Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



tirsdag 3. august 2021

Utemiddag på Klovane

 

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del X: Klovane


Vi har spankulert i både Loen og Stryn fra basecamp i 2 uker, og nå skal vi sjekke ut Oldedalen. Her finnes det mange turmuligheter. Den mest tilgjengelige ligger innerst i dalen, med populære Briksdalsbreen, men vi har en annen tur i tankene. Klovane ligger 982 moh midtveis i Oldedalen, med utgangspunkt fra Mindresunde. Der er det god oversikt over hele dalen. Dette betyr i praksis at vi må klatre 950 høydemeter fra stistart.

Klovane

I dag har vi med oss finnbiff i sekken, og skal nyte middag med utsikt. Dermed er sekken fullpakket med kjøkken og mat. Vi ankommer campingplassen på Mindresunde og spør oss frem til hvor stien starter. En hyggelig vert forklarer oss veien opptil parkeringsplassen, så vi belønner ham med å kjøpe is. Etter kort tid er vi i gang med turen.

Fra parkeringsplassen er det ikke alt for bratt frem til Gjøskaret. Andre folk går samme vei, men der stien deler seg til Kleivane og andre småturer, forsvinner de mot høyre, mens vi fortsatt holder oss venstreorientert, rett fram og rett opp, slik vi pleier. Turen går gjennom gress og løvskog til vi hører Gjøelva bruse overivrig og vi får øye på brattbakken.


Foran oss ser ikke toppen uoverkommelig ut, men vi har begynt å bruke briller begge to, så lar oss ikke lure. Nå stamper vi oppover, ett skritt om gangen, gjennom skogen. Det blir mange små puste - og drikkepauser opp bakken. Svetten renner, så å ha mye drikke med er viktig på denne turen. Elva ligger i et utilgjengelig juv og kan bare friste med vann. Men vi har tatt våre forhåndsregler...



Med små lysninger underveis får vi tidlig utsikt sørover inn mot dalen. Over oss begynner Ceciliakruna å vise seg frem der den ruver 1721 moh. Ellers er det utholdenheten som gjelder oppover bakkene.

Ceciliakruna 1721 moh

Oldevatnet mot sør

Omtrent 650 moh kommer vi til en lysning der det flater ut noe. Vi har 330 høydemeter igjen og tar en liten drikkepause, før vi fortsetter opp til det bratteste partiet. Her må vi klyve på noen fjellhyller. Det er noen kjettinger å holde seg i og skogen hjelper på høydeskrekken som holder å på å svinne. 








880 moh åpenbarer høyfjellet seg og det blir mindre bratt. Ceciliakruna står høyreist på vår venstre side, mens lyng og lav nå kommer frem i lyset på bergene. Nede i Oldedalen skinner sola opp vatnet til usannsynlig turkis farge. På andre siden pigger Kjenuten seg opp over vannet, og det hele lager et postkort av seg selv.


Typisk postkort

Etter 800 bratte høydemeter er det som sletteland å regne, den siste bakken opp mot toppunktet. Jeg elsker lyngheien, og har nå kommet hjem. Det er noen forunderlige vekster som klamrer seg fast og spirer i disse barske miljøene. Samt i dag kjennes det ikke så barskt, med 20 grader og nærmest vindstille her oppe 900 moh.





På toppen sitter en og annen fjellgeit og knasker på utsikten, mens vi bestiger varden på toppen. Her beskuer vi området og forstår hvor fjellknausen har fått navnet sitt fra. Området er kløyvd med flere dype skar mellom toppunktene. 


Utsikt mot nedre Oldedalen og Loen

Klovane

Vi går litt lavere og finner en kant med den beste utsikten. På enkelte parti stuper fjellet rett ned i fjærsteinene, så svimmelheten kan lett spille et puss. Vi snuser litt rundt på kanten og leker med høyder og fotografering. Ingen detter ned, for øvrig.




I deilig fjellyng og med dette postkortet i synet, setter vi oss ned og lager mat. På menyen er det finnbiff men til dessert blir det ikke mye. Viltgryte er nemlig veldig mektig. 




Etterpå bærer det nedover, der vi sklir i tørre jordete stier på skogsstiene som har blitt noen grader brattere siden vi gikk opp, og noe mer krevende når vi går ned. Vi lot oss lure igjen...

Etter dette sier vi farvel til Stryn. På 12 dager har vi hatt like mange naturopplevelser i Norges eget postkort. En minnerik opplevelse som om noen få uker kjennes som en drøm...

Krevende
Tid: 4-5 t t/r
Distanse: 6 km t/r
Høydeforskjell: 950 m
Terreng: Skogssti, bratt, klyving


onsdag 14. juli 2021

Bildet på Raksætra

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del IX: Raksætra


Raksætra er et yndet mål for det bildet med sætra, vettu! Snapchattister og Instagrammere har dette som et pilgrimsmål, tror jeg. Du er liksom ikke nordmann uten å ha tatt dette bildet. Eller turist....


Dette må vi komme til bunns i. Vi kjører til Oppheim, rett utenfor Loen, og bestiger 280 høydemeter på fire hjul og elmotor. Her er det like stor parkeringsplass som et middels kjøpesenter, og med parkeringsavgift like kostbart som Jotunheimen. Men så mye koster altså 280 høydemeter.

Fra parkeringsplassen går det rett opp gjennom furuskog. Det er ikke mye utsikt, så jeg ser mest ned i bakken, og svetten renner av meg nok til å frykte kleggdøden og knottavgrunnen. Men nedi bakken er det et annet insekt som tar oppmerksomheten. Hva dette er vet jeg ikke, men hvis det finnes en entimolog der ute er det bare å si fra. Denne er nemlig enorm, minst 4 cm lang og med vepselignende kropp. Min første tanke er en vepsedronning, men etter å ha lest meg Wikenskapelig opp finner jeg ingen arter i Norge i denne størrelsen. Så, entimologer; - ta dere ut!


Bakken er bratt. Det er 1,7 km og 260 høydemeter i konstant motbakke, så det koster å ta bilder denne gangen også. Men etter en liten halvtime er vi oppe på sætra, der det er et snapchat-festival, og Instagram-messe. Her står folk i kø for å ta "det bildet med sætra, vettu!". Vi setter oss like godt ned og nyter en kaffe med noe godt i og noen Giflar (siden bakeren ikke bakte noe særlig i dag). 


Etter en kort pause ser vi det glisner litt til  med folk, der borte der man tar "det bildet med sætra, vettu!" og bidrar til både selfie-samfunnet, snapchatismen osv. 

Bildet med sætra, vettu!


Selv henger jeg meg på bloggomanien og skriver derfor akkurat dette: Raksætra er et postkort fra noe av det mest autentiske Norge kan by på. Sætra med sine 18 småhytter (sel) ligger der pyntelig på en hylle og ser ut over noe av det vakreste dette landet kan by på. Turen er verdt bildene!

Enkel
Tid: ca 1 time t/r (+foto)
Distanse: 3 km t/r
Høydeforskjell: 260 m
Terreng: Skogssti, bratt


tirsdag 13. juli 2021

Gamle Strynefjellsvegen

 

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del VIII: Gamle Strynefjellsvegen


Etter 8 dager med bakketurer er det på tide å strekke bena. Det har lenge vært en drøm å sykle gamle ferdselsveger i landet vårt, og nå er vi rett ved en av dem: Gamle Strynefjellsvegen. Vegvesenet har vært så greie å lagt ut en nettside med nasjonale tursitveger, og her finner vi turmålet. Siden veien ikke er åpen for tungtrafikk, egner den seg til å sykle. Dermed setter vi i gang planen med å gjennomføre det. 

Det er ikke så enkelt. Når ønsket er å ta en enkel rute fra Grotli til Hjelle byr det på transportproblemer. Det er ingen i Stryn som tilbyr transport og drosje koster en formue, så det blir ikke aktuelt. Eneste sjansen vi har er buss som går 2 dager i døgnet. Vi bestiller billett til formiddagen og reiser til Hjelle for å sette start og sluttstrek. 

Etter transport opp til Grotli, kan vi starte sykkelferden. Men først en vaffel. Det blir ingen travel dag. Her oppe 900 moh er det behagelig sommertemperatur, så å sykle passer godt i dag. Men det passer enda bedre etter en vaffel. Vi har ikke reist til Innlandet uten grunn...


Strynefjellsvegen fra Grotli har behagelig stigning de første 5-6 kilometerene. Etter å ha passert hytteveien kommer vi inn på en nyrestaurert grusveg og blir informert om den imponerende vegstrekningen med gode infoskilt. Veien ble sluttført i 1894 for å hjelpe til den tiltakende turismen på Vestlandet. Med utfordrende og bratt dalføre mot Hjelle og Oppstryn ble dette et kunstverk av en vei.


Vi stopper mye i oppoverbakkene. Unnskyldningen er at vi vil ta bilder. Forklaringen er at vi er andpusten.



Snart er vi ute av bjørkeskogen og høyfjellsdalen åpenbarer seg, med det langstrakte Heillstuguvatnet ca. 1000 moh. Forbi oss passerer en og annen bil, men vi sykler stort sett i fred og ro.

Heillstuguvatnet


Veien fortsetter i slakk stigning opp til Vassvende (...eller vannskillet som jeg ville sagt det) Fra Vassvendetjønni renner vannet ut både til Vestlandet og Østlandet, og her er veiens høyeste punkt, 1139 moh. 




Plutselig hører vi et brak i fjellveggen. Det er en fonn full av iss som brister, og raser nedover fjellsiden, mens den knuses til slush. Vi rekker akkurat å se det. 


Etpar minutter senere braker det løs igjen, og vi bestemmer oss for å bli skuelystne, slik at vi kan se hele prosessen en gang til. Vi tar oss en liten matbit og skuer lystent bort i fjellsida. Men ingenting skjer, og tålmodigheten sier 20 minutter.




Fra Vassvendtjønni er det slette veger og slakt nedover. Vi sykler lett forbi Vassvende, og kommer til neste vatn: Langvatnet. I enden av vatnet er det sommerskitrekk, men lite tyder på at det er mulig å kjøre ski nedover svabergene. 


Fra skisenteret er det utforkjøring. Vi skal 1000 høydemeter nedover dalen, og kan slutte å bruke pedalene. Når det er bratt er det foss, og vi ser mange småfosser nedover Videdalen. 




Ellers er det bare å trille nedover. Etter 27 kilometer på to hjul, kommer vi inn på den nye Strynefjellsvegen (rv.15) og må tåle litt trafikk den siste mila ned til Hjelle. 


Sykkelturen fra Grotli til Hjelle er en enkel tur som alle kan klare, og oppleves som en slags "mini-Rallarveg" i høyfjellet. Dette var en fin måte å få strukket bena på etter mange dager i bakker.

Enkel/Middels
Tid: 2-3 timer (Grotli-Hjelle)
Distanse: 39 km (Grotli-Hjelle)
Høydeforskjell: 200m oppover, 1100m nedover
Terreng: Slakke oppoverbakker, middels bratte nedoverbakker, Asfaltert vei, grusvei


Stryningen