Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
Det blir retur til Slettedalen, den siste utflukten denne påska, denne gangen med barn. Vi har allerede vært to dager i skitrekket i Svandalen, og nå vil vi på bortoverski i dalen vi observerte forrige helg. Været er like strålende, barna er motiverte og jeg er sterk (!)
Turen går et lite stykke inn dalen. Det går ikke fort innover. Det er jeg som sinker tempoet, der jeg går med pulk og skifeller. Nedoverbakkene går ikke av seg selv heller, så det må arbeides for hvert steg. Barna derimot suser innover og lar seg ikke stoppe før vi gjør det.
En kilometer innover slår vi oss ned og finner frem kokeapparat. I dag er rester av kjøttboller og grillmat, samt de siste hjemmebakte sjoladebollene som skal fortæres.
Middag og kakao varmes opp på primusen i bakken
Men så er det tid for sportslige aktiviteter. I løypa er det en kjekk bakke, og nå skal ungene få kjørt seg. Til Jørgen tar vi frem rattkjelke og raser nedover bakkene:
Til slutt får de voksne drukket kaffe og spist den obligatoriske sjokoladen, før vi vender hjem igjen, med Benedikte og Joachim først, Ingeborg som bindeledd og jeg med pulk i baktroppen.
Dette blir den siste turen i påsken, og en nydelig avslutning på et langt vinterlig eventyr i Sauda. Nå pakker vi skiene vekk (!)
Denne vinteren "tråler" jeg og Ingeborg hele Saudi Arabia og i dag fant vi et nytt turtips for dagen: Åbødalen. Denne dalen ligger kronglete til og strekker seg noen kilometer nordover fra Sauda sentrum. Turen beskrives som lett, og kan like godt være det.
Det er en smal vei som fører opp til parkeringen nær Tråskor, der bilen må settes igjen vinterstid.
Når vi kom opp til Jeskedalen ved Tråskor, stod det klart motorisert nyttekjøring for de som ikke kribler i skibena. For her gis det service med snøscooter til hyttegrenda. Det er mange eldre hytter i dalen, og uten bil i 2013, er det såååå 2012 og gå for egen maskin. Men Ingeborg har halve blodet fra Saudatraktene, og jeg er selvutnevnt bakkekonge, internt. Det var derfor ingen tvil om at vi skulle ta høydemeterene selv, sterkt motivert av beskrivelsen som "flatt etter første bakke".
Siden det virket som om en bratt men kort bakke, valgte vi fellene bort, og startet stigningen på sugeføre oppover bakken mot Nip, hvor det skulle flate ut. Ingeborgs nye fjellski var gode nok til å spasere rett opp bakken, for hun har smørefri, nemlig. Mine ski, derimot, klarte seg bare i halve bakken, og etter at det kom traskende flere forbipasserende med skiene i handa, lot jeg meg friste, jeg også. Dermed lot jeg som jeg var født med ski på hendene, og måtte motta hånet fra den tøffe kjæresten min, som beviste at skientusiaster er skientusiaster...
Det er bare 1 km opp den føste kneika, og 130 høydemeter, som etes fort opp. Fra Nip flatet det ut en kilometer innover dalen ved Storemyra. Hyttene ligger pent dandert i terrenget, og det hele er virkelig idyllisk i påskesola. Etter totalt 2 km kom vi til Klovsteinane med tjernet sitt og fikk et litt mer kupert terreng. Rundt oss på alle kanter gikk barnefamilier, og vi holdt tempoet nede for å ta bilder og nyte synet av hverandre i nydelige kulisser.
Mjelkhaug (450 moh) er toppunktet på turen, men ikke helt inne i dalen. Herfra fikk vi litt nedkjøring og så inn i en flatere dal, med noen elveleier. Ved Buer kan man bue seg til andre siden av dalen og få en rundtur.
Buer
Storahei (1007moh)
For oss var løypene videre innover mer fristende, og siden jeg ikke hadde lest kartet godt nok, fikk vi en ekstra distanse innover mot "Vargura". Vi passerte jettegrytene som lå snødekt og usynlige, og siktet oss innover. Innerst i dalen fant vi en fin plass for en middagsrast.
Jettegrytene ved Buer
Rast ved Vargura
Her satte vi oss ned og varmet opp Chili fra forrige uke, og koste oss med presskaffe og kakao fra kanna. Det var vær og temperatur til å slikke sol og tallerken, så vi koste oss rikelig der innerst i dalen.
Men i dag skulle vi helt hjem til Karmøy, så vi måtte bryte opp, tross kosen, og forsøkte oss på en retur på andre siden av dalen. Litt misforståelser ble det av løyper og navigering, så en skikkelig rundtur ble det likevel ikke. Derimot fikk vi en fin og saktegående nedkjøring tilbake til bilen.
Åbødalen er en nydelig dal, og kan anbefales av barnefamilier og bedagelige voksne. I det eventyrlige været vi hadde denne påsken, ble denne turen vår favoritt.
Jeg og Ingeborg feirer voksenpåske på Bekkestova, og er klar for vår andre skitur...
Det var de svært unøyaktige turbeskrivelsene som fristet oss til Maldal og en rundtur rundt karakteristiske Reinsnuten. Påskeværet var upåklagelig. Perfekt, vil jeg si. Vindstille, sol og verken minus eller plussgrader.
I dag var vi forberedt på å bruke feller, for fra parkeringen i Maldal er det bratt. Det fikk vi erfare da vi tok vårturen i området i mai. Likevel så det ikke alvorlig bratt ut de første meterene i skogen, så vi ventet litt med å montere fellene. Men etter å ha erfart noen bratte oppoverbakker, satte jeg staven ned og slo fast at det var tid for å gjøre bakkene lettere.
Ved Nystølen monterte vi derfor fellene, og labbet opp de siste høydemeterene til Maldalstølen (660 moh). Hefra så vi bakkene skinne i hvitt foran oss. Rutebeskrivelsen hadde fortalt oss at vi skulle gå opp til Reinsvatnet. Noen forbipasserende skigåere mumlet ett og annet og vi bestemte oss derfor for å tråkke opp bakken mot Reinsvatnet.
Det var en god bakke, men med fellene på føltes det litt som juks, og vi gikk med lette steg oppover. Vel, vi kjente vel at vi hadde vært på tur i går, men ingen klager mottatt og arkivert (!) Bak oss kom et følge med pulk. Det kom ikke på tale å slippe de forbi, så vi holdt godt tempo resten av bakken, til vi så Reinsvatnet (861 moh) bortijønå! Vi hadde gått 450 høydemeter på 4 km. Det var tid for matpause..
Reinsnuten
Vi satte oss ned på en sten som Ingeborg forelsket seg i. I det jeg satte meg ned på den samme sten, forelsket vi oss i hverandre. Jeg hadde nemlig varmtvann og kvikkmat i sekken, så det ble et godt varmt, men litt tørt måltid, akkurat passe til at fokuset ble på hverandre i stråleglansen fra sola.
Men en lite romantisk trekk fra nord fikk fatt i gobena. Vi demonterte fellene, for nå regnet vi med flatere terreng. F.eks er jo vatn flatt (!) Det var en bratt nedkjøring til vatnet, og nå var skiene også glatte, så vi kjørte nedover og utpå vatnet. På bølgete isdekke gikk vi nå rett mot lille Reinsnuten (1000 moh) rett østover, før vi fikk en liten stigning og rundet dem lille fine toppen.
Reinsvatnet
Vet litla Reinsnuten
Nedover gikk det nå på skare, mot det lille Skardstølvatnet. Ingeborg hadde gode fjellski og kjørte lett i skaren, og lovpriste føret, mens jeg slet litt med å skjære gjennom, med mine kvasi-fjellski, og tok det hele rolig, selv med GoPro-kamera (!)
Turen rundt heia var lang, og vi var stadig overbevist om at vi kom til Maldalen, rundt neste sving. Det ble mange svinger, men heldigvis gikk det stort sett nedover, til vi endelig gjenkjennende kunne peke på kjent terreng både fra fiksjonell og kognitiv hukommelse. Rundt siste sving lå et skar foran bena, og vi kjørte i kurver, på en litt klossete måte, gjennom bløt skare, med sukkersnø under flakene. Etter en kort stund var vi ved Nystølen og kunne ploge oss nedover mot parkeringsplassen, for her var løypene bredere, hardere, og lettere å kjøre i...
