Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



Viser innlegg med etiketten Jotunheimen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Jotunheimen. Vis alle innlegg

søndag 3. juli 2016

Bukkelægeret



Vi er rastløse når vi sitter i regnværet på hytta i Sauda og lengter etter Jotunheimen. Helt siden våre første fjellturer sammen har vi snakket om å gå Besseggen. Men hvert år har vi blitt forhindret av tid, sted eller vær. Vi tar en titt på værmeldingen igjen og ser det er en mulighet for klarvær i Jotunheimen denne helga. Impulsiviteten har lønt seg før, og vi tar sjansen igjen. Allerede neste morgen er vi på vei til høyfjellet, en 7-8 timer biltur fra Sørvestlandet, men verdt det, sånn omtrent. Vi har bestilt rom på Bessheim, slik at vi kan komme med første båt over Gjende. Det er dyre hytter på fjellet, selv på DNT-hyttene, men selvfølgelig verdt det, sånn omtrent, når man skal oppleve verdens vakreste eventyr: Norge.

Knutshøe

Neste morgen er det tidlig opp. Båten går kl.7.45 og vi vil bruke dagen i fjellet og ikke på båten. Værvarslingen varsler at det er mulighet for to dager oppholdsvær, og den siste som den beste. Dermed bestemmer vi oss for å ta båten inn til Gjendebu, og klatre opp Bukkelægeret første dag.
Denne ruta gikk Goturlaget i 2011 under Jotunheimskringla, med stor suksess og høydeadrenalin.

Gjendine
Etter tre kvarter med Gjendine har vi seilt over Gjende, og havnet på Gjendebu. Merkelig at så mange navn her har bokstaven "j" i seg (!?) På Gjendebu har det dagen før vært bryllup, og mot oss kommer en flokk turtrister og bakrusede mennesker med trillekoffert. Tror ikke de skal hverken over Bukkelægeret eller Besseggen. Håper ikke det hvertfall.

Gjendebu

Det er litt tungt vær denne morgenen. Regnet faller ivrig, og vi ser ingen tegn til at skyene letter. Så da koser vi oss en stund inne på Gjendebu, tester ut gammeldags utedo, og betrakter været innimellom. Etter en time er tålmodigheten slutt, og regnet ser ut til å være lei av å regne, sånn omtrent. Vi setter i gang dagens fjellovergang. Denne er opp Bukkelægeret og ned Memurutunga. Jeg tar en sjekk med bestyreren før vi går. Må forsikre meg om at det er trygt å gå opp de bratte stiene når det har vært så fuktig som nå. Han betrygger oss med at det går helt fint, sånn omtrent. Så da er det ikke mer å vente på.


I lett duskregn går vi på gode stier bort til brygga, og deretter på skogstier inn til foten av Bukkelægeret, omlag 2 km og en halvtimes gange.


Så ligger bakken der foran oss. Dvs. over oss. Nedenfra ser den helt ufremkommelig ut, men jeg vet bedre, og derfor peser vi i gang. Jeg lar godama gå foran, og hun lar meg gå bak. Dermed er vi enig i hierarkiet. Det er små korte slynger i stien, og vi kjenner på at lufta blir tynnere. Hvertfall psykisk....eller muskulært...

Ved foten av Bukkelægeret
Men gasellen klatrer sprekt foran meg. 20 minutter opp i bakken kommer de første virkelig smale hyllene og bergene stuper bratt.

Like etterpå begynner vi på den første klatringen. Det henger kjettinger klare i fjellet. Steinene er litt glatte i dag, så vi er takknemlige for at vi har noe å holde oss fast i. Men det går overraskende greit. Geit?






Og slik er Bukkelægeret: Smale hyller, noen klatreløyper. Litt luftig, men det føles trygt. Og utsikten er det som tar oppmerksomheten vår aller mest. Jotunheimen er utrolig vakkert, og det fineste av Jotunheimen, etter min mening, er omtrent her: Bukkelægeret, Gjende og Memurutunga. Men ikke si det til noen. Etter 1 time er vi oppe på toppen av bakken.


Stien videre går i slak nedoverbakke i et vidt dalsøkke på Memurutunga. Været blir gradvis bedre, men vi kjenner ingen behov for pause, så vi freider med friskt mot.

Memurutunga
Nederst i dalsøkket kan man ta stivalget ned til Memurudalen og den livlige elva Muru som bringer mineraler fra isbreen og fargelegger Gjende grønn. Men vi vil gå langs fjellryggen og fortsetter på stien oppover mot Sjugurdtinden.


I den slakke motbakken møter vi på noen utenlandske turister osm blir forfulgt av en rein. Det ser nesten ut som stereotypiske samer, tatt rett ut fra O-fag-bøkene fra 1978. Men i realiteten ser det egentlig merkelig ut. Reinsdyret klenger seg til de to turistene, og de forsikrer oss om at de hverken er samer, eller eiere av dyret. Det blir i alle fall et øyeblikk med nærkontakt av naturen. Selvsagt er det matlukt den kjenner, og derfor hverken mystisk eller unaturlig. Men vi kalller det like godt mystisk, sånn omtrent.

Reinen Iver
Vi fortsetter hvertfall videre og nå siste lange nedstigning til Memurubu. Dette er den mest spektakulære delen av turen. Sjugurdtinden består av en tindrekke av småtopper og føles som om de aldri tar slutt. Men utsikten og området er så vakkert at man hverken tenker på tiden eller alle de små motbakkene man får med seg langs nedstigningen.


Sjugurdtinden
På enden, selve Sjugurdtinden er vi klare for pause. Med utsikt over Memurubu, Gjende, Besshøe og Besseggen, tar vi en rask mellommiddag rett i koppen, sånn omtrent.


Besshøe, Memurubu midt i bildet, Besseggen tv.
Og der blir vi sittende en time, før vi tar den bratte bakken ned mot Memurubu, og over den stridige Muru.


Muru
Ved Memurubu

Middels
Tid: 5-6 t
Distanse: 10 km
Terreng: Bratt, gode stier, sikret

søndag 28. juli 2013

Glittertind 2460

Glittertind 2460 moh
Glittertind ar Norges nest-høyeste topp. Den er oppkalt etter elva Glitra, som visstnok glitrer. Elva ligger ikke ved Glitterheim, men på andre siden av toppen, og ned mot Visdalen/Spiterstulen. Isbreen på toppen er Norges eneste i sitt slag, der den dekker hele toppunktet, og kalver ned i Grotbrean. I 1940 var toppen med breen målt til 2487 moh, kanskje ikke spesielt nøyaktig. I 2004 var toppunktet 2464. Nå, I dag 28.07.2013 er toppunktet målt til 2460 moh. (ref.Peakbook). Om noen år glitrer ikke tinden lenger. Det skal likevel være 8 meter igjen av isen, så selve fjellgrunnen på Glittertind beholder fortsatt 2.plassen med 2452 moh, og blant de 3 eneste toppene i Norge over 2400 meter. Og hvem vet hva landhevingen kan gjøre!!

Glittertind stod høyt på ønskelisten forrige gang jeg var i Jotunheimen. Men den gangen var det meldt snøvær, og Goturlaget bestemte seg for å la det være. I år derimot har sommeren vært stabilt bra både på kysten og i fjellheimen, for ikke å snakke om utenlands. Det har vært en fantastisk sommer. Husk mine ord: "2013...fantastisk!" På Glitterheim så vi dog ikke solen fra morgenen av. Dette visste vi også utfra værmeldingene, men meldingen sa at det skulle lette utover dagen. Dermed var planen å starte tidlig, slik at vi kunne "nå" solen på Glittertind når vi kom opp...


Vi var i gang kl.8.40 og begynte bestigningen. Bakken var ikke bratt, som til Galdhøpiggen, men oppoverbakke var det likevel. Vi gikk rolig, men kjente det gikk radig, og vi var i grunnen fornøyd med tempoet. Spesielt fornøyd var vi med å gå fra et yngre par.

Det er mye steinrøys i Jotunheimen, og ikke mindre opp disse bakkene. Grått og kjedelig vil kanskje noen si, men mellom alle steinene ser man liv, og alle mulige fargenyanser. En biolog ville nok kalt det "stadier i evolusjonen", men vi nøyde oss med "et praktfullt skaperverk" etter at allmennvitenskapen tok kvelertak på seg selv. Lettere er det da å forklare i bilder:



Stadig i evolusjonen
Vi var kanskje på 2000 meters høyde, da tåka pakket seg rundt oss, og sikten forsvant. Toppen hadde vi ennå ikke sett, selv om turgåere vi traff mente at dette var den beste ruta, siden man så toppen hele veien. Vi skyldte på tåka, selv om ikke det hjalp mye på sikten. 


Der oppe fant vi også et internasjonalt par, som hadde satt seg ned, med tvilen i hånda. De skjønte tydeligvis ikke at dette var noe vits. Vi hilste likevel høflig, og gikk videre. Litt saktere nå. T-ene tviholdt vi på og myste etter neste merke. Noen ganger kunne vi ikke se merkingen, og begynte å tvile vi også. Så ble det stopp. Vi kunne ikke se neste merket (!). Det yngre paret tok oss igjen, slik at vi alle kunne tvile sammen. Så lette vi i en slags manngard og ropte når vi så noe.

Ikke lenge etter så vi en stor bresprekk som fascinerte oss alle. Godama følte seg litt Amundsk, der hun stod i tåkehavet foran en bresprekk, og det ble tid til litt posering der foran skjebnen...


Ingeborg Amundsen
Videre gikk vi litt i røys, før en bre lå foran bena våe. Dvs. helt sikre var vi ikke, siden sikten bare var 10-20 meter. Men vi så fotspor i snøen. Vi tenkte på alle advarsler om at å gå for langt ut på kanten kunne være farlig, siden vi da kunne oppleve kalving og knekking. Men vi så kanten, og selv med begrenset dybdesyn i tåka, trodde vi, med et snev av tvil, at vi var på trygg avstand fra kanten.



Det ble litt diskusjoner på breen, om det var trygt nok å gå videre, men med enda mer tvil gikk vi forsiktig videre på den harde breen. Denne siste delen mot toppunktet var vi nok nervøse alle sammen. Men med et snev av mot gikk vi stadig videre. Plutselig så vi en måke sveve i drivet fra den kalde brisen, rett på kanten av stupet. Det var som et jærtegn, eller en advarsel. Som om sjelen snakket til oss, eller et syn vi burde tolke... Vi skvatt til, og lurte på hva den mystiske måka gjorde her...?

Sjelemåka
På toppen i tåkehavet
Men i noen få sekunder lettet tåka bortover kanten. og vi kunne se at vi var på toppen. Vi trodde i alle fall det. Vel her var det ikke mye å se. Kun ei måke og tåke. Det rimte.... på jakkene, så vi tok et kjapt foto, og snudde. Vi hadde gått ganske sent den siste timen, og hadde rukket å bli kjølige. 
På vei ned fikk vi se kanten åpenbare seg noe, og så forsvinne igjen i tåka. Vi var for kalde til å vurdere om vi skulle vente på om det lettet skikkelig. Vinden blåste iskaldt og vi ble desperat etter å få le for vinden. Ingeborg fant etpar steiner som hun la seg bak, og der fant jeg henne, som utstrakt og i en forvridd nedtryk liggestilling. Jeg måtte le...

Desperat etter le for vinden
Men det var god le der, så vi ble faktisk sittende litt, mens skyene lekte rundt toppene, og vi fikk se glimt av utsikten mot nord og sånn.


Glittertind
I noen sekunder fikk vi også se hele toppen, og vi ble litt fristet til å å gå opp igjen. Frosten i fingrene fristet oss enda mer til å vende tilbake. Og det ble valget. Vi angret litt på dette i bakkene nedover, etterhvert som varmen kom tilbake til kroppen, og toppen åpenbarte seg mer og mer. I steinrøysa på vei nedover fant Ingeborg en legrop. Veldig fin å sette seg bak når vinden tar tak. Takk til byggerne! Det ble en energisjokolade også her, før vi gikk raskt nedover på lette tær nedover, mens Glittertind viste mer og mer av seg selv, bak oss.

Ingeborg fant en legrop



Til slutt kunne vi se hele toppen i solskinn. Vi hadde beregnet èn time feil, og svenskene vi møtte på vei opp, skulle få oppleve Glittertinds solside.

Glittertind
Nedturen ble likevel en fin tur, selv om det var en fattig trøst... Middagen på Glitterheim var god, den også, og i alt hadde vi hatt et fint opphold i Veodalen, og ellers i Jotunheimen, denne uka. Det blir nok snart en retur når anledningen byr seg...

Fremme ved Glitterheim
Trykk på kartet for zoom
Tid: 6t. t/r
Distanse: 14 km t/r
Terreng: Steinur, sti, jevn bakke
Vanskelighetsgrad: Middels

lørdag 27. juli 2013

Glitterheim

Glitterheim 1390 moh
For å komme til Glitterheim i Jotunheimen må man sykle eller gå til fots. Vanlige ruter er fra Bessheim, Memurubu eller Gjendesheim i sør, evt. fra Spiterstulen, over Glittertind i vest. Vi kjørte fra Sjoa, og kom med bil inn fra Randsverk, og inn Veodalen, helt til det ikke er lov å kjøre lenger. Grunnen til forbudet er at man her kommer inn til Jotunheimen nesjonalpark, hvor motorisert ferdsel bare kan benyttes til nyttekjøring. Men det er fin grusvei inn til hytta, og en liten time på sykkel. Ved bommen er det også bare å forsyne seg av sykler, og så betale leia inne ved turisthytta. Et bra tiltak. 

Vi pakker om fra bil til sykkel ved grensen til nasjonalparken
Det er over 8 km fra bommen til hytta. Vil man sykle fra Randsverk, er det ca. 4 ganger så langt, og en del stigning. Vårt mål for turen innover var Glittertind som vi ønsket å bestige neste dag. Det var gode veier inn til hytta. Gruset, og bare svak stigning hele veien. Stigningen merket vi ikke noe til, før vi skulle returenere 2 dager senere. Da ble det nedoverbakke hele veien!


Veodalen
Jeg leide en sykkel med vogn, så vi lastet all bagasjen opp i den. Dermed hadde begge ryggen fri, og jeg var heldig og ble bagasjesjef. Å sykle inn mot Glittertind var en fin opplevelse. Fremme siktet vi mot spisse fjelltopper, og til å begynne med kunne vi også se Glittertind. Og så til slutt, rett rundt neste sving, åpenbarte Glitteheim seg. Her kan man sykle med hele familien....

Med Glittertind som en liten spiss i bakgrunnen
---

Glitterheim er et vakkert anlegg. Tunet har beholdt den gamle turisthytte-stilen, og føles ikke kommersielt som f.eks. Spiterstulen og Memurubu. Inne satt en rolig driftsleder i resepsjonen og tok i mot oss, informerte oss om mat og fasiliteter, og ga oss romnøkkelen. Rommet var svært trangt, og en bør ikke overstige mer enn 1.90, vil jeg tro. Jeg har litt å gå på, sånn sett... For oss passet det fint for en 2-netters.. Vi var også sultne, og spiste noe lokal kjøttmat, helt anstendelig, -før vi satte ut på en liten ekskursjon i området.

Lokalmat i spisesalen
Vi gikk stien som leder sørover, ned til brua som sørger for tørre sokker over bre-elva Veo. På veien fløy småfuglene rundt oss, og vi knipset vilt eller vilt. Snart kom vi ned til noen små morenehauger, og ned til elva, som vi krysset. Så var det gjort, og vi returnerte til fellesmiddag, med spekemat og rømmegrøt på menyen. Lokalt, selvsagt.





Over Veo

Vel, så ble det ikke så anstrengende dag, denne dagen heller, og etter 3 dager uten topptur, var vi klare for Glittertind neste dag....

Trykk på kartet for zoom
Tid: 40-50 min èn vei
Distanse: 8 km
Terreng: Grusvei, flatt
Vanskelighetsgrad: Lett