Sandvikfjellet

Sandvikfjellet høres nesten ut som et fjell, typisk rundt Bergen eller noe, men er et lite berg i nærheten av det store gassanlegget på Kårstø i Tysvær. Navnet har det får fra Sandvika som nå er okkupert av Kårstø, og det tilhørende vatnet som misbrukes av gassfabrikken. Høyden er 185 moh, så ikke så aller verst til å være Haugalandet. Og når man bare har noen få ettermiddagstimer på seg, blir dette valget vårt, - i godværet. 

Haukadalen

Vi finner en gammel vei som vi kaller gamleveien. Helt uten grunn. Opp her kan vi kjøre et par hundre meter før det er full stopp. I enden av veien er det spor av bonde og vi er litt usikre på om parkering er innafor. Men vi setter bilen på en sjenert plass og starter oppstigning på traktorveien i det som på kartet heter Haukadalen. Denne følger vi til 120 moh  og tar resten av oppstigningen på utydelig sti gjennom et fint beite og opp til et lite tjern og en gjerdeklyver 160 moh. 

Rett etter gjerdeklyveren deler stien seg og vi går til venstre. Toppen har vi sett tydelig lenge, men ikke noen sti opp. Vi ser noe tråkk som fører rett inn i granskauen mot toppen men tenker det var vel tett til å  gå inn. Der tar vi feil, skal det vise seg. Dette er nemlig stien til topps.

I stedet forviller vi oss rundt granlunden ved å følge dyretråkk over våte myrer og gjennom tette kratt, før vi endelig finner fjellryggen og kan gå opp til toppunktet. Tips: Ikke gjør dette hjemme.

Nå vi kommer til topps får vi finere utsikt enn forventet. Selv om en liten del av gassanlegget er synlig, er det utsikten over fjorden og vestover som fanger oppmerksomheten. 

Jeg er lysten på å finne den raske veien til topps, og smyger meg nedover forbi varden på en sti jeg finner. Det skal vise seg å være snarveien, og fører ned en liten skrent, mellom grantrærne. 2 minutter tar det ned fra toppen, - som er ca. 8 ganger bedre enn den veien vi valgte. Sånn sett føler jeg meg smart....

Enkel

Tid: 40-60 min t/r

Distanse: 2,5 km t/r

Høydeforskjell: 125 m

Terreng: Traktorvei, beite, skogsti, berg, bratt mot toppen, tørt

Ut.no

Hvordan ødelegge naturen

For ni år siden dro Goturlaget på ekspedisjon til Ramnabjørfjellet i Tysvær. Vi hadde kun utsikt til lysene fra Kårstø, men måtte gjøre dette før vindmøllene kom opp. Konklusjonen ble at Ramnabjør er et mørkt fjell. I dag er Goturlaget på ny tur hit, for å se om disse miljøvennlige gigantene egentlig er så farlige...

Det er anbefalt å parkere ved Haugsnes, men det er sent og vi finner en ledig plass rett ved Brattabø, hvor vi starter letingen etter sti. Skjult bak en busk langs vegen finner vi merking og oppturen er i gang. Fra stistart er det 170 meter stigning, men ingen omveier, så her er det bare å gå rett opp.

Det er i grunnen slik turen føles. Som en oppoverbakke i skog. Forskjellen fra sist er at det nå er utsikt. Og foran oss ser vi det begredelige målet "vindmølle". Terrenget åpner seg mer når vi nærmer oss toppen. Noen gjørmete parti finnes, men med litt hopping og byksing kommer vi oss raskt og fint til topps.

Det er da vi oppdager hvordan man ødelegger natur. Fra avstand ser vindmøller ut som jomfruelige hvite engler, og med tanke på strømproduksjon kan man bli hjertevarm. Men utbyggingen har ført med seg kilometervis av anleggsveier, som sprer seg utover hele området fra Kårstø til Hervik. Dermed er utfluktsorrådet for hele området totalskadd. Slik ødelegger man naturen. 

Vi glemmer aktivistene i oss et øyeblikk, når vi ser mot vest, der solnedgangen fortsatt maler himmelen i vidunderlige farger. Vi får også oversikt over Boknafjorden i sør og vest, og sukker med en smule lettelse i 10 sekunder, før vi ergrer oss over vindmøllene igjen, og snakker i surt toneleie hele veien ned igjen.

Enkel

Tid: 1t t/r

Distanse: 2 km t/r

Høydeforskjell: 170 m

Terreng: skogssti, bratt, våte partier