Grønaheinuten

Grønaheinuten 1299 moh

Ruta opp til Grønaheinuten er en tur jeg ikke hadde hørt om før, og i et område jeg heller ikke trodde gikk an å gå tur. Det er flere fjelltopper rundt Fossdal, og de ender stupbratt ned mot dalen og ser ufremkommelig ut. Men Saudabuen har funnet veien og lagt toppen til utfordringen "Sauda 7 Summits", som vi er med på for andre år på rad. 

Fjellene rundt Fossdal

Grønaheinuten er den lengste turen i utfordringa, og i dag griper vi sjansen, nå som vi har mengder med soltimer og en glimrende sommerdag. Men vi har lagt oss til gamle vaner og starter ikke før etter en god frokost som varer til ettermiddagen. Vi starter fra Buer, Mjelkhaug, der det er skiltet til Fossdal. Dette er en fin rute gjennom skog, over elv, og til man får fossen midt i fleisen og kan nyte det vakreste Åbødalen har å by på.

Fossdalsfossen (Kuvestølsnuten bak)

Kvannegrødnuten t.v. Grønaheinuten i horisonten t.h.

Det er 2 km opp til Fossdalsvatnet og 200 høydemeter, så det er en god bakketur til oppvarming. Været er nydelig men varmt, så vi har mye drikke med og trenger det stadig vekk. 

Fossdalsvatnet

Vi har aldri vært lengre inn en Fossdalsvatnet, så for oss blir dette rene ekspedisjonen. Vi har fått noen tips av de lokalkjente, dog. Vi følger tydelig sti ned til vatnet, før vi følger den første elva oppover i lia. Det er en del dyretråkk mellom mennesketråkk, og noen forvirrede pasienter ser det også ut til har gått her oppe. Men vi følger elva så godt vi kan, og snart er vi på en sti som er enig med seg selv.

Opp til Gråbotnen er det enkelt å komme seg frem. Vi må opp noen bratte bakker før vi er helt inne ca.920 moh. Det er overveldende høye fjell rundt oss, der de viser den skumleste siden av seg selv og forsøker å ta livet av motet vårt. Etterhver kan vi se en bratt gressbakke som vi har hørt om. Den ser ikke veldig fremkommelig ut, men vi satser på at lokalkunnskapen og erfaringen ikke spiller oss et puss.

Når vi kommer til Gråbotnen dreier vi hardt mot venstre og har den mest eksponerte etappen foran oss. På østsiden ligger Storaheinuten, som vi klarte å gå på ski til. Men her er terrenget mye brattere og skredfarlig.  Gressbakkene som er blandet med ur heller bratt ned mot dalbunnen. 

Gessbakkene vi må opp

Gråbotnen

Her er det smale stier som ligner mest på dyretråkk i bratthenget et par hundre meter bortover. Vi går nå i retning Kvannegrødnuten, før vi dreier nordover og kommer til et tryggere og mindre bratt parti. Mens vi går oppover bratterrenget hører vi overraskende tordenskrall, og det begynner å regne litt. Men heldigvis gir det seg fort, og bakken blir ikke faretruende våt. Vi våger derfor å forsette. Det var ikke meldt regn i dag...?

Over brekka 1000 moh ser vi nå ryggen til Grønaheinuten. Det ser greit ut å komme oss opp, men nå går vi kun etter kart. Vi sikter opp gressbakken til snaufjellet mot øst. Det er brattere enn forventet, men god fremkommelighet. 

Bratt bakke fra 1000 - 1200 moh

På snaufjellet er det mange fordypninger. Noen har snøfonner igjen, eller smeltedammer, mens det ellers er nokså blankskurte fjell. Noe enkel klyving og små avsatser må vi gå før vi er på høyde med toppen 1290 moh. Da ser vi varden og kan gå i lett småkupert fjellterreng bort til varden 1299 moh.

Varden i sikte

Grønaheinuten 1299 moh

Her oppe ser vi Folgefonna oppsiktsvekkende godt. Og foran fonna ligger Indre Etnefjellene mot Åkrafjorden. Dette er fjellpartiet i DNT-Gullruta mellom Storvassbu og Simlebu. 

Folgefonna og Indre Etnefjella

Vi har hørt litt tordenskrall på vei opp, og nå ser vi tordenvær i øst. Dette følger vi nøye med på en stund, og vurderer at det er på vei sørover og ikke i vår retning. Da er dagen reddet og vi kan gå ned i spektakulært ettermiddagslys, og deretter ned i skyggenes dal, dalen som ikke har noe valg med alle de høye fjella som omkranser den...

Tordenvær i sikte 

Krevende

Tid: 6-7 t t/r

Distanse: 15 km t/r

Høydeforskjell: 870 m (900 m totalt)

Terreng: Delvis merket sti, delvis skiltet, dyretråkk, off piste, myrlendt, ur, bratte partier, snaufjell, snøfonner, klyving 

Ut.no

Nyttårstur i Åbødalen

Det er heldigvis mange inneklemte fridager nå i nyttårshelga i år, og vinteren har endelig kommet. Inspirert av den nydelige skituren i går, kjører vi inn til Åbødalen og prøver oss de siste soltimene langs hytteveien inn til Buer. 

Det finnes ikke bedre vinterstemning enn det er i dag. Temperaturen er noen få grader under frysepunktet, i løypene er det silkeføre, og sola står fremdeles i dalen, om noe lavt. Midtveis til Buer forsvinner sola bak Tengdalsnuten og skyggen forfølger oss inn til Buer, hvor vi snur.

Middels

Tid: 1,5 - 2 timer

Distanse: 8 km t/r

Høydeforskjell: 200 m

Terreng: Oppkjørt skiløype, Bratte partier, flatt, småkupert

Ut.no: Åbødalen

Veranibbene i snøgrensa

Vi har fått nyss i nye turtips i Saudas egen 7-topps-konkurranse "Sauda 7 Summits". De legger ut turtips til topper som ikke er like vanlig å besøke, gjerne uten sti eller merking, men noen ganger likevel. I dag begynner virkelig vinteren å nærme seg, spesielt med antall soltimer som har blitt redusert til tidlig ettermiddag. 

Men vi har sett turbeskrivelsen og ruta virker ikke så dramatisk, så midt i der værmeldinga sier opphold, drar vi ut for å besøke Veranibbene. Fjellpartiet er midt mellom flere daler, så utsikten skal visstnok være overveldende. Vi satser på å komme opp og ned igjen like hel, og trasker i gang rett etter pøsregnet, kl. 11.50. Da kal vi ha et tidsrom på 5 timer uten regn, før sola går ned. 

Vi starter på bratt oppstigning fra vakre Buer i Åbødalen. Denne oppstigninga er, som det meste av turen på gammel anleggsvei / traktorvei. På andre siden av dalen spiller været rundt Fossdalen, og lager nye motiv hele tiden, så vi sliter med å komme oss videre, men etterhvert skjerper vi oss og klatrer oppover til Moringdalen.

"Oppkoma" fra veien

Vi har akkurat kommet opp første kneika da det blir full stopp, for elva renner ivrig og er full av vann, slik at å komme seg på andre siden uten å bli våte ikke er mulig. Det har vi ikke lyst til så tidlig på turen. Dermed satser vi på å holde oss på høyre siden / sørsiden av Moringdalselva. Bratte der er bratt, så vi er spent på om vi kommer oss gjennom, men gir det et forsøk.

Moringdalselva renner ivrig over vein

Det er et krevende og buskete terreng langs elva, så vi bruker mye tid på det. Men tørre er vi hvertfall når vi finner veien som har krysset elva igjen 1 km lenger oppe i dalen.

bushing

Nå har vi en en ny bratt bakke foran oss, og må stålsette oss på nytt for å komme oss opp til Fjotetjørna. Fjellet på grensen til vinter er helt rått. Vi får et helt nytt inntrykk av landskapet, der det lyser i gull foran oss, med de barske fjellsidene som strekker seg opp av dalen, og de vannrike fossene som helles nedover.

Moringdalen 600 moh

Fjotetjørna. Veranibbene bak

Fjotetjørna i grunnen en forlengelse av Austareimsdalen. Også ved her oppe er det mye vann og småtjernene oppfører seg som elver. Vi må også her finne finne noen omveier over myrbekkene for å komme oss videre.  

beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet

Men så er det fin anleggsvei opp til demningen 814 moh. På veien opp ser vi en brakke plasser på et berg øverst i dalføret. Kraftlaget tenker kun beliggenhet til sine eiendommer...

Oppe ved demningen går det et tråkk østover. Det er tydelig, men går lenger østover enn vi trodde, så vi tar av og opp mot fjellryggen litt for tidlig. Etterhvert bruker vi kartet og finner vi ut at vi bare er på vei opp på en kolle, så nå går tilbake på stien et par hundre meter til. 

Vi gikk feilaktig opp mot den nærmeste kollen

Helgedalsvatnet 812 moh

Da finner vi den virkelige ryggen og staker kurs rett sørover. Det er en bakke på 200 høydemeter opp til 1000 moh uten merking eller sti, men noe dyretråkk finne vi likevel. Terrenget oppover er lett. Snart er vi oppe i høyden og har noen småtjern foran oss. lenger fremme ligger en tydelig kolle, som vi mener er toppunktet. 

Toppen i sikte

God sikt mot Moringdalen og Fossdal langs ryggen

Winter is coming....

Det tar bare en drøy halvtime i villmarka før vi når toppen. Der er det ingen stor varde, men utsikten er fenomenal. I nord har vi vinter, mens i sør er vinteren på vei. Veranibbene er ikke i flertall uten grunn. På toppen lenger sør skal det være fin utsikt over Austarheimsdalen. Men vi må rekke lyset og rekker ikke den i dag.

En beskjeden varde på toppen. Saudafjorden i horisonten

Oversikt over ryggen vi har fulgt

På vei ned igjen kommer blåtimen over oss. Fargene spiller nydelig mot hverandre. Isklar blåfarge i tjernene og gylne brunfarger i gress og lyng glitrer mot et delvis er snødekt fjell som springer ut i blå og grønne fargetoner.

I frykt for å miste lyset går vi kappgang på vei tilbake. Over elva i Moringdalen gir vi blaffen i våte støvler og vasser oss gjennom den strie elva to steder, før vi ruller ned brattbakken og ser det siste av lys når vi lukker bildøra etter oss. Denne ruta befinner seg i et terreng om passer til alle årstider, så vi får lyst å returnere både vinter og sommer. Sånn sett er vi enige...

Krevende

Tid: ca. 5 t t/r

Distanse: 15 km t/r

Høydeforskjell: 570m

Terreng: Kjerrevei, sti, off-piste,  berg, grusbakker, ur, våte partier, bratt langs vegen

Ut.no