Hardangervidda Vest dag 3: Hårteigen

Hardingen

Hardangervidda Vest

Hårteigen 1690 moh

Vi har 2 ganger tidligere hatt basecamp i Hardanger for å utforske den mektige og storslåtte naturen ved fjordene. I 2017 hadde vi basecamp i Kinsarvik, og i 2024 i Kvinnherad . I år sikter vi høyere og langt til fjells med telt som camp og skal bruke en uke i den vestlige og mest kuperte delen av Hardangervidda. Hovedårsaken er at forvaltningen truer med å stenge det meste av Vestvidda, og spesielt rundt området vi har drømt om: Hårteigen. På denne turen skal vi oppleve at nedstengninga av stiene er i hælene på oss...

Dag 3

Smøygsdalen - Hårteigen - Litlos

Det blåste kaldt i natt, og pessimismen kom med et overskyet trekk fra fjellet ovenfor. Men på morgentimene kjenner vi tidvis solstrålene varme opp teltduken, og optimismen om en blå himmel kjennes gradvis tydeligere. I dag er dagen vi skal bestige Hårteigen, hovedmålet med denne langturen. Det blir en god frokost med utsikt over dagens bratteste bakke. Foran oss ligger Smøygsdalen, en bratt bakke som skal ta oss 200 høydemeter opp til platået rundt fjelltoppen. 

Vi tar det litt mindre rolig med frokosten, for i dag har vi bestemt oss for en lang etappe i høyfjellet. I tillegg til å bestige Hårteigen planlegger vi å vandre 16 km ned til Litlos, slik at vi kan ligge i grønne enger..

Det er en bratt bakke opp Smøygsdalen, og det er det ikke bare vi som opplever. Her beiter sauene på alle hyllene de ser. Plutselig hører vi en stein falle ned i nærheten. På en smal hylle står det et lam som har løsnet en stein, og der står den stiv som en pinne. Vi prøver å bidra ved å dokumentere det hele med et bilde, noterer avvik og vandrer videre.

Smøygsdalen

Det bortkomne lam

Etter første bakken flater det ut noe i grønnkledde daler, selv 1400 moh. Sommeren er ikke lang, så plantene her oppe er travle og hardføre. Vi har kommet i rett tid på året, for mange av plantene er i blomst og pryder gråstein langs stien.

Ikke langt fra Hårteigen må vi opp et bratt skar til. Her er det litt løst og vått, men bakken er kort og gir oss ikke annet enn litt andpust.

Men nå står monolitten der foran oss. Dette harde fjellet som ikke har latt seg slite ned som resten av vidda. Noen forbipasserende mener fjellet kommer fra Danmark, geologene mener det er gneis fra Grønland, men vi vet bedre og kjenner til trollene i fjella som mister hattene sine i hytt og pine. Så dette er den sanne forklaringen:

Jutulen skulle på frierferd og han la i vei over Hardangervidda i et voldsomt uvær. 

Vinden var så kraftig at den blåste den enorme hatten rett av hodet hans.

Hatten landet med et brak midt på den flate vestvidda. 

Siden jutuler og tingene deres ble til stein i dagslys, ble hatten stående igjen for alltid. 

Veien opp

Når vi kommer frem til det eneste stedet man kan komme seg opp, hører vi steinsprang hele tiden, og lurer på om dette kan være trygt. Ned fra fjellet kommer det en og annen person og løsner småstein oppi skaret. Alle kommer levende fra det, så snart føler vi at det er vår tur å overleve. 

Vi starter oppstigningen i en grov ur med store steiner. Så langt går det greit. Lenger oppe er steinene mindre, mer løse og blandet med grus. Her er det mye løst, og selv store steiner løsner når vi tråkker på de. Vi skjønner vi må trå varsomt oppover, og helst ikke ha folk hverken over eller under oss, i tilfelle det kommer stein rennende nedover. Vi får klar bane og fortsetter opp til dagens første klatreetappe.

"cruxet" Her må vi klatre opp

Dette kaller noen "cruxet". I klatresport betyr det at det er det vanskeligste punktet. For oss ikke-klatrere betyr det utfordring utenom det vanlige. Det er noen gamle tau rundt den lille vertikale veggen, men de er ikke veldig godt tilpasset. Så vi finner vår egen løsning på det og karrer oss amatørmessig opp til en smal hylle. Hylla har noen gamle rekkverk på innsida, men disse er brukket og bøyd av ras eller is, så ligger delvis en dobbel armlengde fra der vi trenger den. Jeg holder pusten og fokuserer oppover og unngår å se ned. 20 meter lenger borte er det en noe bedre "via ferrata". Der ser det ut til at vaiere er boltet inn for ikke alt for lenge siden. Dette blir også en liten klatretur, men så er vi på hattens flate. 

Klatreturen er over

Her er det milevis med utsikt. Jeg kjenner igjen Hardangerjøkulen 4 mil unna, Folgefonna 4 mil unna, og Gaustatoppen 10 mil unna. Vi har kommet til Hårteigen på årets fineste dag....

Hardangerjøkulen i nord 40 km

Gaustatoppen i sørøst 95 km 

Folgefonna i vest 34 - 41 km

Varden er på sørøstsida av fjellet.

Fjellbloddråpesvermer 1500 moh

Trygt nede på 1490 moh kan vi fortsette vandringen til lavere fjellområder. Hårteigen har, i tillegg til geologi og sagn, også mystikk rundt seg. Navnet betyr "veiviser". Dersom en beveger seg i området vi går i, på vestvidda, endrer den fasong, noe vi opplever på denne klare dagen.

Hårteigen sett fra nord

Hårteigen sett fra sør

Mystikken kommer av at Hårteigen kan forsvinne, og så plutselig dukke opp, noe vi har opplevd de tre første dagene. Vitenskapen skylder på at toppen kan være dekket av skyer og forsvinne, eller den kan forsvinne bak bratte bakker, men vi vet bedre. Bare se i sagnene....

Snøfonnene ligger tett på platået, men kanskje ikke så tett som før. Vi kommer snart til en flate der det ser ut til at snøfonnene har ligget permanent i lange tider. Nå er det ikke fonner igjen, og smeltevannet sildrer på flatene etter å ha grått sine demonstrative miljøaktivistiske tårer forgjeves.

Det er glissent med vekster men enkelt å gå på disse flatene sørover. Noen småbakker kommer vi til underveis, og den første av disse går over halsen til Grytenuten. 

Grytenuten

Gradvis og langsomt kommer vi lavere i terrenget. Vi passerer Grytevatnet ca 1400 moh og Grøndalsvatnet ca. 1300 moh på den neste timen. 

Grytevatnet 1396 moh

Fjell-bloddråpesvermere ser vi mange av

Grøndalen

Grøndalsvatnet 1281 moh

Men klokka nærmer seg kveld, så vi bestemmer oss for å sette oss ned for en middagspause. Før maten rekker å varme oss opp innvendig begynner vi å fryse utvendig, så lange kosen blir det ikke. Siste etappe skal bli lang. Med småbakker opp og ned holder vi oss rundt 1300 moh frem til vi kan se Litlos langt nede.

Krokavatnet

Hårteigen begynner å bli langt bak oss

Litlos i sikte

Det er lange slakke bakker ned til Litlos, men stort sett er det kroppen som er sliten, før vi kommer frem til den betjente hytta. Her er vi enige om at vi fortjener belønning, så vi setter oss inn i stua og koser oss med god drikke og godteri, før vi spanderer på oss en etterlengtet dusj og finner oss en gressflate for natta. Vi er nå halvveis i turen, og har 40 km igjen.

Fremme på Litlos, 11 timer etter camp

Meget krevende

Tid: 5-6 dager

Distanse: 83 km

Høydeforskjell: 840 m (1950m totalt)

Terreng: Fjellsti, skog, berg, myr, vidde, dal, flate partier, bratte partier, våte partier,

Ut.no

Hardangervidda Vest dag 2

Hardingen

Hardangervidda Vest

Vi har 2 ganger tidligere hatt basecamp i Hardanger for å utforske den mektige og storslåtte naturen ved fjordene. I 2017 hadde vi basecamp i Kinsarvik, og i 2024 i Kvinnherad . I år sikter vi høyere og langt til fjells med telt som camp og skal bruke en uke i den vestlige og mest kuperte delen av Hardangervidda. Hovedårsaken er at forvaltningen truer med å stenge det meste av vestvidda, og spesielt rundt området vi har drømt om: Hårteigen. På denne turen skal vi oppleve at nedstengninga av stiene er i hælene på oss...

Dag 2

Hedlo - Hadlaskard - Smøygsdalen

Sola gikk ned tidlig for oss i går, men i dag vekker strålene oss med varme og motivasjon. Vi har campet 50 meter fra elva Veig og en halvkilometer fra turisthytta Hedlo. 

Veig

I dag er målet å komme nært nok Hårteigen til at vi kan bestige den i morgen. Personlig er målet mitt å ikke gå så mye lengre enn en mil, med tanke på vekta av sekken på ryggen. Uansett starter vi med en god frokost før vi setter i gang. De første 3 kilometrene inn til Rjoto er overraskende enkle. Det er som en asfaltert gangsti i et langt strekke inn til stølen. I realiteten er det blankskurte berg, som er ryddet for mose og vegetasjon, slik at leden vår blir som en gåtur i parken.

Gangveiene strekker seg 2-3 km inn til Rjoto

Heilo er en fast følgesvenn på vidda

Stølen ved Rjoto ser ut til å ha blitt gjenreist i nyere tid, men vi ser store tufter etter stølsdrift. Vi setter oss ned til ettertanke, og når vi er ferdige er vi klar for dagens første bakke. Vi passerer helårsbru over elva Rjoto og begynner oppstigningen over Hallaskarhalsen.

Rjoto 1000 moh

Hallaskarhalsen

Hallaskarhalsen gir oss en motbakke på 150 høydemeter. Det er lett å ta seg over fjellet, og på høyden er det berg under føttene våre, før vi ser Hårteigen foran oss og tenker frem til målet vårt i morgen. ned på vestsiden av Hallaskarhalsen ligger Hallaskarmyrene og breier seg utover i et stort delta. Langt fremme i dalen ser vi konturene av noen bygninger. Hadlaskard er foran nesen vår... 

Hallaskarhalsen opp til 1150 moh

Hårteigen i sikte

Hallaskarmyrene

Nederst i bakken ligge Heimsta Hadlaskard, den opprinnelige stølen, som består av steinbuer. De er renovert i nyere tid og ligger som et kulturminne fra den gangen stølsdrift var steinbra. Nede i dalen villedes vi av gode spor og havner rett i myra. (På returen finner vi en bedre sti nærmere foten av fjellet). Nå har vi Hadlaskard i sikte i enden av myra og trasker i lett terreng frem til dagens første pause. 

Heimsta Hadlaskard 

Hadlaskard turisthytte 1000 moh

På hytta er det samlet et titalls personer, noen med en flaske hvitvin, andre med havregrøt, og resten med solbriller, for i dag er det virkelig en sommerdag på fjellet. Vi setter i gang en het debatt om villrein og den planlagte nedleggelsen av DNT- hyttene på vestvidda. Tilfeldigvis sitter det noen grunneiere i nærheten, så da finner vi det best å stikke av. Jeg handler med meg nugatti, smør og syltetøy før vi flykter over Veig og retning Hårteigen. 

Over Veig er det en opplevelsesrik hengebru, før vi vender sørvest i neste stikryss, og går opp Kyrkjesteinsdalen på gode stier. Bare etter 2 km gjør vi et forsøk på å lage camp. Men klokka er bare ettermiddag, så etter en middagspause, finner vi det for kjedelig å sitte stille, og bryter opp for å komme nærmere Hårteigen.

Kyrkjesteinsdalen

Hjemmetørka indisk gryte

Vandringen fortsetter opp Kyrkjesteinsdalen, og vi lurer veldig på hva denne Kyrkjesteinen er. Det må vel være en markert steinblokk, klyvstein eller fjellformasjon? Vi tolker etpar løssteiner til å være selve kyrkja, men kommer vel egentlig ikke til noen konklusjon. Det er slakke og enkle bakker opp dalen, fine gressletter og åssider prydet med reinlav. Vi er inne i villreinens område nå..

Et par kilometer innover kommer vi inn i Vierdalen, der det ligger en fin liten støl ved elva. Det må ha vært hardbarka folk som dro krøttene bratt opp fra fjorden og opp til 1200 moh... 

Vierdalen

Opp mot Falkebrotet

Nå kjenner vi et værskifte. Det blir tett skydekke og mye vind når vi fortsetter over Falkabrotet. Plutselig hopper det frem en far og en datter fra en stor stein, med posemat i hendene og sier et tydelig og rungende "HEI". Vi skvetter til, før forsvarsmekanismene roer seg, og slår av en prat om vær, vind og området rundt Hårteigen. De har vært på toppen og søkt ly nede fra det øverste platået. Vi får noen anbefalinger helt gratis, og før vi fryser i hjel tar vi farvel og trekker ned mot et dalsøkk i Grøndalen, der vi kan finne vann i elva og teltplass for natta. Det ble en dagsmarsj på 15 km i dag, men føles overraskende greit...

Grøndalen 1175 moh

Leden videre er gjennom skaret Smøygsdal og opp til 1400 moh

Det blåser kaldt, så jeg er litt glad for at vi ikke skal lage middag. Teltet kommer fort opp og vi legger oss snart inn i le for vinden. Det er mørke skyer så langt vi kan se, og vi lurer litt på om vi kommer opp til Hårteigen i godt vær eller om utsikten skal forsvinne i skylaget, i morgen...?

Meget krevende

Tid: 5-6 dager

Distanse: 83 km

Høydeforskjell: 840 m (1950m totalt)

Terreng: Fjellsti, skog, berg, myr, vidde, dal, flate partier, bratte partier, våte partier,

Ut.no