Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 22. januar 2017

Fjellro


Årets andre skitur. Vi erfarte råtten snø og bratte motbakker i går. Dermed søker vi mer snøsikre forhold i dag. Vi kjører til Slettedalen, et par hundre høydemetre høyere, et par kilometer dypere i innlandet. Der er løypene nypreparerte, føret godt, og bakkene kortere. Målet er å runde vatnet. Men heller ikke i dag lar det seg gjøre. Etter en prat med lokalkjente, finner vi ut at løypene på østsiden av vatnet ikke er kjørt opp pga. snømangel. Det blir derfor den vanlige ruta til Indrejordet, med en liten forlengelse inn mot Berdalen, hvor returen blir fra hytta Fjellro.


Det er mange sporty skiløpere i løypa i dag. De øver på staking, og jeg prøver meg på en "Sundby" selv også. Men jeg har ikke trent nok, og roer meg ned med amatørgange, i den stilen det medfører. Godama har smørefri, så det går bedre.

Selv på usmurte ski går det veldig fint innover. Løypa i Slettedalen er kupert, og føles som en sykkeltur, der vi renner nedoverbakkene på godt føre. Selv om det er overskyet, er været stille og fjellro fyller atmosfæren. Om energi var en mentalitet, ble jeg fylt av dette i dag.


Når vi nærmer oss Indrejordet 5 km senere, faller det noen snøkrystaller, og festet blir bedre i motbakkene. Vi bestemmer oss for å gå inn mot Berdalen, som er upløyd jord for oss.

Indrejordet
På østsiden av vatnet er bakkene lengre. Et par bakker oppover kommer vi til den idylliske hytta Fjellro, som ligger høyt oppe i bakken, med utsikt over hele det langstrakte vatnet.

Fjellro
Vi går noen hundre meter lengre mot sør, når vi ser sola prøve seg gjennom det tykke skylaget. For nå har den bare en time på seg til solnedgang. Denne kampen mellom skyer, sol og tid, skaper et fantastisk lys, som vi prøver å fange.


Vi begynner å tenke på skiformen vår. Det er like langt tilbake, og selv om vi er både motiverte og kjenner oss i form, må fornuften spare på kreftene, og overbevise oss om at det nok er lurt å snu. På vei tilbake, får vi merke blåtimen i horisonten, og fjellro blir til fjellsøvn, skitur blir til hyttetur, når vi har tilbakelagt 15 km. For Sundby regnes det vel som en sprint...

Blålys i horisonten

Tid: Skistadion - Fjellro: 2-2,5 time t/r
Distanse: 15 km t/r
Terreng: Småkupert. flatt, oppgkjørte skiløyper
Vanskelighetsgrad: Enkel, middels distanse



lørdag 21. januar 2017

Årets første skitur

Basecamp Gohytta
Det er et annet år i Sauda. Ikke lik de foregående årene. Men så var de ikke like de heller... Årets utgave er snøfattig. Det er høy temperatur og vekslende nedbør. Regn og snø. Det siste var regn, og rundt basecamp Gohytta ligger et tynt lag råtten snø. Vi har tatt med ski på hyttetur, og skal på ski. Det har vi bestemt oss for.

Det har blitt et rikt dyreliv i Svandalen det siste året, takket være at et japansk firma har satt ut yngler overalt. De er ikke fredet, og hvem som helst kan fange de, og bruke de som vakthunder, vaktormer, vaktfugler eller andre raser. Vi er spent på dagens fangst når vi tar på skiene og snart finner de nye skiløypene som ligger ovenfor hytta.


Svandalen er motbakker. Det har ikke endret seg i år. På smørefri og bakglatte ski bruker vi fiskeben opp mot "Slettå" før vi får en utforkjøring til nedsiden av skitrekket. Her blir det et lite Pokestop (tidligere Pitstop) og gode fangstmetoder på level 28. Noen småkryp blir fanget i den digitale sekken. Vektløse, men likevel...


Det er ikke lange skituren vi planlegger, men i oppoverbakkene blir dagens trim effektiv. Det blir vendereis fra Askegjuvet, og glatt nedkjøring i slalombakken. Tilbake til Pokestop blir en weedle fanget på bilde. For en vakker natur!

Les om hele veien opp her

søndag 15. januar 2017

En stille vintermorgen...


Bare 2 cm. skal til. Det holder. Takknemlig over at snøen holder seg på bakken over natta, at nyttårsstormene har gitt seg, og at regnskyllet har drevet sørover, nyter jeg søndagsmorgenen alene på Karmøystrender, hvitkledde, - til en forandring...

Sola har enda ikke løftet seg over horistonten når jeg går fra barnehagen på Åkrasanden. Stiene har et tynt hvitt teppe, og jeg er helt alene. Jeg er på tur, mens de andre må sove! (HAHA!)
Det er dalende dønninger som skyller mot strendene og snart gir opp. For noen dager siden var de opptil 10 meter høye. Men disse dønningene er ikke noe bevis.


Jeg vandrer langs strendene, fortsatt i litt nattskygge, mens lange skygger viser at solen snart titter opp. Og plutselig opp bakken skinner morgensolens søsken foran meg, og jeg har ikke annet valg enn å gå videre.. Jeg kommer meg opp på Liknesvegen, og vandrer snødekket asfalt til neste kulursti, som følger trygt innafor bergene mot Ferkingstad.



Jeg ser bølgene slå mot berg og vannspruten stå til værs. Det er nok en lettversjon i forhold til hva som var forrige dag, da lillebror "Stiv Kuling " avløste "Liten Storm" og enda kraftigere vindkast de forrige ukene. Men jeg er overveldet over det evige livet havet har, og nyter en vindstille nydelig vinterdag.

Ved kulturstiens ende, kommer jeg inn på Stavavegen, og må trå en kilometer til med asfalt, før jeg er ved endestasjonen på Ferkinstad. Her stopper jeg litt opp ved minnesmerkene og skuer etter de beste bølgemotivene.





Når jeg vender tilbake, har solen blitt lys våken, og jeg møter stadig tettere befolkning på vei tilbake til Åkra.



Rogalendingene lar seg ikke be to ganger: Langs stranddynene aker småbarn ned mot stranda. Og jeg blir positivt forundret av en liten familie på skitur langs stranda. Bare 2 cm skal til. Det holder...





Enkel