Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 17. mars 2024

Ulriken oppstemt og bakken ned igjen


Vi befinner oss i Bergen og skammer oss over at vi aldri har gått toppturen til Ulriken. Dette er en populær topp og veldig fristende for folk med snarvei i blodet, for her går det nemlig gondol rett fra sykesenga til topps. Dette gjorde vi begge for flere tiår siden i hvert vårt liv, men i dag er vi samlet og med benlyst i bånn. Så da bærer det til topps.


Vi starter på samme sted som Ulriksbanen og tråkker oppover trappene til selveste Johan Blytts veg. Om karen er like flott som vegen vet kun de som kjente han på 1800-tallet. Veien går vi i jevn slakk og liten stigning frem til Lægdene der selve oppstigningen er.


Et stykke oppi bratta møter "Oppstemten" oss. Det er sherpaer som bygde denne 750 meter lange trappe-traseen til topps. De ble ferdige i 2018. Trappene har 1333 trinn, med en høydeforskjell på 300 meter, så her er det bare å bruke alle regneartene og føre statistikk på vei opp.









Nå, så tidlig etter snøen ser fjellet goldt og ørkenaktige ut. Vi forestiller oss Atlasfjellene med fjord. Noe som er helt på vidda, for der nede finnes kun kameler. Men følelsen er der, mens vi skuer oss nedover fjellsidene.



Men oppstemten varer bare en time for oss i dag, og står vi der oppe i blesten og fyker avgårde. 2 -3 bilder blir tatt i stoltheten, før nedturen banker på gondolen, mens vi bestemmer oss for å bruke beina. 

Vi tar en annen rute ned. Den som kalles Haukelandsbakken og går ned til Hestekleivene og til bunns.  Denne er litt våtere, villere, og mindre stelt, men er en fin variasjon for den ellers folkerike trappeturen. 





Nede ved Montana ligger rester av en liten slalombakke. Denne stengte på slutten av 80-tallet, dessverre for de pårørende. Navnet Montana fant de opp på 60-tallet og har overlevd. Dessverre...

Så skammer vi oss ikke lenger, men er oppstemt over turvalget denne dagen i Bergen.

Middels

Tid: 2t t/r
Distanse: 2,6 km
Høydeforskjell: 506 m
Terreng: Turveg, steintrapper, skogssti 

Ut.no Oppstemten

lørdag 9. mars 2024

Utemiddag ved Takhidler


Tradisjon tro tok vi oss en skitur til Åbødalen, Benjamins favoritt. Det har vært en litt rar vinter med vekslende temperarurer og nedbør, så sammenblandet med snøen ligger det is og overflaten er dekket av hard skare. 


I dag gjorde vi langtur ut av dalen. Vi har oppdaget at det er best på følge vestsiden av dalen, siden fjella skygger for ettermiddagssola når den går bak de i vest. Fjelltoppene her ligger på 1000-1300 moh, så en del vegg blir det av de. 


Tross valget er det lange skygger fra grantrærne som bøller seg mor blå himmel. Føret er hardt  og godt, og med vår nye kondisjon føles motbakkene lett. Raskere enn historisk er vi oppe ved Fossdalsfossen og skuer innover dalen mot litt mer slit enn opplevd. Vi bestemmer oss for å ta turen inn til Takhidler, som vi opplevde positivt og vilt, for 2 år siden






I dag er været, føret og kondisen enda bedre, så vi fortsetter oppover på vestsiden inn til stupet over Store Trongja. Der blir det fest med middag, kaffe og sjokalderest. Foggelen må opp en tur og skue etter sivilisasjon, men her er vi ganske alene og fredelig helt til tampen av dagen, da vi rykker lett tilbake til start, fornøyd og mett av dagen, såvidt innhentet av skyggen...





Krevende
Tid: 3-4 t rundtur i Goturtempo
Distanse: 13 km rundtur
Høydeforskjell: 250 m
Terreng: Skiløyper, offpiste, jevn stigning, bratte partier








lørdag 2. mars 2024

Sarves

 Skiparadis Alta 

Sarves


I år tilbringer Goturlaget vinterferien i Alta, mitt barndoms skiparadis. I dag er vi invitert til min søsters skiparadis: Sarvves. Som barn dro familien min hit opp i påska og lagde påsketradisjoner slik jeg minnes det for resten av livet. Nå har søster bygget spikertelt ved Nipivatnet og bruker stedet som hytte nesten hele året.


I Sarvvesområdet drives det reindrift. Her har reineierne rettigheter til å kjøre snøscooter. Fra Nipivatnet (Nipijärvi) til Rafsbotn er ellers scooterkjøring forbudt, med unntak for de som kjører opp skiløyper og Fatbike-løyper. Men mellom patruljene forekommer det villkjøring, så det er en del spor i snøen i det ellers så vakre viddelandskapet.


Før grilltid bestemmer vi oss for å følge løypene til skitrekket i Rafsbotn. Oppstart ved Nipivatnets nordende (239 moh). Terrenget er som vidda, med slakt terreng mellom kratt og vide enger. Vi følger Nipijärvi en kilometer før vi vender mot Nipiluoppal (Nipitjernet).





Selv om sola står lengre opp enn skulle tro i begynnelsen av mars, kaster den lange skygger fra kratt og trær og mennesker, som om det er ettermiddag hele dagen....





Det er en brattere dump ned til tjernet og her har scooterkjøringen tatt helt av, så det ser ut som rene crossbanen på vatnet. Vi går litt mindre bratt opp igjen og over på neste myr. Her får vi allerede utsikt sør og vest mot Alta og Rafsbotn. 

Rafsbotn

Før vi kommer til skitrekket på Bjørnfjellet i Rafsbotn møter vi en gjeng syklister. Det er sykler med fete dekk som de kan sykle i skiløypene, såkalte "fatbike". Rette etterpå kommer vi til skitrekket, som var min hovedaktivitet tidlig i tenårene. Her rant jeg på slalåm omtrent 200 dager på 2 år, før fjellinteressen og telemarkski overtok interessen. 


Halvparten av alpinbakken var havnet i falsk hukommelse, og resten i glemselen, så det var som komme til et nytt sted. Vi satt oss bort på kanten og betraktet det hele på trygg avstand, med utsikt mot fjorden og byen, og det vakre påskeværet vi fikk i dag... 


Middels
Tid: ca. 2t t/r
Distanse: 8 km t/r
Høydeforskjell: 40 m
Terreng: Vidde, slakt terreng, småkupert, skiløype