Åkrasanden - Ferkingstad

Åkrasanden

Vi bruker opp sommerværet i vintermånedene, her i vest, og hadde strålende sol i hele dag. Da fristet en tur langs de fine strendene i vest på Karmøy, og kulturstien videre ned til Ferkingstad havn. Denne turen har jeg tidligere syklet på ettermiddagstid, og gått på kveldstid, men aldri opplevd strendene vakrere enn i dag. Spesielt vakker var kjæresten min som gikk ved min side, da vi gikk turen, de siste soltimene i dag, og knipset minst like ivrig som meg...

Vi startet ved barnehagen og gikk langs turstiene, sørover mot Stava. Disse er harde og gode, og man slipper å få sand i skoene. Det ble heller ikke i dag særlig tempo over turgåingen. Motivene presset seg frem for hver meter, og fotoapparatet måtte frem til stadighet.

Kulturstien ved Liknes

Ved Liknes er det en liten strand og en sandrygg å gå over, før vi går opp mot en husklynge, og befinner oss på asfaltert landevei. Denne går til Stava, hvor den nye kulturstien er opprustet rundt oldtidens ritualer og myter. Min egen skjoldmøy pekte ut de motivene jeg selv ikke så, der naturen var enda mer imponerende enn kulturen.

Det er ikke til å unngå å oppleve det voldsomme havet som bryter i de grove bergene ut mot havet. Dessuten det fantastiske lyset som reflekterer mellom himmel og hav, og de røde kinnene til kjæresten. Vi ga oss stadig tid til avtrekkeren, og fikk til slutt en fin fangst i minnebrikka.

Så bar det ut på asfalt igjen og en liten kilometer ned til Ferkingstad havn, med dobbel forskansing av moloer, og et minnesmerke utafor. Hit gikk vi også, og med havet enda nærmere, lot ikke fotograferingen til å minke.

Ved Ferkingstad havn bryter bølgene voldsomt

Ved minnesmerket over tapte fiskere og "neskongen Ferkings" havn lenger sør, kunne vi se havspruten stå 20 meter opp i lufta. Der dannet den en vanndam på berget, som ga fenomenet "bekk fra hav", som jeg lot meg imponere av.

"Bekk fra hav"

Men så ble det tid for å snu, og med høyere tempo og litt frost i låret skyndte vi oss tilbake til Åkrasanden, og hjem for å finne igjen varmen med hverandre. En vakker tur, som passer godt til scenen "kjærester langs stranda"

Trykk for zoom

Tid: ca. 1-2 timer

Distanse: ca. 8 km

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Grusvei, sti, asfalt, flatt

Ferkingstadskogen nocture

Siste tur i februar ble en nocture i gammel goturlagstil. Det var jeg og veteran Fredrik som gikk tur i kveld. Praten handlet stort sett om mat. Oppstart var i 20-tiden, motivasjonen var geocacher i Ferkingstadskogen. Stistart var fra Burmaveien.

Bommen ved stistart

Så tok turen i gang, og kveldens første foto ble tatt ved bommen. Vi gikk i et trykkende mørke, og navigerte etter stjernene. Forundret ovar at månen ikke lyste opp kvelden, trakk vi på skuldrene og fortsatte. Fredrik hadde førerlys, og ledet an veien. Heldigvis gikk vi på vei, så jeg var stort sett ikke avhengig av eget lys, for det hadde jeg bare på mobilen, nemlig. 

Vi staket ut kursen mot første geocache. Den skulle ligge lett tilgjengelig ved en demning langs Ytre Holmavatn. Vi gikk nærmest rett på denne, og fant skatten fort. 

Mini-Kjerag

Nå bar det videre mot neste skatt. Den skulle ligge ved en bergsprekk, som minnet om Kjerag, og litt ut i villere terreng. Det var enkelt, og tvilen kom først når vi ikke fant den utydelige stien, som skulle lede oss til cachen. Men smarte fyrer tenker, så et blikk på mobilen, og vi fant et veipunkt, der stien skulle starte.

Dermed gikk vi på utydelig sti i tussmørket. Jeg måtte ta frem mobil-lyset, for å se hvor skoen trykket. Det var bare 200 meter ut til skatten, og et mini-Kjerag åpenbarte seg såvidt i mørket, men akkurat nok til å forevige plassen.

Neste oppgave var å finne en cache midt i skogen. Plassen kalles "Krekane", og er sikkert det også; - noe vi ikke kan bekrefte, for det var mørkt. Vi krysset veien og gikk inn på en litt mer tydelig sti. Noen hundre meter vestover, og kanskje i et skogholt, lå cachen. Logget og takekt og bukket.

"Hva nå?" tenkte vi, for den nærmeste cachen lå i ulendt vått terreng, etter beskrivelsen å dømme. Vi måtte planlegge, for å gå 2 km på en gotur, er litt barnslig. Vi bestemte oss for å fortsette stien videre mot en kjerrevei. Dette kunne vi lese av gps, og målet ble å runde av ved Ferkingstad / Langåker, og gå tilbake en annen grusvei.

Planen gikk bra. Vi gikk bare 500 meter før vi fant kjerreveien, og fulgte denne veien mot Søre Langåker. På kjerreveien gikk vi omtrent 1 kilometer, før vi var på åkeren. Åkeren der nede er lang, derav Langåker. Her måtte vi gå langs et landbruksområde, helt ned til rv47. Vi vurderte hvordan vi skulle komme oss opp i Ferkingstadskogen igjen, og urderte mørke og ukjennskapen til å gå gjennom bygda, og så opp Løkjenvegen mot skogen igjen. Turen over åkrene og gjennom bygda var på nesten 3 kilometer, før vi fikk følelsen av å være i marka igjen.

Stiene på denne siden var bedre og velstelte, så det var bare å følge veien helt opp til et stikryss, og deretter nordover de siste 400 meter til Burmaveien.

Dette er en tur på listen over ruter som må prøves ut på dagtid, for området virker lunt, vakkert og vilt, og ikke minst lett tilgjengelig for alle. Jeg la den også til i lista mi over hjulturer på sykkel eller rullestol, så hit skal jeg igjen.

Matpraten bar også frukter, så nå skal det bli gourmet i hjemmet....

Zoom kart

Tid: ca. 2 timer

Distanse: ca.7 km

Vanskelighetsgrad: Lett/Middels

Terreng: Grusvei, skogssti, flatt

Lang Stokketur

Revadalen

Været så ut til å holde en dag til, etter en fantastisk februarmåned, så langt. Vi vet aldri hvor lenge det varer, og når drittværet kommer kan det ta lang tid til neste gang vi får nyte av sola og luftstillheten.  Det var derfor ikke tvil om at vi ville ut en tur i dag. Jeg spurte godama om hun ville ha 1 eller 2 timers trim. Heldig som jeg er, valgte hun 2 timer. Dermed ble det en lang tur fra Stokkastrand, og vi rundet både Melstokkevatn, Ørnareirstjødn, og besteg Karmøys høyeste "fjell" på denne fine ettermiddagen.

Parkering er ved Stokkstrand skole. Her har jeg gått mange ganger før, har lagt ut geocacher, og turen er en av mine favoritter på Karmøy. Ja, da gikk vi!

Melstokkevatn

Vi gikk grusveien mot vest, forbi gården, og opp til krysset, før vi gikk mot venstre og fulgte veien i slak oppoverbakke, før vi kom ned til Melstokkevatn. Der var det 2 mistenksomme karer med telelinse, som rotet i buskene. Vi gikk fort forbi, uten å veksle ord eller blikk, og ventet etpar hundre meter før vi baksnakket de. Før man kommer til skogstiene som runder Melstokkevatn, går man 2 km på grusvei.

Skogstien er en skogsti, som leder inn langs østsiden av vatnet, på en særdeles knudrete måte, men etter  500 m kommer man til en fin rasteplass med strandlinje, og en geocache av undertegnende. Plassen egner seg til en pause, eller grilling om man vil. Dersom man er mer ivrig etter å vandre, slik som oss, går ma bare videre, og kommer snart til et stidele. Da gjelder det å velge rett. For her kan man gå 2/3 feil og 1/3 rett. Stien til høyre leder ned til en husklynge på Stokke, stien i midten leder mot Olavsvang, og vårt valg, stien til venstre leder videre rundt vatnet, og er en del av Sålefjellsmarsjen.

Frosne stier

Her vandret vi, på gode stier, langs myr og i skogkanten. Stiene var lagvis oversvømmet og frosset til, så litt gange ut av stien måtte vi finne oss i. Baksnakkingen var nå over, så vi hadde fullt fokus på hvor vi satte bena. Etter totalt 3 km kom vi til plassen der man går mellom to vatn; Melstokkevatn og Oskreidvatnet. Det ble en lite fotopause her, før vi gikk sørover mot neste stidele. På dette skiltet står det S.Sålefjellet på skilt i hver retning, og det er like langt begge veier. Men vi fulgte leden hvor Sålefjellsmarsjen er, og gikk mot sørvest, eller venstre.

Ørnareirstjødn

Etter kort tid kom vi til Ørnareirstjødn, hvor vi opplevde ettermiddagssolen skinne varsomt med varme farger over sivet i tjernet. Vi fant fram kameraet igjen og skjøt litt i hist og pist, før vi begynte dagens lengste stigning opp Revadalen mot S.Sålefjell. Den er på 60 høydemeter, faktisk(!) Vi var glad for at det fortstt var frost i bakken, for isen krøp over plankebroene, noe som tilsier at det også i år er mye vatn i marka. Etter en times gange nådde vi toppunktet for turen.

Vi plantet oss på Søre Sålefjell, og smakte på litt lettere niste, nøt utsikten, og ble kjølig nok til å tenke på solnedgang og hjemgang. Solnedganger på vinteren er de vakreste. Himmelen ble igjen farget av de kjærligste farger, mens vi tråkket stiene ned igjen, nå med Bolleshaugane i sikte. Fra foten av fjellet, gikk vi et stykke i skygge, og var glad at nasen vendte hjemover, og ikke i været.

Stokkastrand

Det ble magiske øyeblikk, da sola snek seg lmellom fjelldalene innimellom, så fort hjemover gikk det likevel ikke. For her måtte det fotograferes (!) Turen endte som vanlig med bilen. Og sola ga sin siste glans over ettermiddagen idet vi kjørte hjem....vestover.

Zoom kart

Tid: ca. 2 timer

Distanse: ca.4 km

Vanskelighetsgrad: Lett/Middels

Terreng: Grusvei, skogssti, småkupert