Karmøymarsjen

Vi har lenge prøvd å finne en god anledning til å ta denne klassikeren, og selv om jeg hadde min egen versjon av traseen i 2010, vil Goturlaget i dag ta orginalen fra Kopervik til Skudeneshavn. Ruta er 21 km lang, og går i kupert, vått og variert terreng. Dermed kan vi presente Karmøymarsjen i septemberutgave:

For å få dette til i praksis, må en bil stå i Kopervik og en i Skudeneshavn. For busstidene er vanskelig å treffe på en så lang tur. De går sjeldent på søndager. Evt kan man være med på arrangementet og ta de oppsatte bussene.

Vi parkerer den andre bilen ved barnehagen på Eide, og går de lette og fine grusveiene opp til Olavsvang. Det ryker av lyktestolpene, og morgenen lager en stemning av seg selv.

Videre ut i myra sørover, der det er plankebruer. Det er vi takknemlige for. Myra i Storesåtdalen er temmelig våt etter en regnfull start på høsten. Myra her er for såvidt ofte våt...
Vi lar  "foggelen" fly litt, før vi fortsetter på våte stier inn til Melstokkevatn. Godt fottøy er viktig i dag.

Melstokkevatnet

Inne ved Melstokkevatn skinner morgensola vakkert over vatnet. Det har begynt å komme fram høstfarger og et nydelig fargespill møter oss her nede. Over Bolleshaugane er det fargene som gir glans over turen. Himmelen har nå blitt blå, og den speiler seg i selv de minste vanndammene i myrene.

Vi begynner snart oppstigningen til Karmøys tak, 132 moh. Det er dagens topptur, for når vi ser sørover er det bare lave høyder, vatn og myr vi har foran oss.

Utsikt sørover fra Sålefjell

Det går fort ned stiene på andre siden av Sålesfjellet. Nede ved foten krysser vi en dal , og fortsetter opp en våt myr til Øvre Buadalsvatnet. Jeg har ikke lagt merke til det før, men ved neste stikryss er det skiltet til Kinnebu i Åkramarka, så den må prøves ut en gang..

Det er godt vær i dag så humla har tatt seg til rette i lyngen, og koser oss, mens vi passerer og kjenner litt på sommerfølelse, minus temperatur.

Stien videre går i variert terreng. Over berg, i småmyrer og i tett granskog, før vi kommer ned mot Stiklemyrene. De har jeg fryktet i dag. Det er nemlig det våteste partiet på hele Karmøymarsjen vi nå skal gjennom. 2 km med myr kan bli veldig vått.

Men her har det skjedd forandringer. Stiene er oppgradert med hundrevis av meter med plankebroer, så all honnør til turlagene her. Det som vi fryktet skulle bli rene vassingen, blir den mest tørrskodde delen av hele turen, så partiet blir gått i rekordfart.

I enden av myrene, ved en demning ligger "Kristians plass". Her tar vi oss tid til middagspause. Vi er omtrent halvveis i marsjen, så den plassen passer godt til formålet. Ved plassen er det enda et stikryss med nye opplysninger. Jeg regner meg som velkjent i Karmøymarka, og det er alltid spennende med stier jeg ikke har oppdaget. Denne går til Liknes på vestsida av Karmøy, og må prøves en gang...

Etter middagspause fortsetter vi et lite stykke gjennom myr, men også her er arbeidet med stiene forbedret, så vi går tørrskodd den siste kilometeren før vi skal ut på Burmaveien. Der følger vi den gamle traseen til Karmøymarsjen, og oppdager ikke at det har kommet en ny, før vi ser merking innafor Holmavatnet. Vi, derimot følger Burmaveien vestover, og tar av på anleggsvei inn langs Holmavatnet. Det er 2,5 km på grusvei, og er den kjedelige delen av turen. Men så er det mark igjen.

Nå går vi opp i heiene langs Mjåvatn og følger vatnet inn til parkeringen ved demningen.

Mjåvatn

Det er kort avstand til Røyningsbu fra Mjåvatnveien, men naturen er variert, fra berg, myr til skog og traktorvei, før vi snart er inne ved Røyningsbu for en liten rast.

Røyningsvatnet

Fra Røyningsbu er vi i velbrukte trakter. Stiene her er normalt fint opparbeidet med plankebruer over hver våte flekk. I dag oppleves stien våtere enn vi er vant med. Kan hende regnfallet har blitt for mye (?). Men det er siste rest av turen, og vi går i høyt tempo ned til friluftsområdet Allmannamyr i Skudeneshavn.

New Zealand hut, Allmannamyr

Krevende

Tid: 8 timer i goturtempo

Distanse: 21 km

Terreng: grusvei, sti, kupert, våte partier, berg, bratte partier

Snorteland - Øvre Buavassdalen

"Husmannskvinnen"

Jeg passerte Snorteland med bil, for ikke lenge siden, og så disse turskiltene til Øvre Buavassdalen og Reiarsvatnet, og tenkte ikke annet enn at stiene må utprøves. I dag var vi to i Goturlaget, og klare for tur.

Skiltet fra fv 511

Det er en liten parkeringsplass nær veien ved Snorteland, men vi skal også få vite at det er andre muligheter. Det er en fin kjerrevei opp til den  fine husmannsplassen som er i besittelse av familien Hillesland. I dag traff vi på eieren, en svært hyggelig og gjestmild kar, som slo gresset på plassen og koste seg på hytta oppe i bakken.

Han kunne fortelle at han ønsket at folk brukte plassen, at de gjerne fikk parkere helt oppe med småbruket om de ville, bare de ikke parkerte i selve veien. Han stelte plassen med stort engasjement, med langbukser i dag. Det er stor sannsynlighet for flått. Jeg derimot, har leggene bare.

Hilleslands husmannsplass

Vi går videre oppover i heiene, i et fredelig område der Godama hadde vært på speiderleir,  i sin speideralder. Nå, etpar år senere har hun fortsatt speiderfoten i god behold. I dag opererer vi begge som "Stifinnere" og prøver å lete oss frem til Buavassdalen. Det virker nokså urørt, med lite tegn til strømmaster, kultivering eller regulering. Stien er likevel hardtråkket og tydelig, helt opp til heimre Mjåvatn (det på Austresiå).

Ved Mjåvatn blir vi likevel usikker på stivalget. Den beste stien går ned til vatnet og en fangsthytte, men der stopper den. Så vi må opp bakken igjen og ta til høyre. Det er satt opp varder for å vise vei, men noen av disse er delvis forbivokst av gress, så vi bommer litt. Men til slutt er vi trygg på å ha funnet stien, og vandrer med friskt mot i frisk bris.

heimre Mjåvatn

I enden av Mjåvatnet finner vi en lun plass, der vinden ikke tar tak. Vi setter oss ned, og sluker en pakke "gifflar"

Nå fortsetter vi videre og ser snart det vestre Mjåvatnet. Dette skal vi følge helt inn til øvre Buavassdalen. Forvirret av alle preposisjonene kommer vi nå til en steingard og villfarer oss til venstre på stien. Stifinner-kløktene må frem, og etter litt leting i hist og pist, finner vi den riktige løsningen. Den er å følge steingarden ned mot vatnet, så må man myse etter varder, og stien er tydelig igjen.

Vestre Mjåvatn

Vi følger vatnet helt inn til Buavassdalen, der vi blir møtt velkommen av braker, før vi endelig er fremme.

Stiklevatn, øvre Buavassdalen

Det er for kaldt å raste her, så vi snur like godt og vender tilbake, i medvind. På veien hjem får vi sola i ryggen, og vatnene skinner i blått, mens vinden lager sin egen moro med bølger som skvulper.

Dette er en tur i virkelig villmark, trolig lite brukt, men desto mer fredelig. Bruk gjerne en dag ute her. Anbefales!

Middels
Tid: 1,5 - 2 t t/r
Distanse: 7 km t/r
Terreng: Kjerrevei, vardemerket sti, noe myrlendt enkelte plasser

Sålefjell fra Burmaveien

Det er en bygete mai, og alle anledninger med opphold brukes til nyttearbeid i hjemmet. Goturen har vært nedprioritert. Men i kveld bød anledningen seg, og jeg lurte meg ut på kveldstur alene. Målet var å komme meg til Søre Sålefjell og tilbake. Å starte klokka sju er da kanskje i seneste laget, men både håp og tro var tilstede...

Til Sålefjell fra Burmaveien

I dag fulgte jeg "Karmøymarsjen" i motsatt retning. Det er godt skiltet fra Burmaveien. Jeg gikk inn på svært fuktige stier inn mot Kristians plass. Noen planker ligger der oversvømt av vann, så det var turskoens dag i dag. Eller pinsedag, som noen kaller det.

Det er bare 1 km til den lune plassen ved Stiklevatn. Det er ikke første gang jeg går denne ruta, men plassen i le for berget overrasker alltid i sin lunhet. Dette grunnet jeg på etpar sekunder, før jeg gikk videre.

Stiklevatn

Kristians plass

Etter å ha rundet berget, er det et stidele ned mot Ferkingstad. Denne holder de nå på å skilte, så det får bli en annen gang. Jeg skulle nordover.

Fuktige stier

Den neste kilometeren er like fuktig som den forrige. Plankene som ligger i myrene er forlengst oversvømt, og denne ruta er derfor umulig å komme seg gjennom tørrskodd. Men denne delen av ruta er også en av de mest åpne områdene langs "Karmøymarsjen" Det er slakke og lave høyder som omkranser myrene og man ser så langt øyet rekker. I nord ser jeg tydelig dagens mål. Sålefjellet er ikke akkurat høyreist, men et tydelig landemerke i lavlandet som dominerer Karmøy.

Jeg passerer en idyllisk liten vik, og får følge strandlinja til Stiklevatn 100 meter, før det er over en liten høyde og på de våte myrene igjen. Og slik går dagens 3. kilometer. En vassende tur mot mer kupert landskap...

For nå kommer jeg til Vaulen, som en gang var et eget vann, men etter reguleringen er en del av "Stiklene" Området rundt Vaulen er bratt og bergene stuper ned mot vannkanten. Her er det mer kupert, og utsikten lir mer variert, med vatn som tyter opp mellom bergene.

Jeg må nå gjennom etpar tette skogholt av grantrær, med småbekker sildrende gjennom og noen plankebruer som er alt for glatte gjennom skogsstiene. Det har nettopp regnet....

Små skogholt ved Vaulen (Stiklevatn)

Nysprunget og vårlig i skogen

Jeg kommer meg etterhvert gjennom skogholtene og brattbergene, før en overraskende lysning åpenbarer seg for mine øyne. Her har det vært brann! Jeg var ikke på Karmøy i fjor da brannen truet Karmøyheiene, og hadde glemt hele greien. Men et tydelig merke etter brannen var det fortsatt.

Nå hadde jeg kommet til demningen i nordenden av Stiklevatn, hvor turen endte sammen med et deilig følge, 3 år tilbake. Buadalen og kløfta med bekken ned til Øvre Buadalsvatn ligger like idyllisk som om vinteren, men nå med vårgrønne farger på løvbladene og nysprunget gress langsstikantene. Det lyser i lysegrønt også i åsene mot sørvest, der brannen har herjet, og gresset vinner  førsteplassen om å vokse opp igjen. En kontrast til det ellers golde og grå landskapet.

Vaulen (Stiklevatn)

Øvre Buadalsvatn

Det nærmer seg 4 km når jeg går videre over små høyder og dalfører. Stien er tørrere her, og jeg passerer små skogholt og småbekker. Alt passeres fort og med en herlig variasjone der det er ny utsikt for hvert 5. minutt. Innimellom har jeg også god utsikt mot Sålefjellet, og nærmer meg stadig.

Den siste kilometeren passerer jeg Komledalen og går ned i det siste dalsøkket før stigningen blir endelig. Det er en motbakke på 70 høydemeter, som må være rekord på Karmøy. Andpusten kommer såvidt før jeg når toppunktet, som nå har fått nytt navneskilt....

Og returen går samme vei, bare avbrutt av et utallig utvalg av fuglelyder. De fløy for fort, eller jeg gikk for brutalt, til at noen ble avbildet. Fuglene har jeg ennå ikke kartlagt, men kan nevne denne: krokropirrrevirrevittttt!!!. Vennligst gjengi.

Lenke til UT.no

Tid: 3 t tur/retur

Distanse: 10 km tur/retur

Sti / Terreng: Stier i myrlent område, flatt, kupert i siste halvdel

Fottøy: Tursko