The return to Rallarvegen

Rallarvegen ved Låghellervatnet  1200 moh

Det er 4 år siden jeg syklet Rallarvegen for første gang. Den gangen syklet jeg den letteste delen, som går mest i nedoverbakke; Finse til Flåm. Den er nesten 60 km lang, men har et høydetap på over 1300 m. fra høyeste punkt ved Fagervatn. Langt nok det, for en dagstur... Likevel føler jeg ikke at jeg har syklet hele Rallarvegen før jeg har syklet fra Haugastøl, og fått med med de 200 høydemeterene / 30 kilometerene til Finse.

Når jeg tidligere snakket med Godama om vegen, og hun sa hun hadde syklet hele, ble jeg litt flau over ikke å ha gjort det selv, og har deretter prøvd å motivere henne til å sykle "heile skiten" med meg. Anledningen kom etter oppholdet i Vik. Det er en kort kjøretur fra Vik til Flåm, så vi planla turen slik:

1. Kjøre til Flåm og parkere der (gratis)
2. Flåmsbana opp til Myrdal.
3. NSB fra Myrdal til Haugastøl, hvor vi leier sykler.
4. Sykle på ettermiddagen fra Haugastøl til Finse, hvor vi overnatter.
5. Sykle til Flåm neste dag.

Fra Haugastøl st. 988 moh

Og slik ble turen 22.-23.juli:

Dag 1:

1,2,3 gikk strålende. Vi rakk tog og leide sykler på Haugastøl st. Dermed var vi gang før kl.16. Det er 1,5 km fra stasjonen til startpunktet på Rallarvegen. Ved hotellet er det en butikk og enda mer sykkelutleie, så man går ikke tomhendt fra Haugastøl. Nå var det bare å sette i gang.. med nr. 4

Nyset-tjørnan 1050 moh

Starten på turen går gjennom et lunt dalføre og langs Nygårdsvatnet (990 moh) Videre syklet vi opp flere småbakker og langs flere småvatn til dalen utvidet seg og vi var oppe ved Tungevatnet  (1100 moh). Dagen og selskapet var en nytelse i seg selv. Vi syklet i rolig tempo og merket ikke spesielt mye til stigningen, til å begynne med. Det ble satt av god tid til fotografering og filming langs hele ruta. Nå begynte det å dukke opp skilt med "kioskutsalg", og vi gledet oss til å nå frem dit, for en kopp med fersk kaffe.

Ved Tungevanet 1100 moh

Når vi passerte og poserte Tungevatnet syklet vi opp en slakk bakke. På bakketoppen kunne vi se en ansamling syklister rundt noe som lignet en oppslagstavle. Men når vi selv nådde toppen, så vi at dette var en liten bod med kioskvarer i, kalt "Halvfarhell", så vi jublet over den norske fjellheimen, der folk stoler på ærlighten, og setter ut en slik selvbetjent kiosk. Dermed forsynte vi oss av deilige boller og en kopp kaffe. Vi betalte også, til opplysning...

Bollekos på "Halvfarhellen"

Etter en fin pause på halvveien, satte vi oss på syklene igjen og tråkket videre. Det tok ikke lang tid, før vi merket at vi hadde blitt noe stivere i bena. Sånn sett er ikke pause så lurt... Men ille var det likevel ikke. Det er ikke spesielt mange bakker, og svært få, på tross av at man får over 200 m. stigning denne strekningen. Når ettermiddagssola skinner som i dag, og veiene er nesten folketomme (med unntak av en franskmann) så føler vi oss som konge på veien, fri som turtelduer, og overveldet av alle inntrykk langs veien.

Dronningen på Rallarvegen

De neste 10 kilometerene føltes litt langdryge. Det begynte å bli sent på ettermiddagen, og vi hadde reist siden morgenen. Men i det vi skulle til å tenke at "nå tok det en evighet", syklet vi gjennom en undergang og et stort vatn åpenbarte seg. Her utvidet dalen seg, og sola stod høyt og glitret i vatnet. I nord så jeg en topp jeg mente jeg hadde sett før, og etter fotografirunden, poseringen og litt nærmere ettertanke, fant vi ut at vi nærmet oss Finse. Litt kartstudier viser at vi var kommet til Larsbu, og bare hadde få kilometer igjen.

Selv om jeg regnet med det skulle bli flatt inn til Finse, kjentes det godt i slitne ben, de små bakkene som gjenstod. Men det tok ikke leng tid før vi endelig så fjellgrenda og stasjonen ligge der, ganske så oversiktlig, rett der borte.

Finse 1222 moh

Natta tilbragte vi på Finse 1222 høyfjellshotell. Der fikk vi full pensjon, og dermed lønn for strevet. Her fikk vi også betale, så det ble vanvittig mye lettere lommebok å bære med videre.

---

Dag 2:

Vi sov ut, spiste en god frokost, og satte oss på syklene igjen. Foran oss lå 10 kilometer med 100 høydmeter svak stigning, og 50 kilometer med 1300 høydemeter nedoverbakke. Vi kjente gårsdagen i lårene, men syklet rolig oppover mot høyeste punkt på vegen: Fagervatn, 1343 moh.

Rallarvegens høyeste punkt 13

Ved Fagervatn er det en vokterbolig; Fagernut, - som i dag brukes som et lite museum, galleri og kafé. Her hadde vi voldsomt lyst på nystekte vafler, men på fjellet her fantes verken kortautomat eller minibank. Det ble med vatnet som vi hadde tappet gratis i den siste bekken vi passerte. Vi satte oss likevel ned i solveggen  og nøt medbrakt energimat og det friske vatnet. Her kunne vi se gamlebanen gå rett inn i en snøfonn.... Derav gamlebanen vil jeg tro...

Gamle Bergensbanen ved Fagervatn 1343 moh

Men vi kunne ikke sitte lenge. Vi hadde akkurat begynt på nedoverbakkene, og var ivrig på å oppleve flere. Noe bratt gikk det likevel ikke nedover. De fleste stedene var relativt flate, og noen steder gikk det til og med oppover. Men vi merket i bena at turen så langt ikke var veldig anstrengende.. 

Ved Tågavatni 1300 moh

Ned til Tågavatni (1300 moh) slynget veien seg kupert mellom viker og tjern. Rundt oss på alle kanter var det vilt, kaldt og lav vegetasjon mellom snøfonner og berg, de knallblå vatnene nedenfor oss, og en klar blå himmel over oss. Men det var en varm dag og det kalde klimaet vi så, bet ikke på sommervarmen vi kjente mens vi syklet. Det åpnet seg stadig nye motiv langs veien:

Ved Låghellervatnet

Moldåni

Vi hadde nå syklet 1/3 av ruta fra Finse, 20 km, og passerte stasjonen Hallingskeid. Her er det for øvrig en turisthytte og et godt utgangspunkt for turer på vidda.. 

Hallingskeid 1090 moh

Men vi begynte å snakke om pause og midtveis o.l. Etter noen fine lange bakker nedover Grøndal, så vi noen kampesteiner vi tenkte kunne være fine for en rast. Knott og mygg og skit hadde virkelig våknet til liv, så vi ble litt skeptiske til å sette oss ned. Men akkurat der, oppå en stor stein, var det ikke tegn til knott eller noe, så vi fikk en fin pause, med utsikt over Grøndalsvatnet.

Pause ved Grøndalsvatnet 978 moh

Etter en god pause uten insekter, trillet vi videre. Vi passerte Klevavatnet (954 moh), med den karakteristiske Klevanosi, og etter dette begynner den virkelige utforkjøringen. 

Klevanosi 1110 moh

På de 30 første kilometerene hadde vi syklet ned 400 høydemeter. På siste halvpart av turen skulle vi nå sykle ned 950 høydemeter. Det begynner med kløfta "Klevagjelet" som er verdt en stopp, med sine buldrende fosser, rett ved veien:

Piken i fossen?

Bakkene nedover går fort, og det er nedtur å stoppe, selv om omgivelsene blir vakrere og vakrere, etterhvert som man beveger seg nærmere havnivået, og vegetasjonen blir tettere. Man mister så mange høydemeter, at man kan kjenne forskjellen på lufta, fra den klare og kalde fjellufta, til den tykke, fuktige og varme lufta i dalene. Etter Klevagjelet passerer men 2 vakre vatn, Seltuftvatnet (810 moh) og Reinungavatnet (765 moh). Her må man innfinne seg med litt oppoverbakke, men også noen morsomme svinger mellom vatnene og man kan kanskje fylle vannflaska...? Deretter blir det en liten stigning, før man kommer til Vatnahalsen, der det ligger et høyfjellshotell øverst i Flåmsdalen. 

Fra Vatnahalsen må man velge mellom livet eller døden. Velger man en trygg hjemreise, sykler man inn til Myrdal stasjon og tar Flåmsbana ned til Flåm. Den morsomme og mest risikable veien er ned Myrdalsvingene, 21 bratte og skarpe svinger fra Myrdal til Kårdal, en nedstigning på 250 høydemeter. 

Myrdalsvingene

Veien var grovt gruset, så lav fart er løsningen for å redde livet. Det ble noen stopp på veien ned for å fotografere den vakre fossen i kløfta. Og snart var vi nede i Kårdal, en slett dal 500 moh, der elva og blodet renner roligere og vi får god hjelp av slakk helling ned til sætra, der alle geitene hilser uhøflig og begynner å tygge på klærne våre...

Kårdalen

Fra Kårdalen er det fine grusveier, som går over i asfaltert dekke. Dette gir god fart på sykkelen nedover Flåmsdalen. Motivene flyr forbi, og plutselig er man nede i Flåm, først bygda i dalen, så havna.

Flåm langkirke (fra 1670)

Havna i Flåm 2 moh

Det ble 2 fantastiske dager i godt sommervær, med passelig dagsetapper. Totalt 85 km. 

Rallarvegen Finse - Flåm

Tid: 2 dager / 9-12 timer

Distanse: 85 kilometer

Terreng: Grusvei - delvis grovt, asfaltert vei

Vanskelighetsgrad: middels

Les om Rallarvegen i 2009

Aurlandsdalen

Mens vi var i Aurland holdt været seg pent og stabilt, så vi bestemte oss for å bli en dag til, for å gå Aurlandsdalen, på en kløversti fra Vassbygdi til Østerbø, med en stigning på 800 høydemeter. Dette stykket er 16 km langt. I sin helhet er dalen 40 km lang, og strekker seg inn til Hardangervidda. Jan Terje hadde gått denne dalen flere ganger tidligere, og kunne skryte hemningsløst a naturen her. Så jeg hadde høye forventninger til turen. JT´s tante anbefalte oss å gå opp dalen istedet for ned, siden noen bratte hyller i dalen kunne være skumle når man gikk nedover.

Oppstart fra Vassbygdi. Hele Aurlandsdalen foran oss

Den første halvannen timen gik i slak oppoverbakke, med elven som bruste rett ved stien. Noen bratte partier var det, men på god og tørr sti. Vår første korte stopp var ved Almen. 200 m før vi kom hit, så vi et "ferskt" ras. JT kunne fortelle at det hadde gått ras her året før. Derfor var stenene lyse. Jeg ble bergtatt av de store bergmassene som lå nederst i dalen. Enkelte kampesteiner så ut til å være opp til 20  kubikk...
Oppe med Almen, lå denne lille sætra, beskyttet under kampestener, med sauer som beitet fredelig rundt.

Almen

Foran oss lå nå en kløft med loddrette fjellvegger rundt, og en buldrende foss nederst i kløfta. I tidligere tider var dette partiet en stor utfordring å passere, med sitger i fjellveggen, men i 1870 ble det sprengt ut en berghylle her: "Sinjarheimsgalden" Denne hyllen var en luftig opplevelse å gå, med fossen som ble mindre og mindre under bena våre.

Sinjarheimsgalden

Vel oppe fra den stupbratte fjellhylla, kom vi til den majestetiske garden "Sinjarheim". Den rauvet høyt opp i bakken. Denne garden var i drift frem til 1922, og ble brukt som sæter til 1964. Nå er det frivillige lag som bruker den til museum, turisme, og som beite til sau. Garden fremstår som en mini-landsby med flere driftshus og fjøs, klemt økonomis sammen, for å spare jordlappene opp på dette lille platået.

Sinjarheim

Nå hadde vi lagt bak oss de største stigningene, og tok en velfortjent pause, med tantas innbakte ost - og skinkehorn. Men vi hadde en mil igjen frem til målet, og vandret videre.

Vi kom snart til den bratte passasjen "Skori", der vi med tydelighet kunne se arbeidet som ar lagt i denne kløverstien, der veiene var tilrettelagt for kløvet hest.

Skori

Etter enda en bratt stigning, kom vi opp til Vetlahelvete, en stor jettegryte, med uant dybde, liggende der dalen bredt seg ut, for en lten stund. For å komme hit, måtte vi ta en liten avsikker. Synet var spektakulært, og JT kunne fortelle at det i mørkere tider ble brukt til å senke ned forbrytere som ikke tilstod.

Vetlehelvete

Fra Vetlehelvete er det et stidele, der man kan velge den historiske Bjønnstigen over fjellåsen. Bratt opp i  henget er det funnet fram en sti, som skal være spektakulær for de høydeskremte. Idag syntes vi stigningen holdt, så vi valgte den nyere stien gjennom dalbunnen. Det var ingen skuffelse. Ikke langt stidelsen ligger vakre Berekvam, frodig og voldsomt, med fossefall i full kraft, selv på sensommeren, og en bro overhengende, slik at fremferdselen blir fremragende.

Berekvam

Stienn videre går gjennom det frodige dalføret forbi Vetlevatnet og gjennom det trange passet Holmen, før dalen utvider seg, lyset blir mer fremtrende og man kommer opp til vakre Nesbø.

Nesbø

Fra Nesbø må man igjen gå en hulle; "Nesbøgalden" før man har en km igjen til Østerbø. Vi gikk over elva ved Vikjaneset, hvor JT´s onkel kom og hentet oss til middag. En fantastisk fin dal jeg kan anbefale. Turen tok 7 timer i rolig tempo.

Rallarvegen

Jeg har lenge hatt lyst til å sykle Rallarvegen, og endelig fikk jeg planen gjennomført. Denne gamle anleggsvegen som går fra Haugastøl til Flåm , med et toppunkt på 1338 moh. Jeg og min kamerat Jan Terje tok med oss terrengsyklene, og overnattet i Aurland, hvor hans tante og onkel bor. Tidlig om morgenen tok vi Flåmsbanen opp til Finse, hvor vi startet sykkelturen.

Stigning mot Fagernut

Vi var litt bkymret for at vi ikke ville rekke å sykle fra Haugastøl, så valgte avgang fra "toppen". Finse ligger på 1222 moh og vi hadde en svak stigning opp mot 1338 moh ved Fagernut den første timen. Deretter kom den lange nedoverbakken i god fart ned til Høghellervatnet på 1158 moh, hvor en rast med deilige skinkehorn fra JT´s tante ga mer energi til å rulle videre.

Høghellervatnet

Vi passerte Hallingskeid, Klevavatnet (1000 moh), og skaret Klevagjelet, før svingene førte oss nedover til den vide og frodige dalen ned mot Seltuftvatnet (900 moh).

Moldåna ved Seltuftvatnet

Litt svakere nedstigning, og litt opp og ned gikk det, før vi kom til endestasjonen av Flåmsbanen, Myrdal (867 moh). Men nå gikk det fort i 21 skarpe og bratte kuverter ned Vatnahalsen, før vi nådde Flåmsdalens bunn, og trodde nedoverbakkene tok slutt.

Vatnahalsen, Myrdal stasjon

Men vi hadde en lange vei å trille, og var over 500 moh fremdeles, både oppover og nedover, og syklet forbi sauebeiter, vakre fossefall og grinder. Nedover gikk det, og forbi Fellestøl (520 moh) ble veien kjørbar for bil. Vi trillet raskere nå, og kom fort ned til fossen ved Holtet (300 moh).

 Flåmselvi ved Holtet

Snart var vi på asfalt, og farten ble prioritert foran opplevelsen. Et lite blikk på Rjoandefossen (150 moh), tok vi oss likevel tid til...

Rjoandefossen

Og et flakkende blikk av bygda Flåm (10 moh) gav oss et hint om at vi snart var fremme, nede ved Aurlandsfjorden, og Flåm stasjon, hvor en svømmetur ut mot havet egentlig ikke fristet, denne gangen...

Les mer om returen i 2013