Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
Hvilehelg på basecamp Gohytta. Vi later oss helt til siste liten. Helt til søndagen går i skumring, og det i vinterlandskap blir blåtime, venter vi. Men da får vi lyst. Det blir faktisk vår første gotur i år (!)
Vi går ut i nysnøen, og labber opp mot skitrekket i Svandalen. Et kjent landskap, med oppkjørte løyper, selv om det er lite snø i år. Føret er godt å gå på, men mørket falleri fallera, så det blir med en liten utflukt...
Det skal bare litt luft til, så vekker man sjel og kropp. Vår vekker i dag blir gjennom Djupadalen og opp til Krokavatnet. En vakker klar og kald dag. Vi runder vatnet med toppunktet Presten, og setter oss ned der en liten stund.
Krokavatnet
Deretter blir det retur gjennom skyggenes dal, våkne, friske og i godt humør...
Det begynner å slutte å starte. Regnet altså. Vi våger oss derfor ut på en liten utflukt i Sauda. Vi har funnet ut at den fine stien som går fra fabrikken og opp mot Kastfoss går an å runde via Søndenålia på østsida av elva, og må prøves ut. Etter alt regnet i helga er elva stor. En enorm kontrast til den ørkenlignende sommeren vi har hatt.
Jeg lar meg begeistre med skrekkblandet fryd, over kreftene som disse vannmengdene utgjør. Resten av Goturlaget er mer skrekkslagen og bekymret over ødeleggelsene. Men heldigvis blir hverken vi eller Sauda ødelagt denne gangen. Det later til at byen er godt forberedt, trolig etter smertelige erfaringer. Forbygningne holder stand, og snart er alt tilbake til normalen igjen. Som skuelysten ble det hele dokumentert via smarttelefon: