 |
| Liabrekkå |
(På denne turen ville ikke kameraet mitt virke, og mobilen ble glemt igjen. Dermed hadde jeg ingenting å dokumentere med, så hele denne turen ble fotografert av Godama.)
Vi har vår første hele dag uten regn i værvarselet og satser på en dag ute for å komme opp til denne toppen. Området langs ruta er kjent for oss fra tidligere turer i Tengdal. Tengdalsnuten besteg vi for første gang i fjor, så ruta inn dit er ferskvare for oss. I dag skinner sola fra blå himmel, men trues av fjordtåka som trekker oppover mens vi starter å gå. Etter tidligere erfaringer fra høsten kan tåka stige opp til topps utover dagen. Vi gir likevel dagen en sjanse og går fra parkeringsplassen ved Tverråna i Åbødalen.
 |
| Tåkeskyene er på vei fra fjorden |
Etter grusvegen opp til åkerlappen i Bakka er det bratt opp Liabrekkå, der det fortsatt er kjerreveg fra gamle dager. Men så kommer vi inn på nybrottsveg der det i dag ser helt forferdelig ut. Her er det nemlig skogsmaskiner i arbeid, og lager et gjørmehol av veien en kilometer opp mot Tengdal. I tillegg møter vi selve maskinen som breier seg så mye at vi nesten må hoppe ned i skrenten. Men det er bare nesten og vi overlever maskinen. Videre må vi gå noen omveier for å slippe å vasse i våt gjørme, men historien ender godt og vi kommer til den store kontrasten i Tengdal der en gammel hyttegrend fortsatt ligger i fred, med gammeldags hyttestil blottet for ny teknologi. Skuldrene ned. Pust rolig....
 |
| Tengdal |
Vi fortsetter opp den harde motbakken inn i Grønstølsdalen. Den første bratta tar oss opp 300 høydemeter før dalen flater noe ut, men vi tenker ikke så mye over motbakken, for her renner Tengdalselva ivrig og vannrik på bratte berg og fyller opp kulper nedover, til den endelig fosser ned mot Tengdal. Et nydelig skue. Skyene i fjorden er glemt når vi kommer innover dalen og skimter brattkneika vi skal opp i dag.
 |
| Grønstølsdalen |
Det er fint terreng innover. Oppe i brattbakkene ser vi to karer på vei ned fra fjellet. Vi går i retning der de kommer ned og møter de i stikrysset til Tengdalsnuten ved Nonskiljene.
(Dette er et rart navn, men har betydning som solur i naturen. "Nòn" er i norrønt tiden for middagstid, "skilje" er et søkk eller skar. Så når sola stod i en kjent vinkel i søkket var det middagstid.
Nå forsøker vi å planlegge ruta opp i den bratte lia. Her er det nemlig ikke sti. Vi ser oss ut noen hyller og noen renner med ur og går i retning ei hylle rett under Nonskiljenuten.
Da er det lett å stake kursen videre. Nå fortsetter bakkene over berg og inn i skar. Disse er forholdsvis enkle å komme seg gjennom, så det blir ingen tung tur opp til 1200 moh.
 |
| Terrenget videre er lettgått gjennom skarene |
Der passerer vi et fint lite tjern, og med skiftende skydekke ser vi allerede at utsikten kan være enorm her oppe. Videre fra tjernet passerer vi en varde 1225 moh, før vi må ned i et lite søkk og følger nordsiden av neste høyde. Her tetter skyen seg rundt høydedraget.
 |
| Tjern 1207 moh |
Da er det bare å følge berget til topps, men nå har det skyet til og vi ser svært lite. Når skyene tynnes ut i korte øyeblikk skjønner vi hvor høyt oppe vi er, men før vi får sjans til å sette oss ned er det kun 20 meter sikt, så vi bestemmer oss for middagspause under skyene.
 |
| Kvanneskornuten 1252 moh |
Vi kommer ned til skaret på 1100 moh før vi finner en spiseplass med utsikt. Hjemmelaget termosmat kommer fram og ferdigkokt kaffe blir fort konsumert før nullpunktet på gradestokken gir oss beskjed at vi må røre på oss.
Ettermiddagssola lyser fint over dalen men forsvinner foran tærne våre mens vi går ned mot Tengdal.
 |
| Tengdsalsnuten blir liten fra denne høyden |
