 |
| Apelandsfjellet |
Vi var både imponert over oss selv og naturen rundt
Olalia i går, så vi planla en "extended version" i dag. Turen fant vi lett på UT.no, men ikke i terrenget. Noe hjelp på veien fikk vi likevel, skulle det vise seg...
Vi stod opp tidlig, for en 22 kilometer lang tur skulle rekkes før solnedgang. Værutsiktene var upåklagelige, så godt motiverte, med mye mat i sekken, dro vi tilbake til Oppeim, hvor vi parkerte, sendte en sms og gikk avgårde.
 |
| Ferden går sørover |
Denne gangen vendte vi mot syd og Fjellstølen skianlegg, en kort nedstigning på ca. 2 km i lett helling. Vi ble nesten villedet av sporene vi gikk etter, men navigerte oss til rett sted, etter litt diskusjoner og gps-hjelp. Ved skistadion var det et barnerenn i gang, så vi kom midt mellom avsats og mål. Veien herfra var vi usikre på..
Men rett som det var, kom en mann forbi med engasjerte skritt, og vi haket han inn for å få litt veiledning for leden videre. Han anbefalte oss å følge sporene oppover dalen, til et scooterspor ville lede oss over fjellet til "den andre siden". Lettet over å slippe å gå oss vill, fulgte vi hans råd, med suksess. 300 meter oppover dalen så vi scootersporet svinge seg oppover Haukareid mot øst; - vår vei. Jeg prøvde meg først med skinnfeller, men området var litt for flatt, slik at jeg ikke kunne gli over de lettere partiene, så jeg tok de fort av igjen, og fiskebenet meg oppover de 110 høydemeterene, i konkurranse med Ingeborgs smørefrie...
 |
| Haukareid |
Det tok ikke lang tid før vi var på toppen, og traff på et eldre par i solsteinen. De visste lite om noe og var ikke særlig gode veivisere muntlig. Men de skulle samme vei som oss, så vi la oss i ryggen hele lia ned igjen på andre siden av åsen, og ned til Vollistølen som ligger i dalen nedenfor Olalia. Det var en kjekk utforkjøring i slakke bakker ned til Rødneelva. Litt hard skare i dag, men likevel... kjekt!
 |
| Mot Vollistølen |
Nå gikk vi over en myr og elva til vi kom til et hyttetun, med en familie og etpar snøscootere. Derimot så vi ingen spor opp lia som lå der foran oss, og som vi skulle gå opp. Dermed var spørretimen i gang igjen, og vi fant vel egentlig ut at scooterfolk ikke er skikkelig fjellfolk. For disse visste verken hvor de var, hvilke fjelltopper som lå rundt de, eller om det fantes løyper til dit vi skulle. Derimot hadde de kjørt en og annen gang opp på fjellet, så de tipset oss om å følge den så langt
det hjalp.
Og der gikk vi rett og slett. Vi besluttet nå å dele på skinnfellene, for å lette på klatringen opp denne lia, for på kartet viste den over 200 meter stigning, og de første 150 så bratte ut. Og det hadde vi rett i, men vi var fortsatt ved godt mot, og begynte fiskebensteknikken, for 2. gang i dag. Opp gikk det, og snart var vi over tregrensa. Da åpenbarte det et høyfjellslandskap i hvitt foran oss, med spor av vind i skaren som vi gikk gjennom. Der møtte vi også en sporty skiløper som kom rennende mot oss. Vi ropte litt til hverandre, og han ropte blant annet, at det var lite spor langs trasèen vi hadde som mål.
 |
| Øyestølslia |
Vi gikk likevel videre oppover, og etter en kilometer flatet det ut gjennom en dal. Alt rundt oss var hvitt. Diskusjonen gikk om vi skulle ta bratteste vei over fjellet, eller runde de høyeste punktene. Vi ble til slutt uenige om å runde toppen. Nå begynte vi å sikte etter solsteiner, for vi hadde lyst på matpause, og ny ubrukt energi. Ingeborg oppdaget en solstein på et toppunkt, så vi siktet dit. Her satte vi oss ved en stein som lignet et fallos-symbol, og lagde oss rask middag fra "Real". Det ble også en kopp kakao, vann og kaffe, før vi skjønte at det snart kunne bli kaldt igjen. Det var på tide å gå videre.
 |
| Solsteinen |
Snaufjellet lå der vakkert mens vi gikk midt i det, og snart fant vi en bakke vi kunne klatre i. Det så ut til å være sporty skispor opp der også, så vi tok til med litt klatring, og var snart på et høydepunkt. Men ikke det eneste. Vårt mål var nå å finne Halsavatnet. Det gikk slakt nedover nå, og vi håpet på å se et vatn snart.
Men vi så ikke noe vatn, så usikkerheten bet oss litt. For foran oss lå enda en bakke, og en skiløper kom rennende ned den.Vi skjønte at vi var usynlige i terrenget, for i det vi ropte "Hei!" skvatt skiløperen til. Vi var direkte, og spurte om veien til Halsavatnet. Hun kunne fortelle at det var rett over neste høyde, så da fiskebenet vi oss opp over høyden, og ikke lenge etter lå Halsavatnet (598 moh) foran oss, flatt og fint, med "nyttekjøringspor" i hytt og pine, på kryss og tvers i bakker og stup. Overgitt over dødsforakten til sjåførene som hadde lagd spor, fant vi noen uberørte punkt til å ta naturbilder, med og uten positur. Det virket mye mer fredelig....
 |
| Halsavatnet og naturbilde med positur |
Etter å ha skøytet over vatnet, var det en liten stigning opp over en høyde, før vi var i Grasdalen, som ledet til dagens hovedmål: Furevatnet. Vi så vannet ligge langt der nede, gjorde en innpustmanøver, og vurderte tiden i forhold til solnedgang. Raskt bestemte vi oss for å gå omveien via Holmavatnet og Staurskarstølen. For denne stølen forelsket vi oss i på lørdag. Vi raste nedover i 40 km/t til Furevatnet. Som vanlig kjekt!
 |
| Grasdalen |
 |
| Ved Furevatnet |
Nede ved Furevatnet var vi uenige om isen. Derfor tok jeg prøvebambi-rollen, mens Ingeborg testet breddene av vatnet. På andre siden av vatnet møttes vi igjen, og begynte straks stigningen mot Holmavatnet (462 moh).
 |
| Siste stigning mot Holmavatnet |
Vi hadde nå 14 km og 4 timers gange i bena, så stigningen på 100 høydemeter kjentes godt i lår og legg. Men etter en halvtime var vi oppe på flaten ovenfor Holmavatnet og kunne sikte mot Staurskaret. Sola begynte å legge seg lavt over landskapet, men vi hadde fortsatt strålende sol, da vi nådde Staurskaret og kom til den fantastiske beliggenheten til stølen.
 |
| Staurskaret |
Vi satte oss ned her, og nøt været, utsikten, en kopp kaffe og noe godt å spise på. Vi var kjent her nå, etter turen
i går, og visste at det bare lå noen flate partier foran oss, og noen kjekke (kjekke!) utforkjøringer tilbake til parkeringsplassen.
Men sola går fortere ned enn man tror, så vi brøt snart opp og begynte på turen hjem. Vi gikk i solnedgangen langs Staurskor-nibbene, og fikk et fantastisk kveldslys, i det sola nærmet seg horisonten i vest, og månen steg opp i øst. I vest stod himmelen i mørkegule flammer, og lagde et rosa skinn over snødekket, mens månen la seg over en rosa himmel i øst. Jeg har aldri opplevd en vakrere solnedgang. Og det med hånda på hjertet og fingrene på avtrekkeren (!)
Etter at disse magiske minuttene hadde sunket inn, gikk tiden mot skumring, og vi satte fart i bena. Det er et lett terreng tilbake til Oppeim, så vi suste nedover på halvtimen. Godt fornøyde, stolte og mett av inntrykk i et vakkert vinterlandskap, bare en times kjøretur hjemmefra... litt mer på ski...
Tid: ca.6 t
Distanse: ca.22 km
Vanskelighetsgrad: Krevende
Terreng: Kupert, noen bratte partier
