Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 26. mai 2013

Djupadalen


I dag ble det familietur til Djupadalen i Haugesund. Vi ville prøve ut Jørgens Permobil, som så ut til å være mer "offroad" enn andre i sitt slag. I dag blåste det godt, og temperaturen var mer vårlig enn sommerlig. Når det blåser er Djupadalen et lunt område, med bratte hauger som gir le for vinden.

Eivindsvatnet
Ved parkeringen blåste det friskt, så det var godt å komme seg ned til Stemmen (Eivindsvatnet) og begynne vandringen langs de fine skogsveiene som går opp og forgrener seg gjennom dalen. Målet var enden av veien; Krokavatnet.

Det er mye folk i dalen på dager som disse, men det var ikke så folksomt når vi gikk oppover, selv om vi ikke startet før kl. 13.30. Lyset slapp nydelig inn melom de nysprugne løvtrærene og ga et friskt grønnskjær over hodene våre.



Halve veien inn i løypa var det nygruset og fint for Jørgen å kjøre, men i det bakken møtte oss, hadde vannet gjort jobben med å vaske frem grove steiner i grunnen. Vi var spente på om bilen klarte de bratte stigningene innerst i dalen, men den var sterk og kjørte uten medfart opp alle bakkene, over stein og ujevnt underlag, helt til det ikke var bakke lenger.

Permobil opp bakkene i Djupadalen
Langs hele veien er det lune solplasser, og man kan ta en pitstop eller flere, dersom bena kaller..
Men vi var sporty, og gikk rake veien inn. Opp bakkene bar det og snart hadde vi gått 3 km og var fremme ved Krokavatnet. Der oppe fikk vi igjen kjenne vinden gjenkjennende, og vi fant
et bord som stod lunt bak en haug. Nå skulle det bli mat.

Krokoavatnet
Pølser ble pakket frem, noen til oppvarming og andre til steking. Det ble et godt gammeldags turmåltid der oppe ved vatnet, helt til vi kjenne trekken ble påtrengende og vi fant det for godt å flytte på oss. Vi gikk bare 200 meter nedover igjen, før vi fant en lun krok, med spisebord og utsikt mot en jernbro (!) Nå kom kaker og kanelboller frem, og vi satt lenge og koste oss i solsteiken. Benni lånte fotoapparatet mitt (med den nye linsa) og fotograferte nærbilder, der det fantes motiv. Så ble vi mette.

Rast i den lune kroken
På turen nedover satte vi igang en skattejakt. Vi tok frem mobilene og søkte etter geocacher med gps. To funn ble det i dalen, og barna var lykkelige over funnene, selv om vi ikke hadde bytteting. Vi var nå fornøyde med dagen, og vendte hjem, etter en fin familietur, selv på en forblåst dag...

Geocaching
Trykk på kartet for zoom
Tid: ca. 2 t t/r
Distanse: ca. 6 km t/r 
Vanskelighetsgrd: lett 
Terreng: grusvei, kjerrevei, noe stigning



mandag 20. mai 2013

Stråtveit - en perle

Stråtveit
I dag viste Trygve og Anne Marie oss en perle de har funnet: Stråtveit i Vindafjord. Jeg var overlykkelig over det nye objektivet jeg fikk i bursdagsgave av godama. Dermed tok jeg ikke mindre enn 256 bilder på under 5 timer, og brukte like lang tid på å sortere de...

Det er vår i vest, og vi har hatt 2 eventyrlige sommerdager. I går syklet jeg og godama en runde på Sør-Karmøy. Det var varmt (!). I dag var det litt kjøligere og ustadig, så en vandring i Guds frie passet godt. Trygve viste vei inn til Vats og videre ut mot Raunes (eller Rudolf, som noen kaller det), hvor fraspark i motbakke gjaldt.


Bakkene opp fra Raunes
Det er en god kjørbar grusvei opp bakkene og videre inn til Stråtveit, ved Yrkjefjorden. Denne er bygget av Norske Skog, og må betales bompenger på. Skal man ha skikkelig glede av turen, gjør man som oss, og sparker unna med gode turben, og fotoapparat. For både veien inn og målet ligger i vakre omgivelser.

Den første stigningen slynger seg oppover 200 høydemeter, før den flater noe ut. I den første bakken får man stadig bedre utsikt mot Vats, Åmsosen og Vatsfjorden. På andre siden av fjorden ruver Kjort, og frister til oppdagelser for senere bruk.

Vatsfjorden med Kjort ruvende bak
Hvitveis
Våren har kommet og vi ser hvitveis vokse flittig i kantene, mens vi går gjennom skogen. Etter et forholdsvis flatt parti kommer vi til vestsiden av Raunesvatnet. Trygve skynder seg ned til vatnet for å fotografere speilet vi ser. Ute på vatnet er det en liten trio i kano, som drar opp smårøyer fra garnet de satte tidligere. Mange trær står under vann, og vi blir enige om at vatnet må være regulert.


Videre går ferden slakt over en kul, før vi ser Raunesvatnet igjen. Denne gangen er speilet forstyrret av regndråper, så vi går raskt videre. Etter en liten stigning til, går det nedover igjen. Trygve og Anne Marie kan trøste oss med at vi snart er fremme. Jeg er mest opptatt av å få godama i fokus, der hun går der med vårlette steg gjennom skogen.

Vårlett

Revefella
Vi passerer en revefelle fra oldtiden. Den er bygget opp av steinrøysa fra fjellsida, som en tunnel. På informasjonsskiltet leser vi at reven skulle lokkes inn i tunnelen, og da ville en steinblokk rase over den, når den prøvde å fange byttet sitt. Bilder kom i hodet, mens vi fortsatte ned bakken, til vi ser et stort gammelt gårdsanlegg, idyllisk liggende til, langt over fjorden, i bratt terreng, med noen gode jordlapper som omkranser husene.


Vi lar oss straks friste bortover kjerreveien som går fra gården langs fjellsida. Denne leder oss etpar hundre meter inn til en vannmølle, og på sidene er det gammel urørt skog, med trolsk vekst i alle reninge, som kan sette fantasien i gang til de fleste. Fotografene trykker på utløseren til de blir andpustne, mens bloggeren får gratulasjoner fra sin mor, mens motivene passerer. Samtalen på mobil avslutes fort, og fotoapparatet kommer frem igjen, mens vi går inn til veiens ende. Og snur.

Trollstien



I lia ved gården er det gamle frukttrær som har sett bedre dager, og nå viser sitt ettermæle med krokete vekst og delvis knelende mot det vårgrønne gresset. Jeg henger etter, og borte vad garden har følget funnet seg en rasteplass, og er venter på at kokken skal gjøre i stand et måltid.

tak over hodet i fjøset
Når jeg kommer bort til de, kommer det et kaldt gufs av en bygefront, og vi blir desperate etter tak over hodet. Vi prøver oss på fjøset. Trygve får opp døra, og der inne er det en hall av spisebord, klar for trengende gjester. Det er humanistene som har vært humanistiske her, og tilbyr alle gjester en sitteplass for dager med ustadig vær. I dag passer det oss utmerket. Takk til 4H!

Vi finner et godt underlag for primusen, og jeg fyrer opp Toro med gode karbonader fra slakteren i Skuddnes. Det skal ikke mye mat til før man finner ny energi. Anne Marie har stått opp tidlig og bakt empaladas og havreflarn for anledningen, så ingen går ut av fjøset umette.



Nå tripper Trygve lettere stresset, og ber oss skynde oss, for selv om vi befinner oss i en perle, har han mer å tilby. Han vil lede oss ned til fjorden, for i bakkene nedenfor vil han vise oss natur som åpner øyne og sinn.


Vi går ned kjerreveien mot fjorden, og skjønner straks hvorfor de vil ha oss med ned bakkene. Her er det nemlig gammel trolsk skog og en helt spesiell atmosfære. Trærne vokse vilt og utemmet, og blomstene lever sitt eget liv i bakken. Gamle råtne stammer er fylt av ny vekst, og området er et studie i hvordan naturen klarer seg selv. Kusom! Jeg bare sier det... og viser det:

Kusom



Plutselig er jeg omringet av 3 fotografer, ivrig etter å forevige detaljer i naturen. De blir et motiv i seg selv:

Fotografgjengen
Det er også en kulturell opplevelse å gå ned stiene. for her er det rester av kårboliger, enorme steingarder, og broer lagd at tunge heller, i tillegg til den fine veien som går bratt nedover til en liten havn ved fjorden. Det er tydelige tegn etter et rikt storbruk på Stråtveit, men naturen er på god vei til å overta området. Veien ned til havna er ca. 1 km og 170 høydemeter. Dette merket vi ikke mye til, når vi lot oss begeistre av naturen og vekstene som omringet oss.

Havna ved Yrkjefjorden



Likevel fikk bena kjenne på det, når vi gikk opp bakkene igjen. Vi gjorde vendereis, og gikk opp i godt tempo. Likevel måtte vi stadig stoppe, for været ble bedre og bedre, og nye motiver dukket frem langs hele veien hjem. Spesielt ble det igjen ved Raunesvatnet, der blå himmel speilte seg i vatnet, og ga mer motiv enn tiden kunne bære...

Raunesvatnet



Stråtveit er en perle. Både omgivelser og kultur imponerer på denne plassen. Dette er en av de beste plassene jeg har opplevd i Rogaland, og turister er tydeligvis hjertelig velkomne til å besøke stedet. Som Anne Marie påpekte er det nok finest å gå turen når våren springer ut, eller sommerstid. Dette viste seg i dag, med vårens vakreste eventyr...

Zoom
Tid: ca. 2-3 t t/r
Distanse: ca. 8 km t/r + avstikkere ca.2 km
Vanskelighetsgrd: lett / middels
Terreng: grusvei, kjerrevei, kupert, delvis bratt

søndag 19. mai 2013

Omveier på Sør-Karmøy

Det er 1.pinsedag, og nydelig vårvær på øya. Vi bestemmer oss for en sykkeltur til Skudeneshavn, med retur over Burmaveien. Det er Ingeborgs første sykkeltur i år, så vi tenker egentlig at dette skal bli en "oppvarmingstur". Men for utrente lår ble den nok litt lengre enn det.

For å slippe unna trafikken, sykler vi via Engvegen på Åkrehamn, men så er det ut på hovedveien igjen. Vestre Karmøyveg har sykkel og gangsti hele veien fra Kopervik til Skudeneshavn. Så er det ikke så ille å sykle langs veien likevel.. Ved Ferkingstad kirke tar vi en liten leteaksjon. Jeg har lyst å finne ut hvor veien Presteveien til Falnes starter. Vi finner snart den og sykler videre.

På Sandve bestemmer vi oss for omveien rundt Syreneset. Dette er gamleveien, som snor seg mellom berg, vatn og lyngheier. Ved Sandve ligger også den fine Sandvesanden, som vi besøker med det samme.

Sandvesanden
Etter å ha besøkt den populære stranda, dog uten badetøy, tar vi "Gamle Syreveien" inn til Skudeneshavn. Den er litt lengre enn hovedveien, men snor seg mellom berg og landlighet på smale gode veier  som egner seg best til sykling. Vi tar gamleveien helt inn til Skudenesgavn, hvor vi besøker "an Far", slikker sol, og etpar kakestykker.

Nå runder vi Sydspissen av Karmøy og tar like godt en annen omvei. Vi sykler nå opp fra Vik, via Hillesland og opp til Dale, som er en landlig og bondelig tur, og med bare traktorer til trafikk. Det er en liten stigning, men like mye nedoverbakke, før en er tilbake på Austre Karmøyveg, og kan sykle nordover.

Ved Blikshavn, svinger vi vestover igjen over Burmaveien, en god mil over lyngheiene, der Karmøy er på sitt bredeste. Det er fint å sykle Burmaveien. Den er ikke trafikkert, slik som Austre Karmøyveg. Selv om det kommer en bil innimellom, er det helst syklister og turgåere man møter her. Veien virker likevel drøy, og man opplever forskjellige varianter av det karmøyske landskap; vatn, berg, myr og skog. Fra Ferkingstadskogen er det en fin bakke ned til Vestre Karmøyveg igjen, og det er bare å suse gangstiene nordover til utgangspunktet igjen, noe vi også gjorde.

Vi brukte noen timer på sykkelturen, men er du av det konkurrerende slaget, kan denne ruta gå på sportslig tid...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 3t i goturtempo
Distanse: 43 km
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Flatt, småkupert, asfalt, grusvei


lørdag 11. mai 2013

Ved Visterflo


Under et besøk i Greåker, anledning konfirmasjon, prøver jeg å søke etter turer i kommunen. Det fantes noen få alternativer, og helst langs grusveier og i skog. Uten medbrakt turklær ble målet geocaching i lett terreng nært hjemmet til konfirmanten.

De to eldste brødrene og eldste datter og min egen arving, ble med på en liten utflukt til det merkelige vatnet Visterflo, som egentlig bare er som en fjordarm til Glomma å regne. Men området har lang historie, og har vært viktig for vikingene. Derfor arrangeres det noen festivaldager her, til ære for gammel kulturhistorie. Ved Eid har det blitt bygget opp en leirplass, der vikingentusiastene samler seg hvert år til mjød og bloting. Ikke i dag.

I dag var det tidlig vår og småkaldt. Men det finnes jo bare dårlig klær, så vi gikk freidig nedover bakkene mot Visterflo og Eid.


I leirområdet fant vi tufter av fest og moro, og mellom noen busker dukket også skatten fram. Området lå fint nede ved vatnet, og glissen bjørkeskog preget området. Snart springer også disse ut, og konfirmanten blir voksen. En kjekk utflukt når man ikke har annet å gjøre....



torsdag 2. mai 2013

Gymtime

Turorientering med sykkel
Så er det orientering på timeplanen, og jeg må "stake ut" en løype til elevene i nærområdet. Jeg tar meg en tur fra Håvik med 20 poster i handa, og legger ut en lett løype langs veien ved gassledningen. Denne turen har jeg ikke vært så imponert over tidligere, men er skolens eneste alternativ til å dra elevene på tur. Etterhvert så synes jeg turen begynner å bli helt grei. Gassledningen glemmer jeg og jeg ser skogen for mer enn trær. Det er jo fugler her også (!)

En gråværsdag legger jeg ut postene og markerer (med sprittusj altså) postene. For det er også en måte å bruke arbeidernes dag på....

Neste dag tar jeg med meg klassen på sykkeltur, og vi får en fin gymtime, der de fleste postene dukker opp, mens resten ikke gjør det. Noen poster ligger nok der fremdeles, så det er bare å prøve seg...