergklatt med utsikt mot Karmsundet og Bokn. Lett...

Håvelifjellet 108 moh

Karmsund og Bokn

Enkel

Tid: 1 t t/r

Distanse: 3 km t/r 

Høydeforskjell: 90 m

Terreng: Grusveg, kjerreveg, svak stigning, flatt, myrlendt, sti

Ut.no

Vinter på gruveveien

Nå har vi hatt pause lenge nok, synes vi. Vinteren har kommet til Karmøy, det er advent, og et nydelig turvær med få soltimer, en av disse mørkeste dagene i året. Da er Gruveveien et godt alternativ. Grusveien som går opp til de nedlagte kobbergruvene rett under Søre Sålefjell gir en god såle for nysnøen opp i den ellers våte marka.

For oss blir dette en herlig luftetur med mange motiver i det nydelige vinterlyset. Vinteren på Karmøy er sjelden, og den varer ikke så lenge, så vi er glade over å ha fått sjansen til å se øya teppebelagt i nye farger.

Enkel

Tid: 1t t/r

Distanse: 3 km t/r

Terreng: Grusveg, flatt, tørt

Grindafjellet

Grindafjellet er en høyde sør på Fosen, med utgangspunkt fra Våga. Innenfor det "høyreiste" Karmøy er denne toppen forholdsvis lav. I lengde er turen ikke lang heller, så vi satser på en rask kveldstur i vårsola. 

Ved Våga

Parkering er i Vågavågen (sykt logisk) og turen blir derfra blir litt lengre, og på landevei. Men fra stistart går det relativt kjapt opp til høyden.

I dag er vårsolen kjempesnill, og fuglene kvitrer av lykke allerede nå 23.april. Vi prøver å finne fram fuglesang-kunnskapen men mislykkes stort sett, for her blir alt bokfink, svarttrost og skogdue. Men idyllen er vellykket den lille stunda vi er på utflukt.

Vi går gjennom en skog som holder på å slippe ut blader fra alle knopper, mens gresset i bakken forsøker å dekke over vinterens vissenhet. Sånn sett går det fint denne varme våren.

Etter skogen ser vi berg og beite foran oss. Vi neglisjerer det første berget og ser snart bakken opp til Grindafjellet. I iveren løper jeg oppover svabergene til topps, slik at jeg kjenner andpusten og tar den for det den er. 

På toppen er det fin utsikt over alt som har vært, slik som Boknamasta og de greien der. Dessuten utsikt mot vindmøller og annen drit som dukker opp på grunn av at vi lader mobilen...

Vi vender tilbake med samme smil, og nyter kveldssola på denne vakre vårdagen...

Enkel

Tid: 30-60 min t/r

Distanse: 2 km t/r

Høydeforskjell: 50m

Terreng: Skogsti, Skiltet, merket, svaberg

Snorteland - Øvre Buavassdalen

"Husmannskvinnen"

Jeg passerte Snorteland med bil, for ikke lenge siden, og så disse turskiltene til Øvre Buavassdalen og Reiarsvatnet, og tenkte ikke annet enn at stiene må utprøves. I dag var vi to i Goturlaget, og klare for tur.

Skiltet fra fv 511

Det er en liten parkeringsplass nær veien ved Snorteland, men vi skal også få vite at det er andre muligheter. Det er en fin kjerrevei opp til den  fine husmannsplassen som er i besittelse av familien Hillesland. I dag traff vi på eieren, en svært hyggelig og gjestmild kar, som slo gresset på plassen og koste seg på hytta oppe i bakken.

Han kunne fortelle at han ønsket at folk brukte plassen, at de gjerne fikk parkere helt oppe med småbruket om de ville, bare de ikke parkerte i selve veien. Han stelte plassen med stort engasjement, med langbukser i dag. Det er stor sannsynlighet for flått. Jeg derimot, har leggene bare.

Hilleslands husmannsplass

Vi går videre oppover i heiene, i et fredelig område der Godama hadde vært på speiderleir,  i sin speideralder. Nå, etpar år senere har hun fortsatt speiderfoten i god behold. I dag opererer vi begge som "Stifinnere" og prøver å lete oss frem til Buavassdalen. Det virker nokså urørt, med lite tegn til strømmaster, kultivering eller regulering. Stien er likevel hardtråkket og tydelig, helt opp til heimre Mjåvatn (det på Austresiå).

Ved Mjåvatn blir vi likevel usikker på stivalget. Den beste stien går ned til vatnet og en fangsthytte, men der stopper den. Så vi må opp bakken igjen og ta til høyre. Det er satt opp varder for å vise vei, men noen av disse er delvis forbivokst av gress, så vi bommer litt. Men til slutt er vi trygg på å ha funnet stien, og vandrer med friskt mot i frisk bris.

heimre Mjåvatn

I enden av Mjåvatnet finner vi en lun plass, der vinden ikke tar tak. Vi setter oss ned, og sluker en pakke "gifflar"

Nå fortsetter vi videre og ser snart det vestre Mjåvatnet. Dette skal vi følge helt inn til øvre Buavassdalen. Forvirret av alle preposisjonene kommer vi nå til en steingard og villfarer oss til venstre på stien. Stifinner-kløktene må frem, og etter litt leting i hist og pist, finner vi den riktige løsningen. Den er å følge steingarden ned mot vatnet, så må man myse etter varder, og stien er tydelig igjen.

Vestre Mjåvatn

Vi følger vatnet helt inn til Buavassdalen, der vi blir møtt velkommen av braker, før vi endelig er fremme.

Stiklevatn, øvre Buavassdalen

Det er for kaldt å raste her, så vi snur like godt og vender tilbake, i medvind. På veien hjem får vi sola i ryggen, og vatnene skinner i blått, mens vinden lager sin egen moro med bølger som skvulper.

Dette er en tur i virkelig villmark, trolig lite brukt, men desto mer fredelig. Bruk gjerne en dag ute her. Anbefales!

Middels
Tid: 1,5 - 2 t t/r
Distanse: 7 km t/r
Terreng: Kjerrevei, vardemerket sti, noe myrlendt enkelte plasser