"Telltur" på Åkra

Vaulen

Vi hadde jo akkurat vært her, men så ble lista over "Telltur"-mål offentliggjort rett etterpå. Da var det bare å tråkke opp i marka igjen. Innbitt over at vi glapp registreringene forrige tur, satte vi som mål å klare 3 "Telltur"-mål i en og samme runde.

Så var det dette med værvarsel. Yr spådde lettere vær utover ettermiddagen. Erfaringen skulle bli at spådommer kommer til skamme i dag. Vi startet i sur og våt vintervind fra Myrdalvegen og opp de brede og gode stiene til Vaulen. Det er sjeldent vi ser bølger i vatnet her, men nå ville jeg fortøyd sekken godt om jeg skulle bruke den som flåte, eller noe.

Det er for øvrig ingen grunn til å stoppe, så vi kjører godt tempo opp til første Telltur-mål: Nordre Sålefjell. Det var atskillig bedre vær da vi var her for 2 uker siden, så i dag blir det ingen stans. Istedet spinner vi to Pokestop, som vi nominerte forrige tur, og som nå var godkjent. Alt man kan gjøre på tur, for tiden!

Buadal

Nordre Sålefjell

Nå fortsetter vi gjennom våte myrer ned til Ørnareirsvatnet for å komme videre til neste post. Vi passerer Søre Sålefjell med letthet, for der oppe har vi vært mange ganger.

Ørnareirsvatn

Det som gleder meg på vestsida av fjellene er at vatna endelig har fått navn. For her har Norgeskart sviktet. I flere år har jeg lurt på hva disse vatna heter. Løsningen har tilsynelatende ligget rett foran nesa mi. Disse heter logisk nok Østre og Vestre Sålefjellsvatn. Puh! Var godt å få det i bloggen...

Det er godt å få sagt det: Vi følger Vestre Sålefjellsvatn gjennom svært våte myrer. Her har jeg også stusset mange ganger på hvorfor disse stiene er de dårligst opparbeidete stiene i hele Åkramarke. Stien her er jo et naturlig veivalg fra Åkrehamn til Søre Sålefjell, så at det ikke er lagt mer arbeid i dette partiet undrer jeg meg over. NB! Jeg klager ikke, for mitt bidrag i Karmøyheiene er vel 2-3 steiner jeg har kastet ned i myra for å gå litt mer tørrskodd der og da....

Vi vasser oss ned mot Nedre Buadalsvatn hvor ei lita steinhytte ligger, populært kalt "Steinhytta" Her sjekker vi inn neste "Telltur"-mål og har bare resten igjen. Men nå er vi sultne, så Goturens baker byr på medbrakt kanelflette.

Steinhytta

Vi kan ikke sitte lenge. Vi er gjennomvåte og kalde, og har ikke råd til noe som ligner feil symptomer. Så vi fortsetter snart videre mot dagens siste mål: Kinnebu.

Kinnebu

Vi passerer Rossafjell før vi når fjellagshytta, som ligger der som et symbol på en fantastisk frivillig innsats fra Åkra fjellag. Dette ivrige fjellaget har forbedret stiene i Åkramarka betydelig over mange år, og foruten om disse tider, holder de åpent hver søndag, og en del helligdager. Hytta blir siste innsjekking for "Telltur" i dag. Forfrosne går vi ned de siste 2 kilometerne tilbake til Myrdalsvegen.

Middels

Tid: ca. 3-4 timers rundtur

Distanse: ca. 10 km

Høydeforskjell: 100m (totalt 200 m)
Terreng: Småkupert, grusete stier, myrlent, våte partier 

Guttetur til Sålefjell

Så var det guttas tur. Værvarselet tidvis generelt, mot normalt, og litt ikke. Men Goturen & søn ville på tur, tross uvitenhet og vanskelighetsgrad. I dag var utgangspunktet stallen rett der oppe. Planen var en rundtur fra Åkramarkene, med Søre Sålefjell midt i leiå.

Kinnetoppen

Kursen gikk først mot Kinnetoppen, der fjellaget allerede var i retur. Det er en god transportetappe på gode grusete stier til Kinnetoppen, og videre til Rossafjellet (97 moh). På veien observerte vi at hekketiden var i gang, og at påskeeggene fortsatt ikke klekket.

Det var oppholdsvær men overskyet, mens vi gikk videre til Øvre Buvassdalen, og lærerikt for far som ikke følger godt nok med i online-spillenes verden. Snart så vi Søre Sålefjell i øst, og feiret med en sjokoladebolle.

Ned mot Buvassdalen, den bratte våte bakken, og opp det steinete bratte berget måtte vi, før vi kom til checkpoint 2, Steinhytta. Her tok vi en rast i bakken, med litt drikke. Vi observerte grillkroken, steinene og tretaket.

Vi gikk videre gjennom de våte myrene langs et vatn som ligger ved foten til Sålefjellet. Med gode fjellsko ble vi ikke våte, Litt glad for det.

Opp bakken til Sålefjellet hadde jeg allerede glemt den første kunnskapen om online-spill, til fordel for ny kunnskap, litt mer teknisk, og desto mer vanskelig. Men min personlige RAM fikk med seg noen detaljer, før vi nådde toppen på 132 moh, og kunne nyte både utsikt og snøbygen som kom sørfra.

Vi ble ikke lenge, før vi tok brattsida ned på nordsiden, videre ned til Revadalen og nå tilbake mot vest. Det var slutt på spill-leksjonene da vi hadde passert de våte myrene i nordvest. Vi gikk over brua i nedre del av Buvassdalen, og siktet mot Vaulen.

Buvassdalen

Nå hadde snøværet gitt seg, og vi tok siste transportetappe ned mot Åkramarkene, og passerte hekketiden i skogen ovenfor.

Tid: 2-3 timer

Distanse: 11 km rundtur

Terreng: Småkupert. flatt, oppgkjørte skiløyper

Vanskelighetsgrad: Middels lang tur

Til Sålefjell via Steinhytta

Det var i grunnen ikke så fint vær i dag, men plutselig lyste solstrålene frem igjen, slik det har gjort nesten hele måneden. Noen temperatur var det ikke, men det er bare bra, så lenge man er i bevegelse. Jeg satset på Søre Sålefjell i dag, men tok en vri, og gjorde turen til en "duathlon" Fra stallen på Åkra-åkrene syklet jeg de gode grusete gangstiene opp til Kinnebu, og forbi. Stien smalner litt mot Rossafjell, men går fint an å sykle. Så da syklet jeg like inn til fjellet, og spaserte derfra.

Jeg oppdaget raskt at det ikke var noe varig govær i dag. Det var truende skyer fra sør, og selv om jeg hadde håp om at de passerte uten konsekvens, holdt jeg god fart på stiene mot Søre Sålefjell. 

Buavassdalen

Det er en kilometer fra Rossafjell til neste checkpoint "Steinhyttå". Dette er en gammel fangsthytte, som er renovert og åpen for alle som vil utforske overnatting i Åkramarka. Åpen i den forstand at det ikke er dør eller glassvindu. Men godt tak og bålplass på utsiden, så det er bare å kose seg.  Den ligger midt i Buvassdalen, og med en riktig gofølelse av villmark. For de som vil ha en rundtur, kan man gå nordover gjennom dalen, og deretter mot Vaulen.

Steinhyttå

Fra Steinhyttå mot Sålefjell er det mer myrlendt, og vanskelig å holde seg tørrskodd. I så fall er det seriøse fjellsko som må til. Jeg vasset og hoppet slik som bukkene bruser og kom meg over myrene. 

Nå gjenstod bare oppoverbakken til toppen. Det er bare 1,5 km fra Steinhytta til toppunktet, og bratt er det ikke før helt på slutten. 

Med Sålefjell og byger  i sikte

Når jeg så toppunktet kastet skyene seg over meg og truet med regn. Jeg snudde derfor fort og gikk raskt tilbake mot Åkra. Skyene passerte slik jeg hadde håpet, og bare noen få dråper fant veien fra kanten av bygene, og jeg ble akkurat våt nok til at jeg var glad for å komme hjem.

Tid: ca. 3 t t/r

Distanse: 10 km t/r

Terreng: Gruset gangvei, sti, delvis myrlendt

Vanskelighetsgrad: Middels

Rundtur i Åkramarka

I dag var det godt turvær med overskyet og passe varmt. Jeg og Ingeborg startet på ettermiddagen for å gå en rundtur i Åkramarka. Vi startet ved stallen innerst i Myrdalsvegen og gikk skogsveien inn gjennom speiderplassen og opp til Kinnetoppen. Det hadde tydeligvis regnet, for i veien var det dype spor etter bekker på villfarelse.

Skogsveien til Kinnetoppen

Klokkelyng og blålyng

Nå er det tydeligvis sensommer, for klokkelyngen stod i blomst, og blålyngen var ikke langt unna den heller. Til info kan jeg si, at jeg på denne turen lærte at det finnes to lyngtyper som er blålilla. Den klareste i fargen akkurat nå var altså klokkelyng, og har mer utpregede klokker enn blålyngen. Blålyngen kommer senere, og står lengre, fikk jeg nå lært meg. Enda et skritt nærmere en fullblods biolog der altså. 

Rossafjell 97moh

Vi passerte Kinnebu og fortsatte mot Rossafjellet (97 moh) Dette er Åkramarkas pupp, og ligger spradende rett ovenfor myrene på Åkra, og er en fristelse å krype oppå. Fra Kinnebu er det paronamautsikt til toppen, og fra toppen er det panoramautsikt til Kinnebu. Vi kom dit etter en halvtimes gange, og klatret opp. Dagens topptur var unnagjort. 

Nå bar det rett østover og mot Buadalen. Dette er et fint parti over lynghei og myrer, som nå er på full fart til å bli gjengrodd av store braker og grantrær. Langs stiene vokser det tett sivgress, myrull og noen gule blomster (min neste kunnskap mot biologen), som lett kan skjære riper i leggen, eller kløe i halsen for de som er allergiske... 

Buadalen

Etter et lite kvarter kom vi til vakre Buadalen, som ligger der fredelig med en bekk rennende fra og til. 

I pur naturglede sprang Ingeborg sommerlett ned til plankebrua og poserte for fotografen, og fant noen motiver selv også. På andre siden av dalsøkket var berget noe bratt, og Ingeborg klatret opp uten sikring, men med hjelp av et rep som hang slapt men villig for de forbipasserende.

Det ble litt forvirring av stiene ved steinhytta, som ligger her i dalen. Problemet var at nede i bekkesøkket var det en plankebru, mens stien ledet opp i søkket. Vi gikk hver vår vei, der vi tenkte det var greiest, men det viste seg at begge valgene var like greie. Stien videre var uansett lite tydelig...

På gjengrodde stier ved Nedre Buadalsvatn

Nordover langs Nedre Buadalsvatn var det bare føttene som merket at vi var på sti, for hverken syn eller hørsel kjente igjen noe stilignende. Denne etappen tar ca.20 min. før man vender vestover igjen og og mot Strigvatnet / Vaulen Fra nordsiden av vatnet renner det en bekk, med en fin brua over, og så er det rett opp bakken. Ved Vaulen hadde vannliljene begynt å blomstre, og fanget Ingeborgs oppmerksomhet fullstendig. Jeg ble sjalu, og flørtet med liljene jeg også:

Fra Vaulen er det gode brede stier, med kanter av lyng, som jo er det vakreste synet på denne årstiden. 

Det er lett gange de siste 3 kilometerene på skogssti og grusvei, før man er tilbake til stallen. Da blir det lett en bakt potet som belønning....

Tid: 2 t rundtur i godt tempo

Distanse: ca.10 km

Terreng: Skogsvei, stier, delvis utydelig, småkupert

Vanskelighetsgrad: Middels

Karmøys vakreste?

Goturen tok en nocture, da vi gikk en lengre vandring fra øst til vest og tilbake til øst igjen. Motivasjonen var cache nr. 100 som skulle markeres på Søre Sålefjell denne kvelden. Vi startet fra Sørstokke og gruveveien på sykkel, og syklet inn til det nedlagte gruveområdet.

Sykling med Søre Sålefjell i sikte

Herfra tok vi bena fatt. Noen i goturlaget hadde forberedt seg med seg skikkelige fjellstøvler men noen hadde vanlige hiking-joggere. Denne "noen" skulle ikke ha valgt slike sko til denne turen, da det for tiden er vått i marka, og gjørmete og sleipt, spesielt på den turen vi tok i dag. Etter bare 1 km sklei "noen" i myra, og vrikket ankelen. Litt tøff i trynet, og med tanke på Jarle Trå, tenkte "noen" at han skulle gå den bra igjen, noe som viste seg å være vanskelig, da det stadig dukket opp flere "overtråkk" langs mila som skulle legges bak oss denne kvelden. Men fremover gikk det, om enn ikke i høyt tempo...

Buadalen

Det første vakre inntrykket som møtte oss langs stien mot Åkramarka, var den frodige Buadalen, der bekken renner fredelig ned mot søre Brekkevatnet. Her er det fortsatt tydelige rester av steingarder fra 1800-tallet, og lyngen vokser fritt uten å bli kvalt av granskogen. Den første bakketreningen ble igangsatt her, da vi klatret opp Brekkevasshøgdene og over til det vakre vatnet Vaulen i Åkramarka.

Tjernet i Brekkevasshøgdene

Ved Vaulen gikk vi litt nordover og fant cache nr. 98 (for begge, for faktisk). Her var det en liten furu-oase og med blikkstille vatn som bakgrunn ble dette et vakkert motiv av sommer i marka.

Vaulen

Den neste delen av turen gikk opp den myrete våte Ulvadalen og like til Rossafjellet (97 moh), som ikke ser spesielt høyt ut, men er det, i Karmøy-sammenheng. Vi har besteget toppen før, og bestemte oss for at bakketrening derfor ikke var nødvendig her. Heller ikke noe lengre høydeopphold ble ansett som nødvendig denne kvelden.

Sikringstau i "høyfjellet"

Dermed siktet vi mot Sålefjellet der øst, i det fjerne. Vi trasket over et lynglandskap før vi kom ned til kveldens høydepunkt nede i Buadalen igjen. Vi var kommet til nedre Buadalsvatn, en dal som minnet om dal, og med et vatn som minnet om solnedgang. Et litt bratt parti ned til bekken, over bekken, og vi så noe som minnet om et sikringstau, og som faktisk var det (!) Her var det tilpasset for haltende.

Nedre Buadalsvatn

Vi rundet odden og kom opp til Steinhytta, som er en gammel fiskehytte fra før i tiden, og som er bygd opp igjen nå i tiden. Her skulle vi også finne cache nr. 99 (for begge, faktisk) og vi leitet til jeg kjente kravling under legghårene, og summing mellom ørevoksen. Vi stod nesten stille og undret oss. Det fikk oss til å tenke... Men i et sideblikk, fant "noen" en cache mellom kratt og sten, og vi var lettet over at knotten enda ikke hadde funnet plasser på kroppen vi ikke visste om...

Steinhytta

Ved Steinhytta hadde Fredrik kveldens overraskese; - en turblanding fra Polly, som inneholdt nøtter, rosiner, og overraskende sjokoladebiter, som godgjorde kjeften mellom saltet, og fikk oss til å snakke mildt, og reklamere for oss selv. Vi drømte om hvilke reklamegiganter vi ville vært, ved å fremelske denne posen med godbiter, perfekt tilpasset turgleder og inntrykk, - der vi satt i skyggen av solnedgangen og plutselig oppdaget klokken. Fredrik, som har lærerferie lot seg ikke distrahere av dette, da han har småbarn i hus, mens jeg tenkte på jobben jeg skulle oppstå til neste morgen, og uttrykte dermed mitt "NEI!" nu må vi komme oss videre.

S.Sålefjell i sikte

Vi gikk omsider videre mot S.Sålefjell (132 moh), langs vatn, over bekk, og opp den lange bakken fra sørsiden av fjellet, til vi så varden der oppe, og kunne bekrefte at klokken nærmet seg midnatt. Ivrig etter å finne cache nr. 100 før midnatt, gikk vi rett over toppen og mot cachen. Det ble en rolig og mysete leting, da skumringen allerede hadde lagt seg. Men "noen" haltet seg til å finne nr. 100 og lykkelig over å ha haltet hit, ulykkelig over at det var lenge til neste markering, og lykkelig igjen over at det ikke var langt hjem, og nok en gang ulykkelig over at ankelen var vond, men lykkelig over alle vakre inntrykk, tok vi hverandre i hendene, rørt over kanskje Karmøys vakreste tur, vendte vi haltende og ikke-haltende ned til syklene og trillet til bil, hjem og en god natts søvn...

Karmøys vakreste tur?