Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 27. september 2015

Haugen rett der borte


Jeg satt her og stirret etpar år og undret meg over denne haugen. Den runde toppen til venstre og den langryggede toppen til høyre. Er det fin utsikt der? Er det sti? Er det fremkommelig?. Hm...

Akkurat nå sitter jeg her alene på Gohytta, og stirrer i samme retning. Slik blir det når man setter seg på samme plass. Jeg har den samme utsikten, men vet den vil endre seg snart. Det er sent i september, og sommeren skal avveksles av høsten. Fargene skal snart vise dalen fra sin beste side. Men nå ligger skogen der borte fortsatt grønn. Da går jeg...

Fra Gohytta er det kjerrevei opp en lang bakke fra Kjerringtveit. Den har jeg tidligere brukt til å komme meg opp til Botnanutene og dalstrøka innafor. Men i dag tar jeg en sidevei helt nede i bakken og går mot haugene rett der borte.

Det er mye skog og enda mer sauagjerder i det bratte terrenget rett der borte. Det nylige regnet har gjort skogbunne våt, men jeg har heldigvis utstyrt meg med "badass" fjellsko. Traskingen går jevnt i bratt oppoverbakke, med stadig nye gjerder som utfordrer barnet i meg.

Snart er jeg oppe i et dalsøkke, som buer seg mellom den runde nuten rett der borte, heretter kalt Litlenut. Den ser bratt og utilgjengelig ut, så jeg sikter meg heller mot storebroren rett der borte til høyre. Men denne er også bratt. Jeg må klyve meg opp en steinrøys som ikke har sett folk før, later det til.

Øverst i ura ser jeg nylige tegn til ras, og jeg tar meg i å gå i risikabelt terreng. Da er det bare å skynde seg opp til kanten, noe jeg også gjør.


Og der opp får jeg belønning. For her ser jeg utsikt fra en ny vinkel. Jeg får blant annet øye på Øyegarden, som jeg ellers aldri ser. Jeg ser fjorden og Sauda innerst mot nordøst, og Saudasjøen litt nærmere. Så ser jeg klart mot Svandalsheia på andre siden mot nord. Reinsnuten viser seg i all tydelighet og Nevroldsnuten (Torghatten uten hull) som har blitt en av toppene på ønskelista til Goturen. Da blir det litt drikke, og en god fotostopp.

Øye gard, toppen av Svandalsfossen
t.v. Saudasjøen t.h. Sauda. Nevroldsnuten over Sauda
Kjerringtveit og Djuv
Etter dennee enorme utsikten og de greiene der, lar jeg blikket falle på det nære. Og der får jeg kanskje turens beste utsikt. Gress som gulner og står i kontrast til det grønne sommerlige, Små tjern som speiler en vanvittig blå himmel, omkranset av vekster som later til å ta kvelden i ujevnt tempo. Krokete bjørk som har knelt altfor mange ganger i vinter og storm, og en isbreskurt kampestein som ligger der og surmuler i bakken for at ingen finpusser på han lenger.








Jeg er på Storanut, haugen rett der borte, og nyter en av årets fineste dager, i klar høstluft, omgitt av naturens kunstgalleri. Og jeg nyter det, mens jeg går tilbake til mer kjente områder, tilbake til veggen på Gohytta, hvor jeg har sittet i flere år, og sett på haugen rett der borte. I dag så jeg tilbake...


søndag 20. september 2015

Krakkanuten

Krakkanuten 454 moh
På veien til og fra Sauda er det obligatorisk med stopp på Knapphus. Opp fra "skysstasjonen" stikker det en bratt og nutete nut; Krakkanuten. Dalbunnen i Vats ligger på ca. 30-50 moh og denne toppen ruver 400 meter over. Det er derfor duket for potensiell utsikt...

I Vats er det godt skiltet, og litt mer variabel merking ellers, men det er aldri vanskelig å finne veien til turmålet. Parkeringn til turen er ikke like logisk. Den er på bedehuset etpar kilometer fra bensinstasjonen, og det blir derfor ikke en "rett opp" tur. Da får man heller dra til Hardanger....

Vi går sørover 200 meter, da tydelig skilting viser vei til Krakkanuten. En smal sti fører oss til en bredere kjerrevei. Der er det tydelig skiltet tilbake til veien, så i dag skal vi ikke gå oss vill.

Til E134
Det er en fin og lett tur over beitene opp kjerreveien. Ikke alt for bratt, og utsikten åpenbarer seg med en gang. I dag er det et lekende lys over dalen, og septemberfargene er fortsatt August (!). Veien går forbi det navngitte Peratre (Trolig etter en slags Kjell Peratre, som jeg kan tenke meg har voktet en bygdeborg i folkevandringstiden. Dette er ikke bekreftet, for øvrig.)




Lengre opp i bakken går vi inn et mer skogkledd område, helt til kjerreveien tar slutt, og stien bratter seg opp mot snaufjellet. For på 300 meters høyde er ikke veksten høyere enn 50 cm, og utsikten blir dermed enda bedre. Nå ser vi hele det langstrakte Vatsvatnet, og Åmsfjorden (Vatsfjorden) lenger sør.




Foran oss ser vi lillebror Sørsåt og storebror Nordsåt, som klenger seg til selve Krakkanuten. Snart er de bak oss, og vi strekker oss etter hovedtoppen. Overraskene dumper vi bort i et gjengrodd ras av en bekk (Sjurseikjebekken), som skapte rabalder i Vats på 50-tallet.

Nordsåt, Sørsåt, Sjurseikjebekken
Men så blir toppen nådd. Det tar mindre enn timen, og belønningen er vidsynet fra Varden og omegn.  Da er det bare bilder og posering som gjenstår. En liten sjokoladebit og en gave (Griflar) fra godama, gjorde turen fullbrakt.


Vatsvatnet
Vatsvatnet og Åmsgjorden lengst sør
Fuglen, Skjold i vest
Til slutt springer vi ned igjen, dobbelt så fort, og kjører hjem 10 ganger så fort. 


Tid: ca. 2t t/r
Distanse: 5km t/r
Høydeforskjell: ca. 400m
Terreng: Sti, kjerrevei, gangsti, noe bratt
Vanskelighetsgrad: Enkel

lørdag 19. september 2015

Gjeterne i Herheimsdalen


Det har såvidt blitt høst, og vi oppholder oss i Sauda på helgetur. Snart skal jeg tilbringe hver uke her for å studere og bygge ut hytta. Det er mye ugått mark i Sauda, som vi tenker å inspisere fremover. Goturlaget drar ut på en korttur, for enkelhets skyld. Denne gangen til en dal vi aldri har vært før: Herheimsdalen. Dalen ligger nordøst av Sauda, og har et gammelt etablert hyttefelt, med innslag av noen nybygg. De fleste ligger nær det idylliske Fitavatnet, og det var turmålet for dagen.

Vi parkerte ved en kjerrevei på undersiden av en demning og startet denne lette turen på vestsiden av vatnet. Til høyre så vi Nevroldsnuten som vi aldri husker navnet på, men som er en karakteristisk "torghatt" uten hull. Toppen er i tillegg over 1000 moh og et turmål for senere bruk.

Etter litt av og på kjerrevei, gikk vi på en god sti nordover langs vatnet. Det var ferdelig og stille, men noen lureskyer truet omtrent overalt. Revebjellene blomstret fullt og åt bier til frokost. Så ble lilla også en høstfarge (!).

Det var såvidt andre høstfarger fikk vist seg. Det meste fremstod sommerlig og grønt, med friske bjørketrær som flottet seg i vannkanten. Vi gikk rolig langs det idylliske vatnet og motivene dukket opp i stadighet.





Nord ved vatnet rant Herheimselva under ei bru og lot oss passere over. En bjørk truet i fallestilling over hodet til godama, men dog defensiv. Et fall ville i såfall ført til en flodbølge på opptil 10 cm i de nærmeste vikene (!)


På nordsiden av Fitavatnet var stien mindre tydelige, og lite ryddet. Noen våte partier var det, men ikke mer enn at vi satt oss ned og fant frem gosjokoladen (Dronningsjokolade), en kopp kaffe og et friskt eple. For sultne ble vi ikke av denne lette turen.


På andre siden av vatnet så vi en lang hvit stripe i bevegelse. Det var fårikålen som var på vei ned fra fjellet, ledet av et omsorgsfullt (og sultent) hyrdelag. De brekende ulldottene gikk villig langs vannkanten i retning slakteriet. Så hadde de passert. Og i neste uke skal vi ta en titt i kjøledisken.


Videre mot øst kom vi oss gjonnom og over et skar, før vi så tegn til hytteliv igjen. De lå der glissent og passende i naturen. Stiene ble bedre og bredere igjen, velstelt og opparbeidet.





Og mens vi beundret den fine dalen, ble det brått slutt. Kan vel ikke stoppe her (!?) Men jo....


Tid: ca. 1 time
Distanse: ca. 4 km
Terreng: God sti, flatt, små bløte partier
Vanskelighetsgrad: Enkel

fredag 18. september 2015

Ugla i Åkramarka


Jeg skulle bare gå en helt uskyldig tur mellom studiene. Opp fra Åkrehamn, for å finne en ny runde rundt området ved Kinnebu. Jeg gikk opp i retning Vaulen, da jeg fant en god sti over til Kinnebu, bare et par hundre meter fra hovedstien. Det begynner å bli mange ruter man kan rundtur i området, 
og denne var overraskende fin. opp i høyden, og rett på fjellagshytta.



Jeg inntok hytta bakfra, og vandret freidig videre nedover mot speiderplassen. Til min vestre side flakset en ugleunge vakkert inn i toppen av et grantre. Og der stod den til fotografen var ferdig, uten tilstrekkelig telelinse, men en opplevelse likevel. 




Tid: ca. 1 time
Distanse: ca. 5 km rundtur
Terreng: Kjerrevei, god sti, tørt, flatt, småbakker
Vanskelighetsgrad: Enkel

torsdag 10. september 2015

Flokken på Fløyen


Jeg er på besøk i Bergen for å studere, og lange studiedager trenger luft! Selv om Ulriken var mest fristende, var hverken utstyr eller tid på plass til det. Dermed ble valget Fløyen. Det er bare 10 min spasertur fra hotellet jeg bor på , og så begynner oppoverbakken.

Jeg hadde utstyrt meg med ny korttursekk, vann, kamerautstyr og sikkelige tursko. Men det skulle jeg ikke gjort. For rundt meg sprang det flokker av joggere. De hadde hverken sekk eller tursko, men joggesko, joggedrakter og personlig trener i Smart-telefonen.

Og hva blir jeg midt i dette? En malplassert latsabb, som ikke tenker på kondisen i det hele tatt, men går sakte skritt i dvaskt tempo oppover, lav forbrenning, med pustepes i nakken, og ølvom på hofta, - teknisk skjorte eller ikke! Fyttigrisen.

Men så roet jeg meg ned, og tempoet, - om mulig. For i hodet mitt lot jeg som om jeg var i den frie naturen, på disse nydelige stiene. Oppover og oppover, som jeg pleier, med blikket rettet opp mot høydepunktet. Og så til slutt var jeg der oppe ved kaféen, turistene og utsikten over denne vakre byen.

Fløyen
Akkurat da kom solnedgangen. Og gjennom trærne skinte et mykt lys. Jeg satte meg på en benk mellom trærne og spiste og drakk litt (vann), slik at turen ble tur, før jeg gikk ned igjen. Jeg fulgte nedover etter solnedgangen som lot seg skinne på veien. Flokken var borte, og stillheten lot seg såvidt forstyrre av en bylarm som snart skulle legge seg.


Fløibanen
Nedover er det alltid lett, og jeg kom helskinnet tilbake. Ikke så mye slankere, men litt svett, og med gammel myrlukt av skoene. Så ble det en gotur likevel....

---

Kart og vinterlig turbeskrivelse av Fløien

søndag 6. september 2015

Sauene på Reinsnuten


Vi er hyppig på Gohytta for tiden, grunnet utbygning som nettopp har startet. Men vi må ikke glemme fjellet. Fjellet! Derfor tar vi en tur på Reinsnuten, en topp ve flere ganger har vært i nærheten av, men aldri toppet.

Reinsnuten er en av de høyeste toppene som er nær byen. Med sine 1167 moh har den en vid utsikt og med sine bratte fjellsider, får man god høydefølelse. Dette skulle vi erfare i dag.

Himmelen var dekket av skyer, men ikke regnfulle, når vi dro ut på tur fra Maldal, og opp bakkene til de idylliske Maldalsstølen. Stien går gjennom skog og myrlente områder, og man passere flere løer. Disse hadde vi observert både på en selvguidet løetur i Lauvåsen, og en skitur i området rundt Reinsnuten. Vakkert er det, og veldig historisk.


Den frodige dalen gjennomtrenges av Maldalselva, så omtrent alt heter Maldal her. Vet ikke hvorfor, og er i grunnen ikke så interessert i det heller. Men vakkert er det. Stadig vakkert. Snart får vi øye på toppen mellom trærne. Den ser ikke avskrekkende ut her på avstand, men når vi nærmer oss stølene, forstår vi hvor høy den egentlig er.

Maldalsstølen ligger på omlag 600 moh, og da er det nærmere 600 høydemetere til toppen (!) Selv om vi er nær fjellet nå, er det en lang oppoverbakke til målet.







Maldalsstølen 600 moh
Vi fortsetter oppover bakken, med Maldalselva som nabo, og møter en flokk med ungsauer i bakken. Vi har lammefrikassèen godt i minne, men er mette nå. Derfor hjelper det ikke videre at de klynger seg rundt oss. Vi blir bare ikke sultne, og prøver å riste dem av oss.



Det tar en stund før maten lar oss være, og vi kan fortsette i motbakken uten å bli distrahert av kjøtt og flesk. Vi har nemlig en Chili med oss i sekken. Mat for komme senere.

Maldalsskaret
Besynderlig nok: Maldalsskaret er neste punkt på ruta. Den er bratt og steinete, men har en god sti vi følger. Det er lett å skjønne at vi skal oppover. En liten stein holder på å velte, men godama støtter den til den roer seg. Og har den ikke veltet nå, så ligger den nok der den dag i dag (!)


Maldalsskaret


Rett før vi skal til å gå på ryggen til Reinsnuten, får vi to damer i ryggen. De løper forbi med unnskyldningen at det er for kaldt til å holde seg i ro. Pøh!

På ryggen med utsikt mot Svartavatnet og Finnebu
Vi holder derimot standhaftig på goturtempoet: Rolige steg, bilde for bilde, blikk for blikk, sjokolade for sjokolade, og når tempoet, vel vitende om at det faktisk ikke er det jevne som drar. Det er bare mer hyggelig...

1167 moh
På toppen ser vi langt i alle himmelretninger. Vi oppdager flere nye toppturer, og sette nye mål. Det er ikke få av toppene her i Sauda. Heller ikke dalstrøka innafor. Men en topp i sørvest legger vi spesielt merke til. Etter nærmere studer fant jeg ut at den heter Skorvenuten, og er omlag like høy som Reinsnuten. Det får legges til lista!

Skorvenuten, Reinsvatnet til venstre
Vi går ned igjen samme vei, og nede i Maldalskaret nyter vi medbrakt Chili, varmet fra hjertet, med litt hjelp av primusen.

Det er litt kaldt i dag, så vi bryter opp raskt etter middag og går ned igjen et senere lys, der sola endelig titter fram og farger blomstene ekstra gule.





Tid: ca. 4 - 6t goturtempo
Distanse: ca. 9 km t/r
Høydeforskjell: 720 m
Terreng: Delvis merket sti, bratt, myrlendt, fjell
Vanskelighetgrad: Middels