Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 14. november 2020

Kongskleiva


Denne helgen tilbringer vi i Bekkjarvik og nyter ro, fred, mat og regnvær på senhøsten.

Kongskleiva ble for et par år siden oppgradert med sherpastier, og gjør det lett for hele laget å komme seg opp til Selbjørns høyeste topp: Kongsfjellet (lokalt: "Kongsen"). Stistart er rett bak gjestgiveriet i Bekkjarvik og er en 2 km lang trasé i variende bratt terreng. 

Hele gjengen starter rett etter en regnskur, men er godt skodd med paraply. Det er godt skiltet fra hotellet, og det er bra, for her er det mange veivalg å ta før man kommer til selve kleiva. Men så begynner klatringen. 

Gjennom en slags sponset portal går vi på gode trapper opp kleiva. Trapper som bare sherpaer får til. Det er derfor ikke langt til utsyn og tregrense, før det flater ut. Vi skal tross alt bare opp til 183 moh. 

Men steinleden slutter ikke her. Det er nemlig steinbelagt hele veien til toppunktet, så her er det bare å kjøre på. Snart er vi på toppunktet, og der er det gravhauger av steinrøys. Vel berøvet og åpnet for allmennheten, men også interessant med tanke på begravelses-skikk i gamle dager, da man ikke hadde annet å bruke enn det som var rundt en. Her er det steinrøys. Derfor graver av steinrøys....

Novemberlyset leker litt med oss på vei tilbake, og setter et nydelig punktum på turen.

Enkel
Tid: 1 time t/r
Distanse: 4 km t/r
Høydeforskjell: 180 m
Terreng: Vei, grusvei, sherpatrapper, bratte partier, tørt

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar