 |
| Brønnøysund |
Etter tre dagers biltur med Gobilen, ender vi opp i Brønnøysund, hvor vi camper, og finner frem sykkelen med en gang. Målet er å sykle gjennom byen, over brua og utover Torget med hatten sin. Sommeren 2015 hadde så langt ikke vært særlig sommerlig, og i dag var intet unntak. Gradestokken vippet på 10 grader og det var bygevær. Vinden var ikke så ille, så vi klaget ikke over motstanden.
 |
| Nordhussundet |
Det ble noen kilometer fra Mosheim, gjennom sentrumsområdet og tettbygd strøk før vi kjente på landligheten. Selv om det er asfaltert ut mot Torghatten, er det fri luft og lite trafikk. Stadig vekk dukket "hatten" opp i fronten mens vi syklet sørover, og på vår østlige side så vi den vakre skjærgården "innabords" med holmer som hadde plass til ett hus hver.
 |
| Legg til bildetekst |
I lufta hadde Tjeld og Måkefar selskap med hverandre og speidet etter småfisk i det vanvittig klare vatnet her. Så satte de seg ned for en prat oppå et møne, med trygg og distansert avstand. Det var vel været de kaklet om, de også...
Vi hadde en riktig gotur ut mot Torghatten. Veien var småkupert med småbakker både i vår favør og litt
ikke. Når vi kom til Vestavågen var det et veiskille mellom Ytter og Inner- Torget. Torghatten ligger på Inner-Torget og vi vendte mot syd, dvs. venstre. Rett opp bakken der lå det en fristelse vi ikke klarte å motstå. En traske - og sykkelrunde på 6 km rundt hele hatten. Det ble ingen diskusjon. Den måtte prøves (!).
Det var gode traktorveier langs Vestavågen. Vi nøt landligheten og myste mot skjær, nes og holmer, da vi brått ble overrasket. Det var et overrasket dyr som spratt over veien, bare 10 meter foran oss. Jeg ble stående å måpe, og glemte hele kameraet der midt i opplevelsen. Et rådyr krysset veien vår og danset videre opp i skogen. Det er vel det nærmeste jeg har kommet rådyr noensinne. Flåttbærer eller ikke, rådyr er et flott dyr!
 |
| Vestavågen |
Vi syklet med høy puls, nå med fingeren tett på utløseren, og skuet observant videre, med ører og øyne på stilk, slik rådyret selv gjør. Men neste overraskelse ble av et annet slag. Der pilte nemlig ei mus over veien, og jeg ble for sen, nok en gang, for det kreves jaktinstinkt og sikt-egenskaper for å fange opp dette lille krypet i fart.
Veien videre ble roligere, sånn dyrisk sett. I vikene svømte ender, måker og tjeld fløy ivrig og tett over vannkanten, men ingen hval vaket i fjærsteinene. Litt skuffet, sånn sett.. Derimot var det andre syn som trakk oppmerksomheten vår. Vi kom til veiens ende, hvor det lille småbruket ved Ytter-Hatten ligger som et nasjonalt postkort, inneklemt mellom berg, innerst i ei vik. Småbruket er privat, så vi holdt god avstand, og syklet på stien som går rundt eiendommen.
Nå fikk vi dagens mest populære motiv, som sikkert alle besøkende tar, og som det finnes tusenvis av eksemplarer av på Internett. Likevel ble vårt bilde det beste, for i dette lå hele den fantastiske opplevelsen av å være her. Vi knipset og nøt utsikten.
 |
| Ytter-Hatten |
Det var gode grus-stier videre. Smalere men gode å sykle på. Snart kom vi til campingplassen som ligger på Inner-Hatten. Vi hadde gledet oss til kaffe og vafler. Det fantes ikke. Noen entusiaster hadde bygget opp en finere restaurant der, så med våre to hundrelapper strakk ikke dette til... Men et serviceinnstilt personale serverte oss lemoncake og cappuccino for de pengene vi hadde, til vår begeistring. Nå var vi klare for grottevandring.
Vi syklet et par hundre meter nordover igjen og fant lett et tydelig turistkilt med anvisning av retningen. Det var en bratt sti opparbeidet med trapper av naturstein og ca. 100 meter stigning opp til hullet i hatten. Ura føltes lengre enn den var. Men den varte ikke lenge. På toppen av bakken stod vi der i det forbaska hølet. Det er jo enormt!
Grotta var mye større enn forventet. Enda mer spektakulært er det at den er et hull tvers gjennom fjellet. Kan ikke konkludere med annet enn at
sagnet er sant (!)
Vi tok oss gjennom hølet til den andre siden, og fikk utsikt over Ytter-Hatten og småbruket som vi passerte tidligere. Utenfor speilet havet seg i holmene, eller motsatt, og kveldslyset nærmet seg midnattslys.
En øldrikkende verdensmester satt på kanten og sperret "selfie-platået", så vi plasserte oss i pinlig nærhet og fotograferte oss selv. Han tilbød seg dermed å være verdens beste fotograf, uten autoprogram. Dermed fikk vi noen overeksponerte bilder av oss selv. Ikke passende for allmennheten.
Midt i grotten tok jeg mitt vanlige rituale med gregoriansk sang, før vi smettet ut og ned, for å fortsette sykkelturen tilbake til campingplassen. Vi måtte rekke det før det ble mørkt (haha).
Idet vi var kommet halvveis nordover på Torget, løp enda et rådyr rett ved veien, og falkeblikket mitt ble nok en gang på vakt. Men man blir lei av å skue skogen for trær, så jeg la kameraet på ryggen, og lot som ingenting. Men bare et par minutter senere kom dagens største overraskelse. På en gjerdestolpe 5 meter fra veikanten stod en hubro og glanet meg i senk. Godama kom glidende bak meg og jeg forsøkte å gi tegn til stillhet. Men da hun nærmet seg meg gjorde hubroen et byks og flakset inn mellom trærne, lavt over bakken og forsvant. Jeg var snyltet for mitt tredje nærbilde av dyrelivet på Torget...
Nordover igjen ble lufta klarere og lyset varmere. Vi stoppet mange ganger for å avbilde et vakkert Helgelandsk kystlandskap, før vi nådde Brønnøysund, og et kaldt regn jaget oss tilbake til Gobilen og sen middag.
Vår første gotur i eventyrland var over...
 |
| Sykling fra Mosheim camping |
Tid: ca. 2-3 timer sykling totalt
