Slettedalen uten ski

Det er høstferie på basecamp Gohytta i Sauda. Været er fortsatt godt, og høstluften begynner å bli klar og kald. I dag treffer ikke været like godt i forhold til det vi har blitt vant med de siste ukene, men vi har allerede bestemt oss. Goturen m/ familie skal ta turen til Slettedalen, denne gangen uten ski.

Selv om dagens rute like godt kan kjøres med bil i sommerhalvåret, parkerer vi ved skistadion og går den vante ruta innover. De fleste i goturlaget er opptatt av å klekke Pokemon-egg, og må sanke inn noen kilometers gange, dermed spiser mobilene batteri til frokost og klekker ut monster i belønning. Bare etter noen få minutter hilser vi på Knerten. Så stor han har blitt!

Knerten har blitt voksen

Turen er relativt flat, og det er sjeldent i Sauda. På alle kanter er det høye bratte fjellparti, og utsikten blir derfor disse fjellene og Slettedalsvatnet. Langs veien er det løvskog og når man kommer nærmere den andre siden lyser hvit bjørk mot oss.

I Slettedalen ligger det hytter, både gamle og nye. De er spredt jevnt innover, og jeg må innrømme at de gamle hyttene er mest sjarmerende.

Etter en og en halv time har vi kommet til endes. Da blir det litt stigning opp til en morene, hvor vi tar pause. Det er ikke så varmt når sola er fraværende, så lange pausen blir det ikke, men akkurat nok til å prøve ut Kvikklunsj med mørk sjokolade. God idè!

Vi er usikre på om det er like bra på nordsiden av vatnet, så vi tar retur samme vei. Det ble en fin og lettgått tur, og bonusen var at etpar Pokemon egg ble klekket....

Enkel
Tid: ca. 3 timer t/r
Distanse: ca.10 km t/r
Terreng: Grusvei, småbakker, flatt.

På fire hjul til Røyningsbu

Hillesland

Alle tenåringene er med oss i dag, etter suksessen i det gode vårværet i går. Denne gangen kommer vi oss tidligere avgårde. Vi kjører til Hillesland for å gå (og kjøre) opp kjerreveiene til Røyningsbu.

Det er kanskje enda mer strålende vær i dag, og våren viser tydleige tegn. Fuglene kvitrer ivrig rundt oss og gjødsellukta er påtrengende. Markene er jo stadig vekk grønne på Karmøy, men kanskje ekstra lysende nå i vårtiden. Jeg har opplevd vår mange steder i landet, men er overbevist om at våren i Rogaland er best (!) 

Fra Kvitamyr

Det er noen få parkeringsplasser ved Hilleslandvatnet, og ved den private gårdsveien opp mot Røyningsbu. Den første kilometeren på tur går på godt grusdekke, og Jørgen har ingen problemer med å holde farta opp mot Kvitamyr. Herfra er det kjerrevei resten av ruta inn mot Røyningsbu. Benedikte får med seg alle detaljene langs veikanten, og spretter rundt med iphone-kamera og spesial-linse, og fotograferer det småe i storformat.

Mikrofotografering

Oppe på myrene står hinderene i kø for permobilen. Det er steinete i kjerreveien og fare for bunnskraping. Men Jørgen viser talent og tar det rolig over steinene, slik at permobilen er like hel. På myrene er det fortsatt vått og gjørmete i kjerreveien, og tørken den siste uka har ikke vært nok til å tørke opp alt. Men med litt slalom og unnamanøver får Jørgen permobilen trygt gjennom hinderene.

Tøffing på hjul

Da er det nesten bare lett kjøring inn til Røyningsbu, hvor solveggen venter, og vi setter oss ned for en god rast etter vel gjennomført farting.

Målgang Røyningsbu 

Solgang Røyningsbu

Veien tilbake gikk omtrent helt likt. Mikrofotografen oppdager både padde i pytt og froske-egg i samme farvann.

Padde i pytt

Froske-egg i samme farvenn

Vi finner også ut at Jørgen har blitt et humpetroll på de ujevne veiene. En tøff offroad-sjåfør. Til slutt er vi tilbake på parkeringen. Alle like hele, velberget, og enda lettere til sinns... Det er vår....

Distanse: 5 km t/r

Tid: 1 t t/r

Terreng: Svak helling og flatt, Gårdsvei, kjerrevei, noen fuktige partier

Vanskelighetsgrad: Enkel

Lirunden på hjul

 

Det er bare 9 dager siden jeg gikk denne runden på formiddagstid. Nå er det lørdag ettermiddag, og jeg prøver ut teorien om at rinden er trillevennlig. Det er Goturlagets tenåringsavdeling som er på korttur for å nyte de siste solstrålene av dagen, og med hell. Jørgen, som er en habil permobilsjåfør kjører lett opp grusveiene til Sandvevarden. Joachim er dagens spurter, og med Dubstep på ørene ligger han langt foran.

Fra Sandvevarden er kjerreveien litt grovere, og permobilen må krabbe seg litt mer varsomt fremover. Det er likevel ikke verre enn at man trygt kan si at runden er trillbar for både tohjulinger og firehjulinger. Når vi har passert Sandvevarden og myrene vestover, åpner den nydelige utsikten over bygda og havet seg, og selv tenåringer blir imponert. Veien er jevn og god herfra tilbake til parkeringen, så siste del av turen går raskt.

Kart og beskrivelse i denne bloggen

Nisene ved Ryvarden

Søte nieser på fyret

Vi er hjemme igjen etter 4 uker i nord, og har fått turabstinens igjen. Goturen med godama og hennes etterfølgere, følger etter, og har medbragt gjest fra Bergen. Det er oppholdsvær, og fare for regn, mot normalt (?!). Vi bestemmer vi oss for å ta den enkle turen ut til Ryvarden fyr. Feilaktig leser vi at det er åpen kafé der ute, og drar ut i typisk vaffelmotivasjon.

Turen ut er jo, som oftest til Ryvarden, med motvind, byger og en del folk på stien. Motivene er de samme, men i stadig forskjellig lys, så kameraet må frem denne gangen også:

Vi går utover i ganske godt tempo, så vi kommer frem til fyret før stengetid. Men stengt er det likevel, og før jeg har rukket å roe meg ned, etter å ha hisset meg opp, kommer fornuften fram i godama, som kan avkrefte at det har vært åpent i dag. Til og med dobesøket går i dass.

Det er bare en ting å gjøre: Spise reservebolle fra Statoil, og nyte havutsikten. Det er et mykt lys over havet i dag, og bergformasjoner med mønster kommer godt fram.

Plutselig er det noen som oppdager bevegelser i havet. Det er to niser som danser i vatnet, og jeg zoomer meg inn så godt jeg kan. Det blir liv i måkene, for de skjønner når nisa jager på fiskestimer, og dermed flyr de i kretsløp, og sier i fra til hverandre.

Men så er bildene tatt, og bollene spist opp, og da er det ikke mer å gjøre her. Vi vender tilbake, og blir møtt farvel med høljeregn de siste minuttene.

Andre goturer til Ryvarden

Tid: ca.1t t/r

Distanse: ca. 4 km t/r

Vanskelighetsgrad: Enkel, trillbar

Terreng: grusvei, småkupert

Extremgoturveko: Rafting

Voss raftingsenter

Etter et besøk i klatreparken og flyving i Vossvind-senteret i går, avsluttet vi i dag extremgoturveko med Voss rafting. For Joachim var dette første gang i en raftingflåte, så vi meldte oss på  på den familietilpassede raftingen. Denne er med noen få stryk, og ikke altfor store bølger, men Vosso hadde høy vannføring, så det ble en morsom opplevelse uten å bli skremt vekk.

http://www.vossrafting.no

Folkerik tur til Olalia

Det var et nydelig påskevær da vi dro ut på skitur til vaflene på Olalihytta. Goturlaget bestod i dag av godama gogutten og meg selv. Parkeringsplassen på Oppeim var helt full, og i løypene var det tett med folk. Året startet med kraftig snøfall, men de siste ukene har det vært mildvær, så de enorme snømassene så vi ikke.  De første 200 meterene var det faktisk bart i løypa.

Føret var ikke til å klage på . Både smørefri og smøreski hadde greit feste i de første oppoverbakkene man må begynne med fra Oppeim. Det var mye barn og snublete haugalendinger i motbakkene. Sant og si var vi ikke bedre selv. Men fremover gikk det, og med litt ekstra motivering nådde vi høyden ved Hest.

Herfra er det flatere, selv om man må en tur gjennom et dalsøkke ved Ongelsvatnet. Det er alltid herlig å komme over tregransa, og se snødekte fjelltopper rundt oss. I sør så vi Lysenuten, som har vært en fristelse et par år, men som vi ikke har tatt oss tid til å bestige.

Lysenuten 812 moh

Etter å ha passert Ongelsvatnet, er det ikke lange biten inn til fjellstova, hvor det alltid er kos. Turen inn tok ca en en time.

I dag var det folkerikt i goværet, og folk satt som sild i tønne rundt hytta. Jeg tenkte at vaffelkøen kom til å bli lang, men her var det effektivisert og raskt kjøpt og spist. I samtale med de frivillige helgevaktene, fikk jeg også greie på at det i sommer kommer til å være betjent på Olalia. Hytta har vokst seg stor, og det satses friskt her oppe.

Men man blir fort kald, og etter etpar vafler og kaffekopper, satte vi opp tempoet og hjemover. Denne veien gikk det mye fortere, gogutten ble mer modig i nedoverbakkene, og godama suste som vanlig 100 meter foran oss, og vant utforcupen,  - sammenlagt..

Det er ingen grunn god nok til å sitte hjemme på en slik fantastisk dag..

Lenke til UT.no- kart

Tid: 2 t t/r

Distanse: 11 km t/r

Terreng: Opptråkkede skispor, flatt, delvis bratt

Vanskelighetsgrad: Enkel