Syreglåna

...og to andre perler på Syreneset

Etter nyttårsstormen "Nina", kom det kalde og klare dager på Karmøy. For tiden samler jeg på turer i Skudeneshavn-området, og i dag fokuserte jeg på Syrenest, som er oppgradert de siste årene. For meg var bare ruta til Syreneset fort vært kjent, men her har Syre velforening og Skudenes fjellag gjort en innsats på hele neset, og fått opp god skilting til omtrent alle vikene på neset, og oppgradert stiene.

Syreneset har en mørk krigshistorie- Under 2.verdenskrig var neset besatt av nazister og et omfattente kystfort ble støpt mellom bergene. Før jul tok Goturlaget med seg hjul og sjekket fremkommeligheten av kjerreveiene til fortet. Noe som fungerte godt, med litt innsats. I dag hadde jeg i minne forgreiningene fra kjerreveien. Første mål var Syreglåna.

Syreglåna

Syreglåna

Denne høyden er toppunktet på neset. Med sine beskjedne 76 moh. er den likevel et godt utsiktspunkt så langt ut mot Atlanter`n. Med en gang man kommer opp i beitene langs kjerreveien, er det skiltet mot toppen. Tydelige stier herfra er det ikke, men har man masta der oppe i sikte, går det greit. Jeg fulgte steingarden, og fulgte så beitene rett mot toppen og litt vest.

Over beitene klødde jeg meg litt i hue, men siktet igjen mot toppen og gikk over lav vegetasjon, til jeg så en gjengrodd vei som ledet rett mot toppen. Da tok det ikke lang tid før jeg var der, og kunne nyte utsyn i alle retninger. Unnagjort å et kvarter.

Utsikt mot sør 

Utsikt mot nord

Jeg hadde ikke mange timene til solnedgang, så jeg skyndte meg ned igjen, og tilbake til kjerreveien. Nå var neste mål Vindbalsvigå.

Link til UT.no


Tid: ca. 30 min t/rDistanse: 1,5 kmTerreng: Kjerrevei, sti, myrlendt, delvis bratt, skiltet, umerketVanskelighetsgrad: Enkel

Vindbalsvigå

500 meter nærmere kystfortet er det tydelig skiltet til Vindbalsvigå. Stien leder rett sør mot havet, og gjennom skogen, før man kommer til en myr og vika nedenfor, og bare 300 meter fra kjerreveien. Her nede stod sivet i kveldslyset og ga gyldne øyeblikk. Det skinte mot meg og avledet helt oppdraget.

Jeg lot meg avlede av rolig hav som skylte inn mot vika, og gikk mot lyden.

Vindbalsvigå

Den vestre vika består av større stener i en slags kjempestor rullestenstrand. Den er vid og Nina hadde kastet en del søppel i fjærsteinene. Men så så jeg en sti østover og gikk den lille biten til neste vik. Her fikk jeg se sollyse glitre opp bergveggene.

Geitungen fur i sikte

Jeg kom meg opp på berget og fikk enda bedre utsyn over vika, og så helt til Geitungen fyr, i alle fall gjennom linsa...

Link til UT.no

 Tid: ca. 45 min t/r

Distanse: ca. 3 km t/r

Terreng: Kjerrevei, sti, myrlendt, skiltet, umerket

Vanskelighetsgrad: Enkel

Kjelavåg

Ta til høyre!

Den tredje turen i dag ble til Kjelavåg. Da var jeg tilbake på kjerreveien til kysfortet, men gikk ikke opp mot bunkersene. Derimot tok jeg kjerreveien inn mot de gamle offisersbrakkene på nedsiden av fortet.

Forbi ruinene av en mørk krigstid, går det en tydelig sti ned mot vika. Et godt stykke før jeg kom ned, lyste det gyldne sivet mot meg, og jeg forstod at motivene kom til å stå i kø. 

Vika lå der med det myrlente området ovenfor, og i bakgrunnen gyldne berg, slik den lave januarsola farget det i ettermiddag.  I vika var det en kjele med berg som omkranset en vanndam i forgrunnen. Sikten var rett mot Jarsteinen, som ligger 1 km vest i havgapet. 

Kjelavåg

Jarsteinen

Også her ble jeg avledet av sivet som ble farget i gull, med strå som fortsatt holdt ut etter nyttårstormen. Jeg ville ikke hjem, men visste at den siste soltimen er kort. Fornuften tok meg og jeg vendte hjem, med den gode følelsen av å ha gort et kupp, med funnet no små perler på Syreneset.

Link til UT.no

Tid: ca. 45 min t/r

Distanse: ca. 3 km t/r

Terreng: Kjerrevei, sti, myrlendt, skiltet, umerket

Vanskelighetsgrad: Enkel

Nyttårstur på Brekke

1. nyttårsdag er den helligste dagen for meg. Det er markeringen på at jula er over, slik at det blir tid til goturer igjen. Jeg lot meg ikke be to ganger, når jeg kjente beina møte gulvet fra sengekanten, og tanken slo meg at det i dag er lov å lufte seg.

Dermed ble det en morgentur og ekspedisjon, - før frokost, gjennom ukjente stier på Brekke. Oppstart var fra vannrenseanlegget og rett østover innover myra mot Storesåtdalen. Her ligger Øvre Eide Naturreservat: 

(ref. Lovdata)

Formålet med fredningen er å bevare en flatmyr, med svært variert og interessant vegetasjon og med innslag av flere sjeldne arter.

Vel, dette la jeg ikke merke til før senere, og passerte i tro på at dette var det sedvanlige Karmøy. Stien bortover var synlig, men ikke tydelig, og det var heller ingen merking.

Øvre Eide Naturreservat

200 meter inn i søkket var veivalget uklart. På min høyre side vare det et gjerde, og nede i myra lå det planker som ledet mot stien på andre siden. Den veien prøvde jeg meg på og klatret over gjerdet. Stien ble mer tydelig på andre siden, og ledet meg opp til en høyde. Jeg gikk nå sørover og mot Skrivarvarden.

1 km inn i løypa kom jeg til det høyeste punktet på denne turen, og begynte å sikte meg inn på stien Goturlaget gikk i november. Men tålmodigheten slet i meg, vitende om at en frokost ventet hjemme, så jeg kortet av og ned mot Brekkevatnet, og vendte tilbake til parkeringsplassen og renseanlegget.

Høydene ved Brekke

Goturåret 2015 er offisielt åpnet. Og dette året er visstnok "Friluftslivts år"- sånn offisielt, det også..

Lenke til UT.no -kartutsnitt

Tid: ca. 30 min

Lengde: ca. 2 km

Terreng: Umerket sti, delvis bløtt, nokså flatt

Vanskelighetsgrad: Lett

Your browser does not support iframe. <a href="http://kart.statkart.no/adaptive2/default_embed.aspx?id=Oa9fcnFrEabzxXH" target="_blank">You can see the content of the frame here</a>

Mørketid i Alta

I romjula var goturlaget på besøk i min barndoms vugge, i mørkeste mørketida, der lyset bare slipper til noen få timer, og det fortsatt er en god måned til sola viser seg. Det var ikke duket for noen langtur, så jeg fikk med meg Ingeborg og Joachim i 5-ern; - lysløypa jeg brukte daglig, når jeg fortsatt hadde håp om å bli skolemester på smørefrie langrennski. Det var opptil 20 minusgrader, og hardt i løypene, så å gå til fots gikk fint, i mangel på medbrakt skiutstyr.

Friluftsområdet Komsa

Lysløypa ligger rett ved sentrum i Alta, og området heter Komsa. Hvorfor, kan man lure på, men det er hovedsaklig to teorier: "Komse" er en samisk barnevugge, og ligner litt på fasongen til det lille berget, dersom man snur det på hodet. Evt kan det være en lokal vridning av det danske navnet "Kongshavn" som er det tidligere navnet Urnesbukta ved foten av fjellet. Slikt kan man undre seg over gjennom de 5 kilometerene man spaserer i det idylliske terrenget.

Vi startet rett etter frokost, koseprat og en lang strekk i kroppen, kledde oss godt i ull og vinterklær, og vandret gjennom løypa opp mot "Storekomsa" På vestsiden der vi startet er det nydelig utsikt over   Altafjorden, og inn mot Hjemmeluft, Kåfjord og Haldde-toppen. Den toppen er verdt å merke seg, med sin karakteristiske sukkertopp-fasong, for høsten 2012 hadde vi en topptur dit.

Altafjorden og Halddetoppen i sikte

Frostrøyk over vannet

Fjorden lå stille i dag, med frostrøyk dampende over vannflaten. I sør så vi sola prøve seg med nydelige vinterfarger i horisonten, og mot øst lyste halvmånen mellom tretoppene.

Det var kaldt, så vi holdt oss i bevegelse. Snøen hadde lagt seg fint på furuene, og selv den minste busk fikk smake på snøkrystallene. Dampen fra pusten vår satte seg i hår og skjegg, og mørket truet stadig mer. Temperaturen gikk enda mer ned, og frosten satte seg i godama, så vi satte opp tempoet.

Mot slutten av løypa tok vi en avstikker. Jeg hadde nemlig håp om å få vist frem akebakken jeg brukte daglig når jeg vokste opp. Bare et steinkast fra barndomshjemmet mitt, hadde vi en spennende bakke, der vi alltid lagde hopp, eller rant utfor og slalom. Vi klarte å komme oss bort dit, og nå var hele bakken lyssatt, og enda mer skog ryddet for snøgleden og vinteraktivitetene.

Akebakken ved Komsa skole

Det biter en lengsel i meg når vi forlater mitt barndoms paradis, men det er trøst i mammas gode middager, og hjertevarmen som utstråler disse gamle søringene som har holdt ut mørketiden i 60 år...

Lenke til kart på UT.no

Tid: 30 - 60 min
Distanse: ca.5 km
Terreng: Småkupert, lysløype
Vanskelighetsgrad: Lett