Tømmerhammar

Et mindre kjent turmål på Haugalandet er Tømmerhammar (95 moh), som ligger nord for byen. Det er kanskje fordi ikke går sti helt opp...

Sommertida er innsatt, og dermed blir kveldsturene lysere, og det er jo bra når det ikke fins sti...
Etter å ha lest en bok om en tur dit, tok vi en tur dit en kveld. Toppturen opp dit er nok mest vanlig å ta fra Førland, men det så litt kort og kjedelig ut, så vi valgte den lange og kuperte veien.

Vi startet i full forvirring fra motorsenteret på Årebrot, og villedet oss inn på stien. Litt leting ble det, da det enkle så for enkelt ut, - men plutselig var vi inne på stien. For nysgjerrige kan jeg informere om: Start ved kjerreveien ved flomlyset, og JA! - ta trail-løypa til høyre, inn i skogen. For der havnet vi, og vitenskapen vil bevise at dette var riktig.



Midt i skogen fortsatte stien på turlig vis, og etter noen hundre meter kom vi opp på et berg, med utsikt rett til målet Tømmerhammaren. Den stikker seg tydelig og fint opp i terrenget mot havet, og er synlig store deler av turen.

Tømmerhammar på kveldstid

Det er ikke noen godt opptråkket sti til toppen herfra, men det ligger "tråkk" hulter til bulter, som vi fant og mistet, - men med sikt mot toppen ordnet det seg, over små berg, små søkk, små myrer, men i lett  terreng...

Når vi var oppe på toppen, var vi ikke oppe på toppen, men så den rett der borte. Skumringen tullet litt med synet så avstanden så lengre ut enn vi trodde. Likevel valgte vi å fortsette de 5 minuttene som gjenstod, og snart var vi på toppen, på ordentlig.

Her oppe var det fantastisk utsikt, like til Bømlo, med Siggjo stikkende svakt i skydekket der nord, og vi så hele Slettå, og like ned til Torvastad på Karmøy, mens Haugesund blendet oss mer og mer med sine lys.

Slettå

Vi konkluderte med at "Nei, nu ble det mørkt!" og fortsatte med "Æ glede meg til kaffen i bilen!" før vi trasket forvirret ned i det underhengende mørket som gradvis la seg som et flossteppe over himmelretningen.

Turen opp var på 2 km, og ikke så langt fra det, hjem igjen heller... Bare ikke gå feil, for da havner du på søppelfyllingen. Og der er det søppel (!)

Såt

Såt

Mange morsomme navn på toppene og områdene øst for Haugesund, tiltrekker goturlaget på tur, der iblandt topper som "Stakk" "Arka" "Kattanakk" og i dag "Såt" Toppene i området er mellom 150 - 250 moh, og ligger i en omkrets på omlag sånn cirka. Utgangspunktet var i dag Steinsfjellet (224 moh), som har den beste utsikten mot Haugesund og vestover. På veien oppover kom jeg på mange navn som også kunne vært brukt: "Flikk" "Støkk" "Råkk" "Lakk" "Kåt" "Båt" "Orka" "Lerka" og ikke minst "Glittertind" Alt høres like rart ut..

I dag startet vi å gå med mottoet "Nei, det va nu surt!" i det jeg og hele familien Jackson tok de celebre stegene langs skogsveien inn til Kringsjå, hvor familien skulle bruke dagen. Hit inn er det ca.1,5 km. Det er et lekerom på hytta, som gjør turen hit ekstra attraktiv for småbarnsfamilier. Så da var Jacksons stuck.

Kringsjå (Haugesund)

Etter hele 4 vafler på den fine fjellagshytta lot jeg familien familie i fred, og tok rundturen til grensetoppen Såt (239 moh), som ligger i Tysvær kommune.

Fra hytta gikk jeg gjennom et lite dalføre, og over Buefjell (237 moh), det nest høyeste fjellet i Haugesund. Herfra fikk jeg utsyn mot både Såt, Krokvassnuten og Valhest i horisonten. Herfra er sikten mot sør også god, og man ser både Førresfjorden og store deler av Tysvær.

t.h. Krokvassnuten / t.v. Såt / Valhest i horisonten

Etter å ha krysset Buefjell, kom jeg ned i et nytt lite dalføre, før jeg begynte oppstigingen mot toppen av Såt. Dette fjellet består av to markante topper, og er lett å kjenne igjen i terrenget. Stigningen er lett, siden man allerede er høyt i terrenget. Fra Kringsjå til Såt er det nærmere 2 km. Utsikt fra Såt.

Trolladalen

Etter en slakk og myrete nedstigning, tok jeg veivalget inn Trolladalen, på nordsiden av Buafjell. Dette er terrengmessig det mest spennende området i dag, gjennom et skar, og på fine steinheller. Fra Trolladalen valgte jeg veien over Iglavasshaugen, og fikk en visuell go-opplevelse på den fine stien ned mot Iglavasstjørna.  Herfra var det rake veien opp bakken til Steinsfjellet og pangkeringen.

Iglavasstjørna

Stiene er i området er ikke spesielt godt skiltet. Det er lett å gå feil i mylderet av stier, men får likevel små konsekvenser, siden avstandene er korte. Mulig det er lettere når snøen ikke dekker merkingen på bergene. Rundturen var omtrent 6 km lang, og tar omtrent 2 timer, med noen småpauser..

Arka i marka i mørka

Stemning ved Stemmen

Ukas kveldstur for Goturlaget, ble i natta i skogene i Haugesund. Med utgangspunkt fra de populære lysløypene ved Stemmen / Eivindvatnet, fikk vi en lys og stemningsfull åpning på hele turen. Fra Stemmen gikk vi rett opp de 400 metrene til første utsiktspunkt, Kvernahaugen. Der oppe er det rikelig med benkeplasser, og man kan tenke seg at de øverste benkene der oppe er "ja-benken" mens de litt nedenfor er "nei-benken" Oppe på høyden hadde det grodd litt igjen, så vi måtte se mellom krattet for å skimte lysene fra byen.  Så dermed gikk vi bare.

Nå fulgte den neste kilometeren i mørka, med høy granskog i alle himmelretninger. Med hodelykter denne gangen, så vi heldigvis en bred og tydelig sti ned i et dalsøkke, før åsen lå foran oss og vi begynte på stigningen igjen. Vi fordelte oppgavene nokså likt, hvertfall slik at det ble rettferdig for Fredrik. Jeg ble haren opp bakken og han ble veiviseren.

Etter hvert ble skogen og stien vanskelig å skille, og vi stod der med buksa i hendelomma, og spilte pingpong, mens vi ymtet frem på at vi straks var fremme, fomling eller ikke. Etter litt slalom mellom grantrærne, ble bakken brattere, og vi enset at granlukta ble mindre intens. Og tror du ikke, at vi plutselig var ved et stidele (!). Litt fomling til, og vi var kommet til trappene som går opp til Arka, med det lille platået på toppen. Vi enset at vi var i høyden, men så det ikke, siden det tilfeldigvis var både mørkt, disete og yrete. Surt!

Nå diskuterte vi veien mot O-hytta rett der nede i Djupadalen. og Fredrik hadde både rett og kompass, slik at turen ble enkel, i lettere lender, med pratsom vurdering av turen så langt, og lykken av at det hadde gått så bra, - med unntak av at undertegnende ble sulten (!)

Vel nede fulgte vi veien videre til parkvesenet, grusvei, og bilen. Og vi var enig om èn ting: Det hadde vært en mørk tur...

Totalt tok turen en god time, og vi gikk til sammen nærmere 3 km. Turen er nok best på dagtid ;-)