Rossevatnet i høstlys

Rossevatnet

Vi hadde i grunnen ikke så god tid, men det nydelige været med sol fra blå himmel og vindstille, gjorde at vi tok oss en korttur i nærområdet. Da ble det tur til Sund, og en runde via Rossevatnet.

Oppstart er fra Gamle Sundvei, en fin grusvei uten trafikk på ca.1,5 km inn mot Sund. Langs veien er det fine allèer av gran og skog, og en passerer vatn og beiter. På fine dager som i dag leker sollyset mellom trærne og lager skumle skygger. Fargene danner en rik palett av farger i grønt, gult, rødt og blått.

Når vi passerer Slettvatnet, speiler breddene seg i vatnet, slik at fargene kommer enda bedre frem.

Vi smyger oss videre mot Sund, til veien stopper, og ender i den nyere Sundveien. Men ca. her skal vi ta av til høyre og følge en god kjerrevei og sti inn til Karmøys fineste speiderplass, og Rossevatnet.

Det er en lett tur inn til Speiderplassen. Tørr og god kjerrevei gjennom beiter og små furutrær. Dagen er fortsatt en av årets fineste, og vi lar oss imponere av speiderenes innsats ved vatnet. Slike leire ser en bare på film (!)

Speiderplassen

Ved speiderplassen kan det være vanskelig å finne stien videre. Det er mye aktivitet i området, og stier overalt. Men jeg har vært her før, og finner retningen, og til slutt stien videre.

Det er nå betydelig mer fuktig sti med enkelte gjørmehøl, og vi er takknemlige for at det har vært tørt en stund, for ellers kunne dette ha blitt en nokså kladdete opplevelse. Vi kommer snart til den innerste vika, og lar oss fenge av en stor mengde sivgress i vika. De står der og speiler seg i vatnet, med et heftig sollys strålende mot seg.

Videre følger vi vannkanten inn til en sitteplass. Langs vannkanten er det steinete, og vi går nesten på vannet enkelte steder, før vi kommer bort til en gapahuk. Der sitter to mennesker og opptar plassen, så noen rast blir det ikke. Heller ikke den store samtalen. Beklager det.

Vi tar til venstre og opp gjennom tett skog til neste stidele, så til høyre. Nå kommer vi opp i åpnere terreng, med lynghei og kratt. Vi passerer en vik og går over neste haug, nå forbi et nærmest gjengrodd vatn, som i sin glanstid nok var en del av Rossevatnet. En libelle leter etter partner, mens en annen parer seg i flukt. Så undrer vi oss over om det er forsket på om libellenes paring i flukt gir bedre produksjon enn stillestående..?

Libelle (singel)

Den siste vika er også en del av Rossevatnet, og her skinner sola gjennom gulnede bjørkeblader og lager stemning i seg selv. Vi avslutter hvertfall turen langs Slettvatnet (Janstemmen) og haster videre på andre gjøremål. Dette er en enkel tur uten utfordinger. Høyeste punkt er 38 moh (!)

Sjekk ut Rossevatnet vinterstid

Tid: 1- 1,5 t rundtur

Distanse: 5 km

Terreng: Flatt, grusvei, kjerrevei, sti, delvis fuktig

Vanskelighetsgrad: Enkel

Haugen rett der borte

Jeg satt her og stirret etpar år og undret meg over denne haugen. Den runde toppen til venstre og den langryggede toppen til høyre. Er det fin utsikt der? Er det sti? Er det fremkommelig?. Hm...

Akkurat nå sitter jeg her alene på Gohytta, og stirrer i samme retning. Slik blir det når man setter seg på samme plass. Jeg har den samme utsikten, men vet den vil endre seg snart. Det er sent i september, og sommeren skal avveksles av høsten. Fargene skal snart vise dalen fra sin beste side. Men nå ligger skogen der borte fortsatt grønn. Da går jeg...

Fra Gohytta er det kjerrevei opp en lang bakke fra Kjerringtveit. Den har jeg tidligere brukt til å komme meg opp til Botnanutene og dalstrøka innafor. Men i dag tar jeg en sidevei helt nede i bakken og går mot haugene rett der borte.

Det er mye skog og enda mer sauagjerder i det bratte terrenget rett der borte. Det nylige regnet har gjort skogbunne våt, men jeg har heldigvis utstyrt meg med "badass" fjellsko. Traskingen går jevnt i bratt oppoverbakke, med stadig nye gjerder som utfordrer barnet i meg.

Snart er jeg oppe i et dalsøkke, som buer seg mellom den runde nuten rett der borte, heretter kalt Litlenut. Den ser bratt og utilgjengelig ut, så jeg sikter meg heller mot storebroren rett der borte til høyre. Men denne er også bratt. Jeg må klyve meg opp en steinrøys som ikke har sett folk før, later det til.

Øverst i ura ser jeg nylige tegn til ras, og jeg tar meg i å gå i risikabelt terreng. Da er det bare å skynde seg opp til kanten, noe jeg også gjør.

Og der opp får jeg belønning. For her ser jeg utsikt fra en ny vinkel. Jeg får blant annet øye på Øyegarden, som jeg ellers aldri ser. Jeg ser fjorden og Sauda innerst mot nordøst, og Saudasjøen litt nærmere. Så ser jeg klart mot Svandalsheia på andre siden mot nord. Reinsnuten viser seg i all tydelighet og Nevroldsnuten (Torghatten uten hull) som har blitt en av toppene på ønskelista til Goturen. Da blir det litt drikke, og en god fotostopp.

Øye gard, toppen av Svandalsfossen

t.v. Saudasjøen t.h. Sauda. Nevroldsnuten over Sauda

Kjerringtveit og Djuv

Etter dennee enorme utsikten og de greiene der, lar jeg blikket falle på det nære. Og der får jeg kanskje turens beste utsikt. Gress som gulner og står i kontrast til det grønne sommerlige, Små tjern som speiler en vanvittig blå himmel, omkranset av vekster som later til å ta kvelden i ujevnt tempo. Krokete bjørk som har knelt altfor mange ganger i vinter og storm, og en isbreskurt kampestein som ligger der og surmuler i bakken for at ingen finpusser på han lenger.

Jeg er på Storanut, haugen rett der borte, og nyter en av årets fineste dager, i klar høstluft, omgitt av naturens kunstgalleri. Og jeg nyter det, mens jeg går tilbake til mer kjente områder, tilbake til veggen på Gohytta, hvor jeg har sittet i flere år, og sett på haugen rett der borte. I dag så jeg tilbake...

Krakkanuten

Krakkanuten 454 moh

På veien til og fra Sauda er det obligatorisk med stopp på Knapphus. Opp fra "skysstasjonen" stikker det en bratt og nutete nut; Krakkanuten. Dalbunnen i Vats ligger på ca. 30-50 moh og denne toppen ruver 400 meter over. Det er derfor duket for potensiell utsikt...

I Vats er det godt skiltet, og litt mer variabel merking ellers, men det er aldri vanskelig å finne veien til turmålet. Parkeringn til turen er ikke like logisk. Den er på bedehuset etpar kilometer fra bensinstasjonen, og det blir derfor ikke en "rett opp" tur. Da får man heller dra til Hardanger....

Vi går sørover 200 meter, da tydelig skilting viser vei til Krakkanuten. En smal sti fører oss til en bredere kjerrevei. Der er det tydelig skiltet tilbake til veien, så i dag skal vi ikke gå oss vill.

Til E134

Det er en fin og lett tur over beitene opp kjerreveien. Ikke alt for bratt, og utsikten åpenbarer seg med en gang. I dag er det et lekende lys over dalen, og septemberfargene er fortsatt så August (!). Veien går forbi det navngitte Peratre (Trolig etter en slags Kjell Peratre, som jeg kan tenke meg har voktet en bygdeborg i folkevandringstiden. Dette er ikke bekreftet, for øvrig.)

Lengre opp i bakken går vi inn et mer skogkledd område, helt til kjerreveien tar slutt, og stien bratter seg opp mot snaufjellet. For på 300 meters høyde er ikke veksten høyere enn 50 cm, og utsikten blir dermed enda bedre. Nå ser vi hele det langstrakte Vatsvatnet, og Åmsfjorden (Vatsfjorden) lenger sør.

Foran oss ser vi lillebror Sørsåt og storebror Nordsåt, som klenger seg til selve Krakkanuten. Snart er de bak oss, og vi strekker oss etter hovedtoppen. Overraskene dumper vi bort i et gjengrodd ras av en bekk (Sjurseikjebekken), som skapte rabalder i Vats på 50-tallet.

Nordsåt, Sørsåt, Sjurseikjebekken

Men så blir toppen nådd. Det tar mindre enn timen, og belønningen er vidsynet fra Varden og omegn.  Da er det bare bilder og posering som gjenstår. En liten sjokoladebit og en gave (Griflar) fra godama, gjorde turen fullbrakt.

Vatsvatnet

Vatsvatnet og Åmsgjorden lengst sør

Fuglen, Skjold i vest

Til slutt springer vi ned igjen, dobbelt så fort, og kjører hjem 10 ganger så fort. 

Tid: ca. 2t t/r

Distanse: 5km t/r

Høydeforskjell: ca. 400m

Terreng: Sti, kjerrevei, gangsti, noe bratt

Vanskelighetsgrad: Enkel