Rossafjell

I februar var vi på nocture til Rossafjell, men så bare en bergvegg i mørket. I dag fikk vi se hvorfor turen opp hit er verdt det...

Vi har vært mange runder i området rundt Kinnebu og Tistreivatnet, både på turorientering og familieturer, men denne gangen var målet å innhente cachene langs den fint opparbeidete grusveien. Det ble guttetur denne søndagen også; Fredrik, Henry, Joachim og meg.

I dag møtte vi mye familiefolk som var på vei ned fra skogene. Det hadde tydeligvis vært et orienteringsløp for barn her, men nå var turen over for deres del. Stien starter ved stallen innerst i Myrdalsvegen, og går over mark og inn i tett skog, med påfallende grønt dekke i skogbunnen. Vi har jo vært her før, man da i mer vinterlige omgivelser...

Granskaugen

Speiderplassen

Første stopp ble ved speiderplassen, der Østli fant første cache. Her har de pusset opp det siste året, og bålplassen / paviljongen hadde nytt fint tak. Men vi var på vei videre og tok oss ikke tid til verken bål, pause eller pust i bakken.

Noen har beskrevet turen opp mot Kinnebu som krevende. Hvor god formen deres er sier nok litt, for når Henry på 4 år og Joachim på 9 år springer opp, og vi voksne klarer å holde følge, uten sterkt behov for en pust i bakken på "pitstop I & II", og uten nevneverdig treningsmengde, - kjennes ikke denne turen krevende. Kanskje har vi kommet i form...(?) Uansett, på begge bakkepustene var det skatter, som henholdsvis Jackson og Østli fant, og veien gikk raskt videre til fjellagshytta Kinnebu.

...godt på Kinnebu

Her har både Jackson og Østli vært mange ganger før, med samme gode inntrykk: Hit er det godt å komme. På søndager er det frivillig servering, med frivillig betaling. Dette er svært gjestfritt, og inspirerer til kollekt. Jackson sørget for tienden, og Østli spiste lapper med stor apetitt. Vi tok oss også tid til kortspill av forskjellige variabler, før Fredrik sa sitt markante "NEI!" og vi ble pisket videre. Her var det to poster til å innhente.

Den første fant vi nært hytta, før veien gikk mot den vesle, men godt synlige (i dagslys) toppen av Rossafjell. Turen fra Kinnebu og inn dit er kort og på gode stier i lett terreng, ikke krevende, som "noen" sier det...

Rossafjell i sikte

"Planken"

Nesten fremme beviste vi at goturlaget følger med i tiden, og jeg poserte "planken" på en passende plass. På veien til toppen buldret vi på noen småberg, fordi vi tenkte at Rossafjell så bratt ut, så litt øvelse ville vel ikke gjøre noen skade. Noen få skritt var det, men "buldring" ble litt overkvalifisert, da stien gikk rett til toppen.

Rossafjell er bare 97 m høyt, men det er overraskende hvor god utsikt det er herfra. Vi så både til Nordre og Søre Sålefjell, Boknafjell, Skrivarvarden, Storesåt, og like ut til Nordsjøen. I mitt stille sinn, tenkte jeg at Shetland ikke var langt unna, men det var sikkert en kombinasjon av luftspeiling og viking-galskap. 

På Rossafjell

Da var det bare å ta frem smarttelefonene igjen og navigere til siste post for dagen, deretter rett hjem. Vi var utrolig fornøyde da vi returnerte til bilen, og oppdaget at vi hadde vært på tur nærmere 4 timer. Nesten for en dagstur å regne...

Gode stier til Kinnebu og Rossafjell

Sykling langs Vedavågen

Bloody Fredrik

Vedavågen ligger på midt-vest siden av Karmøy, og er en perle som ikke var utforsket, før denne dagen. Det er kun et eide på 500 m mellom denne lange vågen og Eidsbotn i Kopervik som binder nord og sør-Karmøy sammen. Best av alt. Her ligger det mange cacher. I mellom vinterlig vår fikk vi en nydelig kveld med vindstille, og oppholdsvær, og uten at vær er noen hindring for goturlaget, var det en stor fordel, når vi skulle ta sykkelturen ut mot havet i vest.


Goturlaget samlet seg på Brekke, og når jeg ankom, hadde Fredrik allerede ofret litt blod for å finne cachen her ved nedre Brekke bro. Jeg bistod som sykepleier, (fortalte hvor det var blodflekker) siden Fredrik hadde et blodsprutende kutt i hodet. Han hadde fokusert for mye på gps´en, - gått på et skilt, og var både forvirret og desorientert. Dermed var det jeg som fant cachen, og ledet 1-0, med litt fordel av ikke å ha gått på et skilt.

Nedre Brekke bro

Videre syklet vi den fine stien til Fiskerimuseet som ble bygd i fiskebygda i 1988. Langs stien fikk vi blikk utover blikk vann i den vakre vågen. Ved fiskerimuseet var Fredrik fortsatt mye opptatt med sin GPS, og jeg routet meg manuelt frem til sannsynlig gjemmested. Med litt slossing, var det jeg som først fikk øye på cache nummer 2, og den stolte stillingen 2-0.

Vedavågen

"Bak stolpen"

Nå viste gps´en til Fredrik en cache nede i fjæra litt lenger vest. Vi navigerte oss gjennom koselige sideveier, private veier og ned til naust, med tilsynelatende mugglere og lignende. Etter å ha kastet (!) fra oss hjelm og sykkel, spaserte vi ned mot vågen, der det åpenbarte seg et antikvarisk sjøbruksanlegg, kalt Solhåle. Et idyllisk lunt.. solhøl, med naust, sjoboder og tilbehør. Her ble det foto-session, og Fredrik poserte på bildet "bak stolpen" Det var likevel jeg som fant cachen, og jeg ble litt bekymret over Fredriks kutt i hodet, idet jeg ledet 3-0.

Solhåle

Fra Solhåle gikk turen opp til sentrum, der neste cache lå ved Vea kirke. Her gravde vi opp alle gravene, før Fredrik fant kveldens første cache, lettere inspirert av lyn og torden... Stillingen var 3-1 i min favør.

Stenen

Vi fulgte de lune grendeveiene ned til moloen og hovedhavna i Vedavågen. Området her er preget av fiske og industri, så sikten ut mot havet er det som gir inntrykk. Vi tok bilde av steinen der Fredrik fant cachen, hvis det kan være til hjelp... Stillingen var nå 3-2, og jeg skjerpet stedssansen, og villedet oss til neste mål: Salvøy.

Salvøy

For å komme til Salvøy, må man over en bratt bru. Freelance-journalisten som lå tett bak meg på sykkel, kunne fortelle at her hadde det vært store diskusjoner om forkjørsretten, da man ikke kan se veien over bakketoppen på broa. Der hadde hele samfunnet samlet seg for å diskutere hvem som måtte rygge, og hvem som måtte brøyte, - helt til en lokal mann satt en strek midt på broa og sa at den som kom først til streken, hadde forkjørsrett... Neida, så det... Det var avansement på gang i Fredriks velkuttede hode, og han fant cachen. Stillingen var nå 3-3.

Videre syklet vi ut mot havet og til en perle vi aldri hadde oppdaget, hadde det ikke vært for Geocache. Dette var en bitteliten strand, bak en granskog, gjennom en allè og med en fin sitteplass over stranda. Her har grendalaget gjort en fantastisk jobb i Lauvikje mellom berg og hav og skjær og....hav (...igjen faktisk). Vi møtte på en av de lokale, som kunne fortelle, at alt var bygd opp på dugnad, og at mengden fester kom deretter. Vi fortalte at vi var fra mentalsykehuset på Gårragårra, der vi lot som ingenting og snuste mellom steinene for å finne neste cache. Nå var Fredrik for opptatt av sin smartphone, mens jeg var mest opptatt av steinene, og fant dermed cachen. Stillingen var 4-3.

Lauvikje

Siste cache kan jeg ikke fortelle for mye om, da dette vil avsløre en kryptert koordinat, som ødelegger for andre letende. Det morsomme med historien er at jeg fant denne, og stillingen ble 5-3. Men området vi lette i var kanskje ikke det peneste av Salvøy, og litt brydd av ditt, datt og trøtt, vendte vi nesen hjemover, og tok rundturen langs Austre Veaveg, og Revurvegen, der jeg innhentet nok en cache, som Fredrik hadde funne før.

Denne ruta er absolutt anbefalt, selv om turens naturopplevelse nok mer ligger i utsikten og kulturen, fremfor de nærliggende naturomgivelsene. Ikveld var vi på tur i 3,5 time.

Vinterlig vår på Bukkøy

Idag var værutsiktene svært dårlige, så vi måtte dra på tur. Fredrik, som er "geocacher-premium" hadde fem cacher å hente inn på denne historiske øya ved Avaldsnes. For "geo-standard" var dette andre turen hit i vår, da jeg og Joachim sveipet innom i april, mens det ennå var sommer her på øya.

I skogene på Bukkøya

I le for regn og vind, i en av jordhyttene på Vikinggarden

Fredrik har vært en time før meg idag, med sin Nocturen, og kvalifiserer derfor til fremadstormende turblogger. Det er derfor viktig at første ord som blir sagt er det rette, som det står skrevet. Anbefaler derfor å lese hans beretning om turen vår i vinterlig vår.

Turstier på Bukkøy