Melstokkevatnet

Sunnanå

Det var liksom denne stien da. Hver gang jeg har passert Melstokkevatn har denne stien vekket undring og nysgjerrighet. Hvor går den og hvordan ser den ut? Er det en pølsekiosk i enden?

De siste årene har vi ikke vært så mye på tur i eget turområde. Men situasjonen i verden gjør det slik at vi blir pent nødt å søke opplevelser her hjemme. Selv er jeg godt kjent i Karmøymarka, men det er fortsatt stier jeg ikke har prøvd ut, og dette er en av disse.

Målet for runden i dag er å runde Melstokkevatn. Det er intet nytt, men å gå fra Sunnanå er noe jeg aldri har gjort. Det er denne stien jeg har undret på, og nå prøver vi. Det er ingen parkeringsplasser i grenda, men vi finner en bred sving, slik at vi kan sette bilen på kanten. Det er heller ingen skilt eller veivisere, så her gjelder det å bruke kart.

Til å begynne med går vi på kjerrevei gjennom et beite. Det er bløtt og nedtråkket av alle sauene, og mye gjørme i vegen. Men på bakketoppen går vi inn på en skogsvei gjennom granskauen. Her er stien stort sett tørr med noen fuktige partier. Stien er 1,5 km lang inn til Melstokkevatn.

Kveldslyset legger fargene i bløtt mens vi runder vatnet. Her er det mange steder med vakre motiv som må foreviges før vi returnerer til Sunnanå og vår nyoppdagede sti.

Middels

Tid: 2 t

Distanse: 7 km

Terreng: Kjerrevei, skogsti, småkupert, delvis fuktig

Ensomt i Olalia

Så hva skal man gjøre da, når man ikke får lov å dra på hytta, eller på risikable langturer, eller hoppe i fallskjerm, eller ta strikkhopp fra en kløft i Sør-Spania? Da kompromisser vi, og tar en skitur til nærmeste sted med snø: Olalia. Vi har vært i området mange ganger, og selv har jeg vært i løypene to ganger i vinter. Olalia føles nært nok til å kun utsette vårt eget sykehus, så vi er trygge på at vi ikke gjør noen utrygge. I dag har vi lyst å gå lengre enn Olalihytta. Vi har lyst til å søke leden mot Løkjelsvatnhytta, selv om vi ikke tror vi kommer helt inn dit.

Værvarselet har skrytt på seg godvær og mye sol, men lyver. Vi kommer frem til parkeringsplassen ved Oppheim, og det er overskyet med litt vind og tunge nedbørskyer i horisonten. Det er ikke lenge siden vi var i området, men mye snø har tint siden sist. Vi må derfor labbe oppover veien noen hundre meter før vi tar på oss skiene.

Det er ensomt i Olalia i dag. Normalen er at det står tett i tett med biler på parkeringsplassen, og at men nærmest går i kø de 5,5 kilometerene inn til hytta. Men i dag er det bre én bil å se; vår egen.

Toska

Føret er tynt men fint opp bakkene forbi Røde kors hytta og opp på fjellet ved Toskatjørnet. Der oppe har både sol og vind hjulpet våren frem og det er flere partier vi må gå langt ut av sporet for å kunne traske på ski. Men vi får en sammenhengende skitur helt frem til hytta likevel.

Nansen må nøye seg med bar bakke

Det er kraftige skyer som truer oss i alle ender, og vi ser lite håp om godvær i dag. Vi tar en tenke - og matpause på Olalihytta og kjenner litt på kulden og fuktigheten. Det er ikke vær for ekspedisjoner i ukjent terreng, så vi bestemmer oss like godt for å snu, og si oss fornøyd med kanskje årets siste skitur...

Middels

Tid: 2-3 t t/r

Distanse 11 km t/r

Høydeforskjell: 150 m

Terreng: Oppkjørte løyper, bratte partier

Folketomt rundt Botnanutane

Vi besøker Svandalen og det skal vise seg å bli det siste i år. Etter dette får vi ikke lov mer. Virus truer både hytteliv og friluftsliv og forbyr oss å dra på tur utenfor vår egen kommune resten av vinteren.

Men ute er i dag vinteren fullkommen med mye snø, og nå er det sol fra himmelen. Vi kler på oss skiene og starter bakketuren fra 350 moh. På vei opp bakkene er det god informasjon hvor høyt over havet vi er, så tellingen er i gang:

Familiebakken 350 moh

Opp mot bakkene er det nytråkkede skiløyper. Men utenom det vanlige er det i dag helt folketomt. På en dag som dette skulle det vært et yrende liv i bakken...

Det skarpe føret betyr ikke mye for kortfelleskiene mine, men for resten av Goturlaget betyr det litt bakglatt på smørefrie ski. Vi klatrer opp den første bratte bakken og passerer snart 400 høydemeter.

400 moh

Det slakker litt ut opp mot 450 moh og vi går inn i Askegjuvet som blir mer og mer trang oppover. Etterhvert krysser vi like godt juvet, men får et praktfullt vintermotiv mens vi går over brua.

Askegjuvet 450 moh

500 moh ligger Skarvet på toppen av den bratteste bakken mot Djuvsbotn. Her oppe er det bygget en hel hytteby. Den er nærmest folketom i dag, men en og annen hytte-eier rydder av taket.

Skarvet 500 moh

Vi går forbi hyttefeltet og passerer 550 moh like før vi når Djuvsbotn. Det er nydelig i alle retninger.

550 moh

Djuvsbotn ligger 600 moh. Her oppe er det også skitrekk, men bakkene er helt uberørte. Her har vinden fått herje noen dager, slik at det oppleves som villmark. Vi har flere bakker igjen...

Djuvsbotn 600 moh

Midtveis mot Dyrskar passerer vi 650 høydemeter og får vindens kunstverk i nærsyn, der den har laget formasjoner av løs og fast snø.

650 moh Kadlarehaugen

700 meter over havet ser vi den øverste kanten vi skal over i dag. Dyrskar ligger mellom to daler, men vi fortsetter noen få meter til toppunktet på 728 moh. Nå skal vi nyte litt nedkjøring og begynne rundingen av Botnanutane.

Dyrskar 700 moh

Botnaskaret 728 moh

På andre siden finner vi oss en rasteplass og nyter uberørt snø i alle retninger. Litt kupert fortsetter løypa på rundt 700 moh før vi tar nedkjøringen tilbake igjen.

Når vi kommer tilbake får vi høre at det blir totalforbud mot å dra på hytta, så resten av vinteren tilbringer vi lokalt...
.

Middels

Tid: ca 2-3 t t/r

Distanse: 10 km

Høydeforskjell: 400 m

Terreng: Oppkjørte løyper, bratt