Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 22. august 2026

Dyrskardnuten

Dyrskardnuten 1369 moh

Det er så mange "Dyrskard" i Sauda, Ryfylke og Vestlandet for øvrig, at det kan være greit å vite hvor du er før du starter på tur dit. Navnet er nemlig ikke mer avansert enn at det er skar som dyr kommer over, og da tenke vel Bonden Bjørnar at "Der kan det mogleg også eit einkelt menneskje gå?" Så da gikk han, og det ble en fjelltur av det hele. Dette har skjedd mange steder, tror jeg....

Veien mot Breikvam og Dyrskard

Dette Dyrskardet er på grensen mellom Sauda og Suldal, med utgangspunkt fra Breikvam i Sauda. Vår interesse og kunnskap om toppen kom gjennom utfordringen "Sauda 7 Summits", som vi er med på andre året på rad.  I dag blir det målgang, med siste toppen for året.

Vi har forsøkt oss i retningen på vinterstid i år, men med for lite kjennskap til terrenget snudde vi før rasfaren. I dag er det bart, med sommer på hell i høyfjellet, og vi kan kjøre med bil helt opp til 740 moh. Vi halverer dermed lengden og høyden, så da blir turen mye enklere. Noen enkel tur er det likevel ikke. Det er både bratt og delvis stiløst, og gode beskrivelser finner jeg ikke. Så følg heller med på denne, eller lenken min til UT.no, nederst i innlegget.

Breikvam 740 moh

Én ting vet vi med sikkerhet. Vi skal opp til Dyrskard og finne toppen derfra. Da er det bare å krangle om hvilken vei vi skal gå. Vi forsøker oss i bort til en sti fra Breikvam og på østsiden av dalsøkket. Stien virker tydelig bortover en kilometer og frem til skråningen. Der følger vi fortsatt tydelig sti oppover mot Dyrskardbotnen. 

Mot Dyrskarkdsbotnen


Svartavatnet og Birkelandsheiene i bakgrunnen
Breikvamselva

Dyrskardbotnen er en flate der elva kommer fra flere retninger. På flaten må vi derfor krysse elv to ganger og opp nordsiden av botnen. Der skimter vi dyretråkk eller en lite brukt sti i bakke opp mot ei bratt ur gjennom brattskaret. 

Dyrskardsbotnen 940 moh


Vi krysser elva, med litt hopping og bading og kommer oss opp på vollen der tråkket er. Snart passerer vi 1000 høydemeter, akkurat der elva er vakrest og fjellsida strekker seg over i føydalismen, mens vanlige folk som oss må gå selv... Foran oss har vi nå dagens hardeste bakke.


Ura er bratt og vi tar oss opp til 1150 moh før det flater ut i et gudsforlatt område. Her oppe er det nesten bare gråstein, med unntak av irrgrønn mose i de våteste søkkene. Ellers er det bare gråstein foran oss. 




Det er bratt opp ura

Goldt og steinete opp mot Dyrskardsvatnet

En halvkilometer videre kommer vi til Dyrskardsvatnet. Vi har fått tips om å følge nordsiden / venstre side av vatnet, og går over en kolle som skiller vatnet fra tjernet rett ved siden av. Her er det grov steinur. Noen har plantet småvarder i hist og pist til ingen nytte, for her mister vi synet av de med en gang vi bestemmer oss for å følge de. Men retningen er udiskutabel: I øst ligger ryggen opp mot Dyrskardnuten, bare 200 høydemeter over oss. 

Med sikt mot Dyrskardnuten




Relieff av Moder Natur

Et passende værskifte kommer med gråterrenget, Fra vest kommer legger det seg skyer over fjellene i hastig tempo, men vi har fremdeles klar sikt på bakken. Vi følger vannkanten i grovura, og deretter i vekslende berg og ur oppover Gråbotnane, til toppen av Dyrskard, 1275 moh. 

Dyrskardsvatnet 1167 moh
Gråbotnane og ryggen til Dyrskardsnuten



Nå kan vi bare følge ryggen til topps. Skyene har kommet før oss, og det blir ingen utsikt fra toppen, så vi spretter like godt en minimal sjampanje og feirer suksess i årets utfordring. 

Dyrskard


Dyrskardnuten 1369 moh

Vi har et lite håp om at skyene skal forsvinne, men tåka tetter seg til, så vi tar frem gps-sporet vårt og famler oss ned fra fjellryggen ned til Dyrskardsvatnet. 


Skyene har lagt seg tykt her også, og slipper regnet ned foran fjellsidene, så det blir en våt tur helt ned til 900 moh før sikten åpenbarer seg og vi kan se Breikvam.


Breikvam 740 moh

Krevende
Tid: 4-5 t t/r
Distanse: 11 km t/r
Høydeforskjell: 630 m
Terreng: umerket fjellski, ur, berg, bratte partier, stort sett tørre stier, bekker, utsiktspunkt

Ut.no

fredag 14. august 2026

Morvigkilen


Vi forsøker å late oss i starndkanten av Morvigsanden på en utrolig gammel campingplass. Her venter vi på flo og hiver oss på SUP og bading, når floa kommer. Sånn går nu dagan. Men rett borte på gresset er det et skilt og en liten gangbru som pirrer nysgjerrigheten. I et svakt øyeblikk er vi klare for tur....

Morvigsanden

Byselskapet???



Stien slynger seg opp i bakken forbi en hyttetomt, og videre inn på grusvei. Vi fortsetter forbi en bjeffebikkje og inn i skogen igjen. Til sluttt ender vi på en grusvei og ned til en brygge som virker mer offentlig.


Der blir det bilder av Rhododendron og fjord. Vi kunne selvsagt fortsatt utover fjorden frem til Terje Vigen-stua, men det har vi allerede gjort. Dermed returnerer vi tilbake til latskap og sommerfølelse...

Enkel
Tid: 30 min t/r
Distanse: 2 km t/r
Terreng: skogsti, skogsveg, småkupert 

mandag 10. august 2026

Terje Vigen-stua og demens-stien


Vi driver egentlig å later oss så godt vi kan på en utrolig gammel campingplass i Grimstad, siste uka i sommerferien vår. 


Morvigsanden

Men rastløsheten sitter løst og føttene lengter etter turskoene. På kartet finner vi noen stier i høgget bortenfor et steinkast unna, og der finner vi jammen meg noe som kalles "Demens-stien". Et passende valg selv om vi bare er litt over middels glemske. 

Demens-stien


Stistart er fra næringsområdet Østerskogen, med god parkeringsplass. Her passer vi på å ikke glemme nøklene inni bilen og husker på å følge skilting og gulmerking. Etter litt mindre enn en liten veibit, følger vi merkene inn i skogen ut, slakt sørover. Nære målet blir vi villedet inn til utsikten der vi får innsikt i hukommelsen og finner veien tilbake. 


Utsikten

Vi blir veiledet videre med gulmerkingen, nå sørover til odden "Brennevinskastet", som om vi ikke har nok problemer med hukommelsen. Der ute ligger TerjeVigen-stua, og minner om gammel lyrikk og moderne arkitektur. 

Terje Vigen-stua


Det blir en liten stund med utsikt som vi håper fester seg på netthinnen, men antakeligvis bare på filmrullen. Så later vi som vi ikke finner veien tilbake og følger stien videre i Østerskauen, forbi Saltviga og en snarvei opp til næringsområdet for å erindre stedet vi startet.


Nesten forledet av noen skjønne små pinnsvin dukker et kjent kjøretøy opp og vi ender til slutt opp der vi startet. Der treffer vi ei dame som faktisk har glemt nøkkelen i bilen.....

Når man ikke er rask nok opp med kameraet...

Enkel
Tid: 30-60 min
Distanse: 2,5 km
Høydeforskjell: 25 m (50 m totalt)
Terreng: Grusvei, skogsti, berg, småkupert, tørt