Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
Leirå er et idyllisk friluftsområde i Nedstrand. Der er det strand, grillplasser, skogstier og en fyrlykt ytterst på Tunganeset. På vår søndagstur til Nedstrand tok vi en liten utflukt for å beskue området. Det er 11 år siden jeg var her, med geocaching som formål, men nå er det konkurransen TellTur som lokker oss ut hit.
Vi parkerer i enden av Leiråvegen og starter på gruset turveg forbi den idylliske leirstranda, hvor det nå er satt opp et skikkelig toalett, mange sitteplasser og sandvolleybane.
Opp til venstre og inn gjennom skogsstien blir vi ledet forbi historiske attraksjoner og tufter av gammelt slit og stolt historie. Lengst syd på neset finner vi frem til Dalshabn og når vi går enda lenger ut, kommer vi til Tungeneset hvor det er en fyrlykt og et miniutstilling som forteller historien til fyrvokteren og den gangen han gikk til Tungeneset på ski (!)
miniutstilling
Tilbake følger vi stien langs vannet, opp og ned på berg. Vi går ikke ut på Kjøpshammaren, men forstår at denne bergknatten må ha noe med handel å gjøre. Stien leder oss tilbake til badestranda, og etter 2 km på tur er det gjort. et nydelig friluftsområde for de som bor her i nærheten.
Enkel
Tid: 30 min rundtur
Distanse: 2 km rundtur
Høydeforskjell: 20 m
Terreng: Grusveg, sti, flatt, skog, svaberg, stort sett tørt
I dag tar vi oss en søndagstur til Nedstrand i Tysvær. Her er det to turmål som lokker oss, og denne første er den lengste. Fra Nedstrand kjører vi langt oppover lia, til den gamle garden Gurigjerde. Her tenker jeg at Guri hadde et gjerde. Derav stedsnavnet....kanskje....
Fra Gurigjerde går det traktorvei som raskt blir en grovere skogsvei, for så å bli fjellsti lenger opp i lia. Skogsveien er utgangspunkt for turer til omtrent alle toppene i Nedstrandsfjellene.
Skogsveien går oppover en kilometer i jevn stigning oppover Gurigjerdheiene. Her tenker jeg at heie ligger over gården til Guri, som hadde et gjerde....
Stien går over i fjellsti opp til Litle Badnavatnet, som alltid ligger der som en idyll og speiler Rossafjellet.
Litla Badnavatnet 455 moh
Elva som renner ut fra vatnet fosser stort sett nedover lia, og herfra ser den mer ut som om den detter rett i fjorden. Eller til Guri....
Fra vatnet krysser vi elva og går i retning Dalvanuten. Nå over myrhei. Men det gjør ikke noe for lokale krefter har lagt ut flere hundre meter med plankebruer over de våte myrene, slik at vi kan gå tørrskodd.
En ny idyll åpenbarer seg ved Svartafjelltjørna, der himmelen speiles og alt ligger rolig og fredelig over den tidlige sommerdagen. Her brukes det litt tid til fotografering, før vi vender oppover lia mot høyereliggende terreng.
Det er stadig nye fjellformasjoner og tjern som speiler disse, mens vi går i det varierte terrenget mot stikrysset til Dalvanuten. Det blir rett og slett en søndagstur....
Dalvanuten t.v.
Ved stikrysset vender vi nordover (venstre) og fortsetter nå i litt jevnere stigning mot Skrubburdnuten. Fra stikrysset er det bare 700 meter frem til toppen, så dette går lett.
På Skrubburdnuten finner vi oss le for vinden og koker oss en aldri så liten uskyldig søndagsmiddag.
Nedstrandfjellene er blant mine favoritter i nordfylket, og det er alltid en opptur å komme seg ut i disse vakre omgivelsene, der småvatn og fjord preger omgivelsene i alle retninger.
Klokka har blir halv åtte når vi starter på vår siste korttur på Bokn denne maratondagen. Men denne siste turen er også en korttur, og da har vi besøkt de tre største øyene i kommunen, fra sørvest til nordøst. Varden er et fjell som har varde, og er høyeste punkt på Austre Bokn. Med sine 188 moh er den hundre meter lavere enn Boknafjell, men likevel er utsikten bra rundt det omliggende lavlandet.
Vi snikparkerer i boligfeltet ved Øygardsbrota, for vi skal ikke være lenge borte. Herfra går vi oppover traktorvei langt til fjells. Det er en idyllisk sauekveld på beitene så vi tar oss en prat med noen av dem. De fleste skjønner at vi ikke er bønder med kraftfòr, så virker heller uinteresserte. Det er nok det nye friske gresset som opptar de mest. Faktisk tror jeg ikke de skjønner norsk. De snakker nok merinoansk...
140 moh har vi bare 48 høydemetere igjen, og går nå på tydelige gode stier i slakt terreng til vi ser berg, og følger det opp til varden. Også her oppe tripper etpar sauer fredelig og nyter den tidlige sommerkvelden. Så lar vi de legge seg og er klar for senga selv etter dagens maraton på Bokn i hytt og pine. Mest hytt.....
Den fjerde turen blir en ren joggetur i oppoverbakke. Boknafjellet er et godt synlig og mye besøkt seilemerke nord for Boknafjorden, og navnet betyr visstnok noe slikt. Noen påstår at det er et 4000 år gammelt navn, men så langt tilbake husker jeg ikke. Men jeg husker at vi har vært her før.
Vi tar altså turen som et bakkeløp, og går i høyt tempo til topps. Under 20 minutter tar turen opp i dag, og vi er litt stolte over tempoet, etter 3 andre kortturer i dag.
På toppen er det fine benker til alle utsiktene der oppe, men vi har én tur igjen før maraton er over, og skynder oss ned igjen...
Vår tredje tur i dag går til Ådnaneset som var et lite bondesamfunn fra ca.1800 - 1971. Her er det dårlig veiforbindelse og ingen havneforhold. Likevel bodde 6 familier med inntil 30 personer her i over 150 år.
Parkeringsplassen er på Grønnestad ved Håmannsvatnet. Det ligger på vestsiden av Bokn. Stien er skiltet fra et deponi nede i bakken.
Håmannsvatnet
Vi går på oversiden av Håmannsvatnet og deretter over lynghei og myr. Det er lite høydeforskjell, og stien er lett å se. Dessuten har vi jo alltid Boknafjell å navigere etter.
Fra Otrahaugane er det traktorvei nesten helt frem, og vi vender nedover mot sjøen. Lett gange og vi er fremme på halvtime.
På Ådnaneset er det et stort område som er dyrket opp, og mange hustufter. Nå er alt grodd igjen og det er lite historie å finne om bondesamfunnet. Men historielaget vet sikkert mer...
Vår andre etappe i dagens maraton går til Loten og Klepphaugen, som er av interesse for drapsmaskiner, eller skuelystne til drapsmaskiner. Området er forsøkt ødelagt av militært anlegg grunnet nazisme og diktatur, og enkelte synes dette er et flott minnesmerke, til ære for de imponerende generalene og deres misbruk av slaviske slaver og motstandere av akkurat dette.
Men i mellom de grusomme bunkersene og minnet om et krigersk imperie, ligger noen fine grønne enger som kryper mellom bergene ut mot havet. I dag er det fred her ute. Vi vandrer med letthet utover de gamle veiene og tenker at dette jo går an (...!). De spesielt skuelystne har merket området med tall og skilt, slik at enhver kriger kan får seg en rundtur og studere strategiske bygninger, sånn som Adolf liker det....
Da blir vi vitne til aggresjon. For noen store muskulære okser stamper grovmotorisk med klovene og brauter med det ene ordet slike utagerende vesen kjenner: "Mø"
Vi blir lettskremt av instinktene og skynder oss ut på det ytterste neset, der selve Klepphaugen er. Selv på det ytterste neset har menneskeforakten fått fotfeste, med skytestillinger og rester av skyttergraver. Vi avvæpner det hele og lar oss imponere av det livlige havet utenfor. På utsiden av fortet er det nemlig naturen som regjerer, og bildene blir tatt...
