Roberget

Det er siste sjanse for gotur i Hemne, og jeg tar en kort topptur sør for sentrum. Ved Rovatnet (13 moh) ligger et bratt berg og en ganske ny sti opp til toppen. Det frister med en annen vinkel enn de tidligere turene, så jeg tar meg inn til Roøyan og finner en tydelig umerket sti.

Stistart ved Roøyan

Stien er, til å begynne med som en kjerrevei å regne, og snor seg bratt opp mellom nydelig løvskog opp lia. Jeg følger den østlige siden av berget og den vestlige siden av Roøyelva.

Nå fortsetter stien bratt opp på østsiden av berget, og etter en kort stund er det noe utsikt mellom trærne. Det er merker etter nyttårsorkanen 25 år tilbake, med mye tre-velt gjennom hele lia. En del stammer står også døde og har sin sjarme med grått mot det ellers fargerike høstlandskapet.

Når jeg kommer til kanten på vestsiden av berget (vestkanten) får jeg øye på utsikten mellom trærne, og kan se antydning til både Kyrkjsæterøra, Rovatnet og Hemnefjorden.

Kyrkjsæterøra, Hemnefjroden

Lyngen har vært gjennomgangstema for turene mine i Hemne, og Roberget står ikke tilbake for det. I skogbunnen lyser lyngen rødt, og danner et teppe over bakkene. Sollyset treffer osp og bjørk i bakgrunnen så det lyser skinnende gult.

På 45 minutter er jeg oppe på toppunktet 342 moh, der det er en postkasse. Jeg har ikke tatt post med,  men jobber videre med noen postkortmotiv, før jeg tar en "return to sender" og ror meg ned fra berget igjen, fornøyd etter enda en ettermiddagstur i vakre Hemne.

Tid: 1,5 t t/r

Distanse: ca. 3 km t/r

Høydeforskjell: 330 m

Terreng, Umerket tydelig skogssti, kjerrevei, bratt, fuktige partier

Vanskelighetsgrad: Enkel, men bratt

Dalumsfjellet

Jeg får en ny uke med jobboppdrag i Kyrkjsæterøra,. Været er fortsatt i kategorien indisk sommer, og jeg bruker ettermiddagene til friluft. Hemne er en friluftslivskommune, og på arbeidsplassen går samtalene i turer de var på i går og hvilken som blir den neste. Jeg får derfor god informasjon om turmulighetene i Hemne. I lokalavisa kan jeg lese om Steinar Væge som er sikker på at Hemne med sin varierte natur er den vakreste kommunen i landet, og han har nettopp gitt ut bok om hjemmenaturen. Det er ingen grunn til å sitte på hotellet.
Første tur går til Dalumsfjellet rett utenfor bygda.

Jeg kommer meg opp til parkeringen ved Dalumskjølen 200 moh uten å ha brukt bena. Derfra går det en umerket, men merkbart bratt sti  opp fjellsida. Jeg går i skyggen, noe som er helt greit, for i dag er det 20 grader, og oppoverbakke er varmt uten unntak. Likevel ser jeg hva ettermiddagen bringer, for fra stistart er skogbunnen kledd inn av lyng i høstlige farger.

Den første halvtimen svetter jeg godt opp gjennom nydelig løvskog, og bratte berg. Jeg ser sola skinner over åskammen og gleder meg til å komme opp. Nede i dalen skinner de siste strålene på jordene mot Vegan, og lange skygger pryder åkrene.

Det er disig i nordvest, der sola daler sakte ned. Fjellformasjonene danner en akvarell i det disige lyset og kamera kommer opp av sekken.

Jeg henter fort inn høydemeterene og snart har jeg sol i ansiktet. Det flater ut og foran meg har jeg et lite stykke frem til varden på 446 moh. Et billedlig eventyr åpenbarer seg. Her oppe lyser lyngen mot meg og fjellgrunnen blir en fargepalett i sitt beste høstlys.

Snart ser jeg varden, men også et vakkert lite vatn, der ei furu og to står og pryder bildet jeg snart skal ta.

Kameraet får ikke fred frem mot varden, for lyng og mose gir fra seg mange motiv frem mot toppunktet. Men det er ikke en lang tur, og snart er jeg fremme og får utsyn mot store deler av Hemne.

Selv om sola snart går ned, har jeg god tid til å nyte denne ettermiddagen, og bruker så lang tid jeg klarer til å returnere. Den siste strålen får jeg før jeg går inn i skygen, og turen er fullbrakt.

Tid: 1,5 t t/r
Distanse: 2,5 km
Høydeforskjell: 250 m
Terreng: Umerket, tydelig skogssti, tørt, bratte partier
Vanskelighetsgrad: Enkel

Ut.no

Tyskstien

Kyrkjsæterøra

Jeg er på jobbreise igjen, denne gang i Sør-Trøndelag. Været er fortsatt uimotståelig, og luft etter jobb livsnødvendig. Jeg blir tipset om en bratt topptur, med historisk gufs og hygge.

Tyskstien går opp et bratt fjell ved Kyrksæterøra, og er bygget av østeureopeiske krigsfanger under 2.verdenskrig. På toppen var det da en hytte med utkikkstårn, og den ble bygget opp igjen i nyere tid. I 1995 var det selveste langrennshelten Ove Aunli som satt i gang noe Adressa har kåret til Trøndelags vakreste juletradisjon. Det begynte med et bål, men ble utvidet til etpar hundre fakler og lykter som tennes langs stien hver advent, og lyser opp Kjørsefjellet. Under advent i 2000 omkom to mennesker da de skled i snøen og utfor fjellkanten. Ikke alt er koselig. Men det var nok historie til å ta toppturen likevel.

Jeg starter i nydelig septembervær og går rett fra hotellet. Opp bakken passerer jeg Hemne kirke og fortsetter mot veggen. For selv om den ligner en haug, er det en vegg, noe som jeg kjenner på når jeg nærmer meg. Stistart er i et kryss til en gårdsvei, og jeg følger denne inn etpar hundre meter. Men så reiser veggen seg foran meg. Det er tid for en bratt topptur.

Fakkelholdere langs hele stien

Stien spiser høydemeter og er bratt og delvis sleip, men utsikten merkes mellom trærne og det tar ikke lang til før jeg ser ned på Kyrkjsæterøra. (No offense). Lenger oppe ser jeg fakkelholdere som er stukket ned i jorda, og minner meg på Trøndelags vakreste juletradisjon. Går nok glipp av den...

Langt oppe i høyden bratter det seg enda mer, og det er satt opp en stige jeg må klatre opp. Selv om stien er beskyttet av trær kjennes den luftig, så jeg er glad jeg bare har litt høydeskrekk.

Etter en liten halvtime når jeg den siste delen av løypa, hvor det er sikret med tau, for oss som klamrer oss fast. Så åpenbarer utsikten seg; ned mot "øra" og ut Hemnefjorden. Høstrogna fargelegger fronten mot det klare blå vatnet, og kamera må opp av sekken. Mat for motiver...

Jeg fortsetter videre over ei myr og mot toppunktet der det Tyskhytta ligger. Den ligger på kanten av ei bratt fjellside.

Tyskhytta

Hytta er åpen for allmennheten, så allmennheten tar seg inn, med god samvittighet og visdomsord fra døra. der inne er det en benk, en ovn, og ei luke til utkikkstårnet. Jeg tar meg i å krype opp i tårnet, men mangler 20 cm på en tysker, og får ikke så god utsikt.

Det er bare å fortsette innover. Kvelden begynner å ta innersvingen på meg, så jeg prøver å skynde meg videre mot Teppingen (417 moh), det høyeste punktet på Kjørsefjellet. Det er ikke lett å skynde seg i det bløte lyset. Lyngheiene varmer opp bakken i høstfarger, og stien snor seg mellom vakre furutrær.

Jeg merker ikke at jeg er på Teppingen før jeg går ned fra toppen, og skjønner jeg har passert. Nå er jeg brått på vei ned i skyggenes dal, og grønne enger er langt unna. Sola har dreid langt vest og er like ved å dette ned i fjellene i vest.

Nå går jeg en mindre bratt li nedover mot Ånavatnet. Det er myr og småfuktig nedover. Stien er heller ikke veldig tydelig, men jeg lar meg lede av blåmerkede stolper, og havner etterhvert nede ved en kjerrevei. Denne følger jeg ned en kilomter til Holstgårdssetra, hvor det ligger et hyttefelt ovenfor Vinddalsvatnet (163 moh).

Holstgårdssetra

Jeg må ta en avstikker for å komme tilbake på veien og følger grusveien ned 3 kilometer tilbake til stistart på Skeie. En liten stund tar jeg følge med en grevling som labber foran meg, før den forsvinner inn i skogen. En trivelig avslutning på en nydelig høsttkveld.

Tid: 2-3 timer rundtur
Distanse: 7 km
Høydeforskjell: 350 m
Terreng: Skogssti, kjerrevei, grusvei, bratt, myrlent
Vanskelighetsgrad: Middels på grunn av bratt terreng.

Turbeskrivelse på Ut.no