Vi kommer oss i gang på formiddagen, med mål om å nå Maldalstølen. Det er nemlig meldt opp til liten kuling, og -10 grader. Vi forventer dermed ingen langtur.
Stiene mot stølene og løene i lia er hjemmetråkkede, så det er vilt og vakkert oppover i krattskogen. Langvarig kulde og tørt fint vær har dannet en god såle i sporene, så det er en nytelse å tråkke opp lia. Etter en kilometer oppoverbakke kommer vi til Nyaløa. Her har vi passert flere ganger før, men det er lenge siden. Det er mange løer rundt Lauvåsen. Disse ble brukt i bratterrenget for å samle opp fòr som skulle være enklere å transportere ned til gardene om vinteren.
Vi fortsetter i tett og snøtynget løvskog oppover en kilometer til og kommer til åpent landskap rundt Maldalsstølen 680 moh. Her er det spor innover flatene, men vi holder oss i "nordveggen" siden vinden skal blåse fra den retningen i dag.
Det er skispor oppover gjennom skog som blir mer kortvokst for hver høydemeter. Væromslag har laget massive isfosser i bratterrenget. Naturens vinterskulpturer...
Vi finner en solvegg av stein og setter oss ned for en kosekaffe og litt niste. Nå begynner vi å skjønne at værmeldingen er overdrevet. Dette er en perfekt vinterdag, og vi ser ikke en kvist røre på seg..
I godværet bestemmer vi oss for å ta en titt lenger opp i Lauvåsen. Vi har åtte år gamle minner fra en nydelig skitur her oppe, og har en mistanke om at minnene er en blanding av vage eller falske. Dette må vi komme til bunns i, og fortsetter til topps.
Det er eventyrlig oppover med krattete skog og delvis skarete snø. Vind kulde og væromslag har dannet et nydelig vinterlandskap oppover mot 750 moh.
På toppunktet for turen ser vi hele fjellrekka vest for Saudafjorden. det er et mektig skue, og vi forstår nå at vi er i ferd med å runde Lauvåsen. Dermed bestemmer vi oss for å slutte ringen og fortsette hele veien rundt.
Det er lettere sagt enn gjort. På vestsiden av Lauvåsen er det mange skrenter og stup, så det ser ikke enkelt ut å ta seg nedover. Kartet må frem og vi gjør et forsøk på å komme oss ned til slakkere terreng. Men vi har en tendens til å gå for mye mot vest og ender flere ganger nær stupkanten. Kartet må frem flere ganger før vi skjønner at vi må lenger nord og runde et skar for å komme oss ned.
Vi ender nært Lauvåsdalen, som groper seg ned mot Tjelmen, før vi kan vende mot Maldalen. Herfra er det fint slakt terreng helt til det bratter seg ned mot Rausibotnen og løene der. Det er bratt nederst i lia, men her er det puddersnø, så vi svinger lett mellom trærne nedover og er er snart nedenfor Nyaløa igjen.
Ringen er sluttet, og der er bare å følge sporene ned til parkeringen, overlykkelige over en perfekt vinterdag ute.
