To ruter til til Røyningsbu

Røyningsbu

Noen sa en gang til meg (kanskje var det meg selv!?) at "alle veier fører til Røyningsbu" Jeg er fortsatt i tvil, så i dag utforsket jeg to ruter jeg aldri har gått til / fra Røyningsbu. Dagens tur kan også være et godt tips til rundtur...

Vikra - Røyningsbu

Jeg parkerte ved gamlebutikken på Sandve, og gikk noen hundre meter til Vikra, der det var godt merket til Røyningsbu og Presteveien. 

Vandringen var i gang og jeg begynte å labbe i motbakke, først på asfalt, og deretter på kjerrevei opp mot høydene. Det var god kjerrevei å gå på, og med "vesterhavet" som bakteppe, ble naturen storslått og dramatisk, selv på lille Vikra.

Høyeste punkt er på omlag  90 meter etter 1,5 km gange, og omtrent der går kjerreveien over til tursti, ned mot Langemyr, som i grunnen er ganske avlang. Stien ble våtere, og fottøyet mitt var på kanten dristig, for her var det vanntett som gjaldt. 

Langemyr

Jeg hadde kommet til det punktet jeg følte hadde minst kontroll på, etter kartlesingen hjemmefra. På UT.no - kartet viste det nemlig ikke noen sti og jeg var redd jeg måtte over myra med vadeteknikk. Men der nede var det lagt plankebruer over hele myra , og fottøyet mitt holdt fortsatt mål. 

Over myra med lettet sinn og barnslige skritt, gikk jeg rett mot skogen, og inn mot Presteveien. For det er nemlig den man treffer på om man går den smale vei.

Herfra gikk jeg på kjente stier sørøst mot Røyningsbu. I dag ble det rene transportetappen, bare for å rekke stengetid på Røyningsbu, og koselige gamle hyttevakter, som allerede hadde tømt ut kaffen...

Presteveien

Lenke til UT.no

Tid: ca. 1 time èn vei

Distanse: ca. 4 km èn vei

Terreng: Kjerrevei, sti, flatt

Vanskelighetsgrad: enkel

Røyningsbu - Sandve

Etter flaggfiring på Røyningsbu satte jeg raskt i gang returen til Sandve. Veien til Sandve er nesten den samme som til Li, som jeg gikk i forrige uke, og beskrivelsen ville nok vært noenlunde den samme, om jeg ikke hadde hoppet over den, for opplevelsen var den samme i dag (Les mer)

Derimot kan jeg heller konsentrere meg om de sise 2 kilometerene av ruta mellom Røyningsbu og Sandve. Ved stidele på Langemyr, tok jeg til venstre og opp mot det høyeste punktet sør for Burmaveien: Sandvevarden (109 moh).

Toppturen tok Goturlaget på kveldstid et par år tilbake, etter at Fredrik hadde oppmålinger på hele Karmøy. Jeg gikk ikke til topps i dag, men har fortsatt en ond plan...

Etter å ha passert varden gikk jeg på god kjerrevei over myr og ved tjern. Foran meg lå Sandfjellet og viste vei med masta si.

Sandve

Den siste kilometeren var en fin nedoverbakke gjennom gårdstun og vakre beiter som knuget seg inn på bergene og fargela landskapet. Bekken sildret godt gjennom beitene, og med steingarder og spor etter fortid, var det hele ganske så billedskjønt.

Jeg vandret enda lettere på asfalt, ned til Sandve, og noen hundre meter nordvest på gangvei, og fant bilen, faktisk.

Lenke til UT.no

Tid: ca. 1 time èn vei

Distanse: ca. 4 km èn vei

Terreng: Kjerrevei, sti, flatt

Vanskelighetsgrad: enkel

Omtrent rundt Storavatnet

Grått i været, kaldt i lufta. Regn i fjellet. Det byder hverken til topptur eller langtur. Men Gotur skal det bli likevel. Vi studerer kartet og leter etter passende turmål for en grå dag. Valget faller på en tur rundt Storavatnet i Auklandshamn, Sveio. Vatnet ligger ut mot havet, osg stien går gjennom skog og mellom vatn og våg ut mot vest. Det er nesten så vatnet lengter etter havet, og vil i vesterled. Bare litt vanskelig å få øye på.

Vi starter fra Eikeskog samfunnshus, der det i dag er lite samfunn å spore. En liten husgrend ligger sørøst for samfunnshuset, og vår veileder UT.no leder oss gjennom grenda. Ruta blir fulgt nøye, siden vi er i fremmed mark, men så havner vi midt i et hustun, med tilsynelatende full stopp. Vi finner ingen logikk i dette, og ringer på. Ut kommer en erfaren mann med mange år på kontoen, og veileder oss videre.  Det viser seg at vi har gått en uallminnelig rute, og at kartet må vise feil, evt har skribenten vært en frekkas og bare spasert gjennom tunet.

En tur i skogen

Vi finner tilbake til hovedveien gjennom Eikeskog, og inn i.... eikeskogen.  Eika har viket plassen for mang` en bjørk, furu og gran, og det er vel de fleste løvtrær å finne når vi spaserer kjerreveien langt inn i skogen. Men intet vatn er å se, og vi stusser litt over stien. Men så kommer vi til et "tursti" - skilt, der det står "tursti". Dette stoler vi på, selv om veiledere på UT.no vil villede oss enda mer innover i skogen.

Nå går vi på tursti, slik det stod skrevet på skiltet. Til venstre kan vi skimte glimt av vatn, og vi går også i nedoverbakke, slik at det nå er håp om å få se Storavatnet. Det er tydelige merker etter januarstormen "Nina" som herjet her i år. Gjennom skogen ser vi hundrevis av store trær, rotveltet der de fant sin egen bane. Det er også tydelige merker etter skogrydding. En stor innsats er gjort for å gjøre skogen trygg. For oss turister er det litt trist at skogen er rasert, men vi skal ikke klage over innsatsen med opprydding.

Ninas verk, vist av Ingeborg

Etter omlag 2 km ser vi vatn både til høyre og venstre. Til venstre skinner Storavatnet, og til høyre Lammavågen. Jeg våger meg nedover til vågen, og tar et par bilder idyllen og freden. Det er nesten som jeg bare vil bli her og nyte stillheten, for snart er ferien over, og da blir det bråk.... Men følget mitt er utålmodige og vil se mer.

Lammavågen

Vi går over en haug og ned til neste vik. Denne er på venstre side og vi ser Storavatnet tydelig. Jeg begynner å forstå hvorfor stien ligger så langt fra vatnet. Det er nemlig bratte berg som sperrer vatnet fra havet, og bare noen få partier som ligger kloss i skillet mellom fersk og salt.

Og dette er den vakreste delen av turen. Småkupert over bratte åser, og ned til neste vik. Skogen i forskjellige grønne nyanser med mosekledte stammer, røtter som våger seg opp, og vågene som sniker seg innpå.

Stien lander i Vassbotn, og vi har kommet til Økland (som betyr det samme som Eikeland, eller Aukland, om noen har lyst å la seg forvirre av landene i Sveio). Det er bilvei videre gjennom grenda Økland, først på grus så på asfalt. Ei fin grend.  Kommer en med bil eller sykkel oppleves den nok ekstra idyllisk. For oss blir dette en transportetappe på grus og asfalt. Totalt spaserer vi 2 km på vei, før vi kommer tilbake til bil og samfunnshus. Da venter nærmeste bensinstasjon oss med cappuccino. Dagens piknik.

Lenke til UT.no

Tid: ca. 1,5t

Distanse. ca. 5 km

Terreng: Kjerrevei, skogssti, grusvei, asfalt, småkupert

Vanskelighetsgrad: Enkel

Plastposen på Hodnafjell

Lystig lag i vårlyset

I dag var det strålende vårvær og helt håpløst å sitte hjemme. Goturlaget ble i dag utvidet med verdensvante Flor og Arne. Inkaen og Tysværingen har reist verden rundt i mange år, og i dag stod nye utfordringer for tur: Hodnafjell ved Grindafjorden i Tysvær.

Fra Tveit, med Våg, Grindafjorden bak

Mot Hodnafjell

Det var parkert mange biler ved grinda, og vi regnet med å treffe en del folk, ja. Hovedruta til toppen er fra beitene ved Tveit, og man må parkere ved E39, ikke langt fra krysset i Våg. Herfra er det gode kjerreveier nesten helt til topps. En lang bratt bakke i nydelig terreng, og en og annen dum sau.

For inkaen fra Andesfjellene ble luften nesten for tykk, der hun spaserte opp bekkene mot toppen på 325 moh. Men hun klarte seg godt og ble stadig motivert på spansk av ektemannen Arne. Min egen gasell er jo vant til bakker, og smilte fra øre til øre, for i dag skinte hun like godt som sola.

Brua over bekken etter vann

Fra sist jeg var her har det nå kommet en bro over bekken. Takknemlig for turistene, som nå kan være sikker på å komme seg tørrskodd til topps. Etter brua fant jeg flere motiv for linsa. Her var det berg som steg opp fra avgrunnen, og mosetroll som flokket seg oppover lia.

"mosetroll"

Vi nærmet oss vllmark og skaulle snart forlate det kultiverte. En hindring lå i stien, som vi klatret over. Nå ble stien mer gjørmete, så lamaen, væren, gasellen og fjellreven måtte hoppe fra sten til sten.

Den siste delen av turen er på berg og flater litt ut mot toppunktet. På  sørsiden er fjellet bratt, og hjelper til å få en fantastisk utsikt.

Hodnafjell 325 moh

Siggjo på Bømlo i horisonten

Ålfjorden (Melderskins vinterkappe til høyre i bildet)

Grindafjorden, med Bokn i horisonten

Fra Hodnafjell er det utsikt  mot nord til Stord og til dronningen Melderskin i Hordaland, Haugesund og Karmøy i vest, og  Nedstrandfjellene i øst. Nedenfor toppen i sør ser man Grindafjorden sniker seg ut i Skjoldafjorden, som lager en Boknafjord av seg selv. Ålfjorden snor seg fra Sundførvågen og slynges seg forbi Bjoa for å søke asyl i Hardangerfjorden. Men fjellene står støtt.

Grindafjorden

Der Grindafjorden sniker seg inn på Skjoldafjorden

Vi satte oss ned og nøt etpar statoilboller. Kaffen var gratis, til info. Gjestene bød på sunn Kesam, og til drikke var det isbrevann fra Isklar-breen. Her satte vi og nøt utsikten og bragden, helt til en kynisk bris kom fra sør, og ødela stemningen.

Kesam Isbre og Statoilbolle

Vi brøt brått opp for å vende bena til nedoverbakken, og i det kroppsdelene forlot bakken, stakk Statoilposen av og fløy til værs! Som en svale roterte den rundt oss, uten at vi fikk tak i den, helt til den bestemte seg og steg høyere og høyere. Trekkfuglposen hadde forlatt moderlandet.

Jeg fikk dog tatt et bilde av posen, som et siste minne....  Fly i fred...

Plastposen på Hodnafjell

Vi måte gi opp forurensingen, og labbet tilbake til bilen, klok av skade, og vis av visningen. En herlig vårtur, med fantastisk utsikt. Andesfjellene neste?

Lenke til UT.no

Tid: ca. 1 time t/r

Distanse: ca.3,5 km t/r

Terreng: Kjerrevei, sti, bratt

Vanskelighetsgrad: Enkel