Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 17. oktober 2026

Røldalssåto 1422 moh

Røldalssåto 1422 moh

Denne toppturen synes jeg er et verdig minne som innlegg nummer 1.000 på denne bloggen. Røldalssåto, eller "Såta" som det står på kartet er en høyreist topp over Sandvatna og Ekkjeskaret i fjellområdet mellom Sauda og Røldal. Her er det 500 meter rett ned på begge sider, og ingen lette ruter opp. På Ut.no er den merket "svært krevende", og det stemmer dersom man tar med klyve-etappene oppover, men egentlig er den ikke så ille etter den første kneika. Den er heller ikke spesielt eksponert, og føles trygg selv med høydeskrekk.

Vi tar utfordringen i år også og blir med i "Sauda 7 Summits". Etter å ha besteget den ukjente Kvanneskornuten forrige helg, får vi en ny helg med fantastisk fine dager, og hiver oss på denne turen, før snø og vei møter vinteren. 

Det er en lang skygge med en vinterlig kald bris i Ekkjeskaret 900 moh, når vi strekker oss ut av bilen etter kjøreturen fra Sauda. Vi kan bare håpe på at den enorme veggen foran oss gir le for vinddraget som kommer nordfra. For der skinner sola under blå himmel, med høstlige farger og klar sikt helt til topps 500 meter over oss.


Vi følger skilting ned til bekken og finner et vadested, før vi må passere en haug der stien klyver seg i skrenten over Halvfjerdingsvatnet (Halvfjerding er 1/8 av en gammel norsk mil, så vannet er nok ca. 1,4 km fra et eller annet). Snart er vi ved selve veggen, som for oss ser ut som 90 grader, men i virkeligheten "bare" er 36 grader. Over ura er det en klyvetur opp den bratte gressbakken, men den er kort og snart er vi oppe i menneskelig helling. 


Rutas bratteste helling


Videre er det nå en grov steinur med enorme steiner før vi kommer opp på et sva for å finne ut at det ser like langt ut til topps som ved start. Og slik føles det fremover, men klokka viser at vi stadig øker med 100 meter, og 100 til,  for hver gang vi sjekker. Dette er en ekte bakketur....


Ruta oppover varierer mellom svaberg, steinur og noen små avsatser. Den er ikke vanskelig å gå oppover, med unntak av noen små bratte klyve-etapper. I upåklagelig vær føles denne turen ikke spesielt krevende.




Det er noen få klyve-etapper oppover

Omtrent 1200 moh blir det mindre helling på svabergene. Vi går i trappelignenede formasjoner helt opp til ca.1330 moh der vi møter en løs steinur og må klyve litt til det øverste platået. Snøen ligger fremdeles her selv om sola har rukket fram. Men det er is i vanndammen så her har gradestokken krøpet under 0 grader.





Snø ca. 1300 moh

På topplatået er det flatere, men ikke flatt. Vi kan nå se den siste bakken foran oss, og går i et lettere terreng før vi kommer til et lita skar som vi må ned i. Når vi kommer opp av skaret runder vi nuten på vestsida mens vi følger ryggen opp til varden. Det er en markert vandring fra høst til vinter når vi kommer på vestsiden, der sola ikke har tatt tak enda. Nattefrosten ligger igjen og rimer til gresset, mens østsida har beholdt høstfargene en liten stund til. 

Topplatået

Varden 1422 moh
Vest mot Tindene og Kyrkjenuten
Nordvest mot Sandvatna og Folgefonna

Vi finner en perfekt sittekrok på sørsiden av varden. Der lager vi dagens utemiddag. Snart strømmer det flere toppturister frem, med samme mål og smil som oss. Vi får til og med feiret toppstøtet med sider fra Hardanger, noe som passer godt, nå som vi har kommet inn i Ullensvang kommune. 

Perfekt sørvendt sittekrok

Hele gjengen følger hverandre tilbake i de bratte nedoverbakkene og de lokale inviterer oss på nytt toppstøt i morgen. Det skal vise seg å være en god idé...

Ettermiddagslys ned mot Ekkjeskaret

Krevende
Tid: 3-4 t t/r
Distanse: ca. 5 km t/r
Høydeforskjell: 530m
Terreng: Sti, ur, berg, bratt, klyving, tørt, utsikt

søndag 11. oktober 2026

Flatskårnuten

Flatskårnuten 673 moh

Når man sitter i uværet og ser på denne nuten, ser det ut som en liten filletur vi kunne nådd mellom bygene. Nå har jeg surmult i regnværet her i vinduskarmen i flere år på grunn av denne toppen som ligger midt i utsikten, og gidder ikke mer. For i dag er været nydelig og det er på tide å klatre opp til Flatskårnuten.


Vi var ute her en dag og listet oss gjennom Amdalsgården med regnbyger i hælene. Men vi ble oppdaget og overraskende nok ønsket velkommen til å krysse tunet. Da fikk vi tips om små parkeringsplasser i området. Det er her vi parkerer vi idag for å slippe unna 150 høydemeter opp bakkene gjennom skogen fra Rødstjørna. Nå har vi god selvtillit og går gjennom tunet med hodet hevet og vinker til alle vi ser på gården. 

Vakre Amdal


Vi passerer et lite beite og etpar grinder før vi er inne på klovstien som leder oss opp den bratte dalen mot Skarsli. Her gror det lett igjen på sommeren, så vi går litt ivrig mot bekken, i stedet for å å gå til venstre i et litt uoversiktlig stikryss. 



Da er det bare å følge stien videre bratt opp til myrene 300 moh. Der finner vi hverken skilt til Flatskår eller Flatskårnuten. Derimot står det Forstølen. Men stien har riktig retning, så vi går mot den. 



Det er en fin klovsti mot den første stølen, bare 500 meter oppe i bakken. Her er det til og med sikret med wire mot stupet som kunne sugd døden ut av vandrere her oppe. 



Noen minutter oppe i bakken kommer vi til Forstølen og myser etter veien videre. Et litt gjengrodd skilt viser vei mot Stemmen, så vi ser antydning til sti i skrentene ved stølen.


Forstølen 400 moh

Det neste partier er bratt og litt klyving må til for å komme opp de bratteste partiene. 480 moh kommer vi til et stikryss med veiviser til Flatskår og Stemmen. 


Vi lar oss forlede til å gå mot Flatskår, fordi vi tenker at skaret ligger rett under nuten. Vi vet også at det er en telehytte der oppe, så da begynner vi å lete etter stien. Den forsvinner i gresset etter 20 meter, så da er det bare å klatre til skaret. Der er det svært bratte gressbakker, men vi gir oss ikke og kommer oss opp til telemasta. 


Nuten er ikke å se herfra. Derimot er det et bratt skar oppover, så vi gjør et forsøk på å klatre opp i skaret for å komme oss opp på bergene ovenfor. Det er litt vanskelig å ta seg frem, men heller ikke her gir vi opp og kommer oss opp på berget, hvor vi nå ser kanten av selve nuten.


Mellom oss og fjelltoppen har vi nå noen smådammer mellom bergene. Med sola til hjelp har en liten ormunge tatt seg ut av bolet og ligger og soler seg. Det må tas bilde av den før vi planlegger ruta opp til topps. 

Ormeunge

Vi ser noen fine men bratte svaberg. De ser fremkommelige ut så vi tar oss frem til de og klyver oss helt til topps. 




På toppen får vi belønning for kavingen. Her er det 360 graders utsikt av Sauda, Saudasjøen, Tengdal og fjellstrøka vi var i går. I det nydelige klare været forstår vi hvorfor vi kommer til Sauda hver helg...

Mot Tengdal / Nordheia

Mot Svandal / Saudafjorden

Returen blir bedre. Vi ser løa "Stemmen" i dalsida fra toppen. Terrenget ned dit ser fremkommelig ut, så da gir vi det et forsøk. Det blir en lettere nedstigning på noen fine hyller å gå ned fra fjellet og i retning Stemmen. 


Stemmen

Nederst ved løa må vi krysse ei lita myr. Derfra kan vi se fjellet rett foran nesa vår, og skjønner at vi valgte feil rute opp. Herfra er det sti nedover (se GPS-spor), som vi følger helt ned til lammefrikasséen vi skal ha til middag....

Middels
Tid: 3-4 t t/r
Distanse 6 km t/r
Høydeforskjell: 500 m
Terreng: Grusveg, klovsti, kjerreveg, umerket skiltet, off piste, myrlendt, svaberg, skog, utsikt