Cinque Terre del I

Cinque Terre - Corniglia

Forrige høstferie opplevde vi en langtur i skikkelig norsk høstvær. I år fristet varmere grader, og vi bestemte oss for å ha en aktiv ferie i Liguria, med vandring i verdensarven Cinque Terre. Flyforbindesen fra Haugalandet er nå så god at man kommer seg til området på kortere tid, enn til Jotunheimen (!)

Det ble varmere dager enn forventet, mer solrike enn værmeldingen sa, og vi oppnådde å gå 4 fine turer mellom de 5 (cinque) byene som står på UNESCO´s verdensarv-liste. Vi hadde base i den sørligste av disse: Riomaggiore: En fargeklatt av et postkortmotiv, liggende på klippene ved havet, med fruktbare vinmarker i de bratte åssidene ovenfor. På toppen av en av disse høyhusene kunne vi lytte til et yrende småbyliv i gatene, og med havbruset og det Liguriske hav utenfor. Da var det bare å studere rutene:

Rutene i Cinque Terre er  stier som er opparbeidet av fruktbøndene i området. I tusen år har de arbeidet med stiene for å lette trafikken mellom byene og opp til de bratte drue og fruktmarkene. I Norge ville vi kalt disse kløverstier, da de er gode nok for kløving. Alle rutene er godt merket med polske flagg, noen litt annerledes, og studere man nøye nok, forstår man systemet. Det er i alle fall ikke lett å ta feil av hvor man skal. Rutene er gratis, foruten de langs kysten, som er avgiftsbelagte, for å opprettholde standard og sikring. Kjøper man et Cinque Terre kort, får man tog og bussbillett med i prisen (mrk. ikke båt) og det koster omlag 100 kroner (11 Euro) dagen per pers. Togturene mellom byene tar mellom 2-9 min. Informasjonen fant jeg på disse sidene Vel, da var vi informert, og klare for tur.

Riomaggiore - Manarola

Riomaggiore

I utgangspunktet er ruta mellom disse to byene flaut kort. Den korteste ruta er meislet inn i klippene langs kystlinja, og tar ca.20 min. Passer visstnok for kjærlighet og de, og kalles Via dell´Amore. I oktober 2007 var det et voldsomt regnvær i området, som brakte med seg jordskred og flom, og denne ruta ble skadet med flere ras. Stien er ennå ikke ryddet eller sikret, og er stengt for publikum (p.d.d.). Vi tok derfor bakketuren, som er over en ås på 250 moh i bratt stigning på begge sider.

Veiene opp fra Riomaggiore

Det hadde blitt ettermiddag, for vi hadde solt oss, nemlig! I nydelig kveldssol begynte vi bestigningen fra togstasjonen. Vi gikk opp de bratte bakkene gjennom klippebyen, og fant en godt merket sti, rett før vi kom til den øvre bydelen. Da bar det enda brattere oppover. I stadig truende skygge lå åsene fullstendig kultivert etterhvert som vi forlot byen. Stien var i en tung motbakke, men med gode trinn på de bratteste partiene, og med Riomaggiore liggende i stadig større høydeskrekk, under oss.

Opp mot toppen så vi vinranker som var ferdig innhøstet og noen merkelige stålkonstrunksjoner som gikk gjennom terrenget. Vi fant senere ut at disse var baner for noen halsbrekkende motoriserte sleder som bondene bruker for å transportere frukten til frukt -og vingårdene. De er lei av å bære korger, nemlig. Snart var vi over kanten, og så at det var like bratt ned igjen til Manarola. I Nordvest fikk vi utsikt langs hele Cinque Terre-linja, til Monterosso.

Det var som å gå i et evntyrland. Jeg kaller det for "Trappeland". Det er så bratt ned til byen, at det virket mye lengre ned enn det i realiteten er.

Cinque Terre fra Manarola til Monterosso 

Til å begynne med så vi bare en husklynge som klamret seg på et berg, men etterhvert så vi åssidene i nord, og landsbyen Volastra oppe i høyden. Nede i dumpen under oss dukket en tett bebyggelse med kirka som sentrum. Det var bratte trapper nedover, med fare for snubling, men vi greide oss, og trappet oss enda brattere, om mulig, -videre nedover mot byen.

Volastra med kremtopp

Stupbratt ned mot Manarola

Øvre Manarola

Hvor mange trinn vi hadde gått på denne timen ante vi ikke, men det var nok en del. Og vi nøyde oss med den konklusjonen. Vel nede på det øverste gatenivået, unnlot vi pilens retning, og gikk istedet rett mot havet. Da kom vi gjennom gater der fastboende trolig vil ha fred. Vi gikk fredelig, og knipset lavmælt.

Manarola

Vi angret ikke på veivalget. Her i gatene opplevde vi lokal, rolig stemning og skulende italienere som ikke hadde snakket med oss før. Litt stillfarende passerte vi de alle, før vi kom til havet, der bratte klipper var det eneste som skilte oss fra vannkanten. Ned mot sentrumstorget og havna i Manarola, var det ikke vanskelig å gjette: enda flere trapper. Men snart var vi nede, og fikk kjenne på småbysjarmen, og smake på en velfortjent spaghetti, på tross av at vi satt på en fiskerestaurant...

Manarola

Innledningen på vandringen i Cinque Terre ble en nydelig kveldstur i sommerlig høst!

Tid: ca. 1 time

Distanse: ca. 2 km

Høydeforskjell: 250 m opp, 250 m ned

Terreng: asfaltert vei, gode stier, trapper, bratt

Vanskelighetsgrad: Middels / Lett

Nikkostien v.2.0

...en liten honnør til Sevland bygde og fjellag...

Nikkostien v.2.0.

I disse dager feires Sevlandsdagene og i den anledning har Nikkostien i marka blitt oppgradert.
Jeg  gleder meg stadig over nye arbeid som blir gjort i Tjøsvoll / Sevlands-marka. Marka her oppe bruker jeg så ofte at jeg har sluttet å skrive innlegg om den, men i dag var en spesiell anledning...
Siden min første ekspedisjon i området i 2012, har mye blitt forbedret i stinettet ved Tjøsvoll / Sevland. Det er et merkbart aktivt fjellag som nå forbedrer løypenettverket her. I dag la jeg på tur ut i trim-området mitt for å observere og godkjenne den siste oppgraderingen i området.

Drenerte stier

Allerede etter noen hundre meter fra Mariaskogen så jeg forbedringer. Det er nok bonden som skal ha æren for å ha drenert bekken, slik at traktorveien nå var tørr og fin. I grensen mot utmarka, var det nå satt en grind og en gjerdeklyver, så nå er det trolig beiter i området, som alltid er positivt i utmarka.

Grind og stidele

Ellers var alt som før opp bakken til "Berjå". I bunnen av Djupedal var det vått i stien, mens bakkene opp mot Aureivatn var i kjent modus. Nå kom jeg opp til Aureivatn, der den første og største plankebroen har blitt bygget etter at jeg flyttet hit. Over denne går jeg med stor takknemlighet til fjellaget, med en våt tur friskt i minne.

Djupadal

Brua over Aureivatnet

Nå var det bare få hundre meter til Nikkostien, etter å passert "Åkrastien" som jeg skulle returnere. Jeg tenkte på Åkrastien idet jeg passerte, og undret meg over om denne også var oppgradert, for også denne er våt og vanskelig å komme gjennom tørrskodd. Men nå var jeg snart ved Nikkostien, som skulle utsettes for en anmeldelse, med kritiske øyne:

Nikkostien

Jeg angrep stien nordfra, uten å se noen forandringer her. På våte partier var det fremdeles vått, men de var ikke vanskelig å komme unna. Det er en del steiner og berg i området. Midtveis i stien var det derimot gjort synlig godt arbeid. Her lå lange gode plankebroer over hvert myrhull, og der jeg ellers skulle vasset til anklene, gikk jeg nå tørrskodd over dem alle. Den siste broa, lengst i sør, var den viktigste, og her så jeg også at det lå en del materialer klare for flere oppgraderinger. Jeg gir dermed terningkast 5, med et lite ønske om litt mer forbedringer i nordenden av stien. (Svaret blir vel: "Bidra sjøl!" - med litt fornærmet og høyrøstet stemme) Vel og merke bare med èn terning, og ikke yatzy som fjellfolk flest er vant med..

Lang bru over den bredeste og våteste myra

Turen gikk videre, med plan om et åttetall, og ble som følger: Jeg gikk vestover mot Åkrehamn, og deretter nord igjen mot Tjøsvoll / Sevland, der "Gamlemyra" stadig overrasker seg med sin rustrøde teppe av myrgress.

Gamlemyrå

Åkrastien

Fra Gamlemyrå gikk jeg gjennom "Åkrastien". Som jeg nevnte tidligere håpet jeg på at også denne var oppgradert. Men i nordenden avstien, var det fortsatt en stor utfordring å komme over et myrlent område. Jeg legger derfor inn et ønske til "dugnads-hardt-arbeidende": Vær så snill å lag plankebru her også. (Svaret blir vel: "Bidra sjøl!" - med litt fornærmet og høyrøstet stemme)

Svimerket furu

Tilbake på "Aureistien", litt bløtere til bens, men med godt mot, gikk jeg vestover og over skaperverket av en bru, men nå nordover langs Aureivatn og til pumpestasjonen. Det var noen vakre septemberfarger på veien, og noen furuer, svimerket av den varme sommeren vi har lagt bak oss.

September i Aureivatnet

Fra pumpestasjonen gikk jeg vetsover igjen og mot Mariaskogen, gjennom Eineskor, og den brannksadde skogen der, som kommer til å ligge "brakk" noen år fremover. Hele åttetallet ble en runde på omlag 6 km, en fin trimrunde som gjentas og gjentas, spesielt nå, med Nikkostien v.2.0.

Skadene etter brannen i Mariaskogen

Lenke til UT.no - kart

Tid: 1,5 - 2 t

Distanse: ca. 6 km

Terreng: Kjerrevei, gruset sti, skogssti, plankebroer, småkupert

Vanskelighetsgrad: Enkel / Middels

Skoletur med terrengsykkel

I dag var vi på skoletur til Grasvatnet ved Håvik / Kolstø. Skolen var delt i tre grupper, lett, lang og terrengsykkel. Goturen heiv på mønsterdekkene og kjørte avgårde med 5, 6, og 7.klasse langs gassledningen mot vest.

Tidligere har jeg anmeldt turen som kjedelig, og i utgangspunktet er det lite spennende å se langs ruta. Unntaket er bekken kolstøåna som renner til Grasvatnet, og Grasvatnet i seg selv. Å sykle i området er mye mer spennende, og det var de store gutta lekte seg med i dag. Filmen forteller resten...

Link til UT.no-kart

Røde områder viser trasè og steder some er egnet for "off-pist"

For spasertur, se dette innlegget

Hele veien langs gassledningen er ca. 4 km

Omveien mot Gåsavatnet er en ring på ca. 1 km

Ned til Grasvatnet mot Kolstø ca. 500 m