Solnedgang ved Røssøya

Nordlendingen 2024

I 2015 utforsket Goturlaget Helgelandskysten og Lofoten på vei mot nord i Gobilen

I 2018 ble reisen til  Vesterålen og Lofoten vårt prosjekt "Nordlendingen" 

I år utforsker vi området fra Gildeskål til Hamarøy med basecamp i Storvika, Valnesfjord, Kjerringøy, Steigen, Hamarøy, og en bonuscamp på Rødøy som avslutning på et 3 uker langt eventyr i nord. For tiden har nordlendingene det beste sommerværet i landet, og det fikk vi gleden av å oppleve i år også..

Camp Steigen

Fra basecamp på Engeløy får vi fantastiske solnedganger, og vannet frister til kajakk. Etter toppturen og blåbærturen i ettermiddag, har nå sola begynt å dale ned i Lofotveggen, og vi lar oss friste ut i fjæra rett foran tærne våre.

Del 7 : Solnedgang ved Røssøya

Sola har allerede gått ned når vi legger ut fra båthavna og padler gjennom sundet mot Steigberget. Rundt holmene her ute er det langgrunne og vi treffer på langfjæra, så vi kommer ikke langt. Men vi klager ikke på utsikten og bildemotivet vi er ute etter...

Les mer fra

Nordlendingen 24

Finneskua og jura

Molotrimmen

Bliksvær

Kvarven 610 moh

Eidetinden 1020 moh

Trohornet 645 moh

Solnedgang ved Røssøya

Prestkona 646 moh

Fløyelspadling ved Røssøya

Bøsanden etter solnedgang

Bratta i Brennvika

Tretindan og Småtindan

Hamarøyskaftet og Landstrykerstien

Stortuva

Nesstraumen

Steinslandsosen naturreservat

Rødøyløva

Storsanden

Blåtimen fra Bekkestova

Det er tett OL-program fremdeles, og vi  kommer oss ikke ut før skumringstimen. Med et enormt snøfall siden sist har jeg allerede en 3-timers økt bak meg med snørydding. 

Snøen ligger dypt i området, så vi må igjen brøyte løypene selv. Distansen blir derfor ikke så lang. Fra Basecamp Gohytta lirker vi oss frem mellom takras og gjennom dypsnø. Heller ikke skiløypene rett der oppe er tråkket, så det blir en ordentlig jobbeøkt. Men fra OL har vi allerede lært at å åpne for hardt kan gi en tung dag på kontoret. Dermed er det bare å labbe rolig oppover gjennom dypsnøen.

Oppe ved "Slettå" er det noen som har laget spor før oss. Da blir det lettere for mannen i front å gå, mens gruppa bak nå sliter med å henge med. Men her er det på plass med kritikk fra smørebua, for fellene glir dårlig i nedoverbakkene, og smørefri ski som Godama har glir lett forbi i utforkjøringene.

Vi når skitrekket, men mørket holder på å overta skumringstimen, så det er bare å snu, og returnere før vi ikke ser skisporene lengre. 

Middels

Tid: ca.1 time

Distanse: 2 km

Terreng: Off-piste, dypsnø

Padling fra Mannes til Åkrehamn

Det er trolig den varmeste dagen i år, mot normalen... Hele dagen går til å drikke vann, kjempe seg gjennom slappheten, og tvinge frem matlysten. Motorbåtene skaper liv i sjøen som ellers ligger speilblank. Det er syden på Karmøy, 30 grader og vindstille. For klamt til å gjøre noe. Men vi finner ut av det etterhvert.  Utover kvelden drar vi med oss kajakkene til Mannes og legger ut på en sval kveldstur mot Åkrehamn.

Vi er som regel sent ute, men sola går sent ned, så etpar timer på vann skal vi nok rekke. Det er en fin vik på Mannes vi har brukt noen ganger nå. Den har sandbunn og er langgrunn. Perfekt for utlegging av kajakker. Tidligere har vi gått nordover mot Veavågen, men nå søker vi sørover.

Mannes havn

Det er speil på havet. Kveldslyset gjør at bergene rødmer, og det er partier på ruta vi bare ligger helt i ro og nyter. Bergformasjonene mot Mannes havn er dramatiske, og i vannkanten hører vi det svelger vann hele veien, selv i denne rolige sjøen.

Å ta goturen på vann er noe vi blir mer og mer glad i. Landskap fra vannperspektiv er noe helt annet enn å gå på land. En ny verden har åpnet seg for oss. Og her på Karmøy der sjøfart historisk sett har vært hovedgeskjeften, vises det tydelige spor etter synsvinkelen folk har hatt.

Kystmuseet i Mannes havn

Forbi Kystmuseet i Mannes havn, er båtskrog bygget inn i veggen, og skip malt på berget, for ikke snakke om hegra som bare står der og skulpturerer.

Vi fortsetter idyllen inn til Sævelandsvik, som er beskyttet av Storholmen. Sørvest ligger en gruppe holmer ved Årabrot, hvor båter ikke kan passere, men hvor vi tar utfordringen.

Årabrot

Vi glir såvidt gjennom grunnene og sniker oss innaskjærs helt til Åkreøyna, hvor det er en trang passasje gjennom moloen.

Åkraøyene

Åkrehamn

I Åkrehamn har klokka blitt sent, så vi må snu og nyte solnedgangen på vei tilbake til Mannes. Og en slik solnedgang kan vi aldri få nok av...

Middels

Tid: 2-3t t/r

Distanse: 8 km t/r

Landskap: Skjærgård, viker, sund, beskyttet, værutsatt

Blåtimen

Gohytta

Hvilehelg på basecamp Gohytta. Vi later oss helt til siste liten. Helt til søndagen går i skumring, og det i vinterlandskap blir blåtime, venter vi. Men da får vi lyst. Det blir faktisk vår første gotur i år (!)

Vi går ut i nysnøen, og labber opp mot skitrekket i Svandalen. Et kjent landskap, med oppkjørte løyper, selv om det er lite snø i år. Føret er godt å gå på, men mørket falleri fallera, så det blir med en liten utflukt...

Les Calanques de Piana

Coeur

Hviledager på Korsika:

Etter den varme goturen til Capo Rosso i går, bestemmer vi oss for å kjøle oss ned på stranda om dagen heller. Vi tar i stedet en kveldstur, siste dagen vi er her. Turen går til de spektakulære klippene og kløftene ved nabobyen; Calanques de Piana. Disse klippene står på Unescos verdensarvliste, og det er ikke så rart, for disse klippene er usedvanlige i sin fasong og farge. Vi befinner oss fremdeles i Corse Rosso; - den røde kyst, og det merkes godt i bløtt lys.

Den lille kveldsturen kan tas fra flere plasser, men vi parkerer langs de trange og kronglete veiene som slynger seg gjennom klippene mellom Plana og Porto. Her får vi også utsyn til det romantiske hjertet i klippen, treffende kalt "Coeur".

Fra veien er det noen bratte trapper opp mellom klippene. Dette er den gamle handelsruten mellom Piana og Porto. Pent bygget opp og godt nok for et hvilket som helst esel, spesielt i romertiden. For oss fjellgeiter er det heller ikke så ille. Som vanlig klatrer goturlaget til belønning:

På stien toppunkt er det god utsikt mot det meste av området. Klippene kan neppe hevde at de "tæres ei av tidens tann" Disse tennene ser nemlig rimelig råtne ut, men ikke mindre vakre av den grunn.

Vi fortsetter på gode gamle veier før vi møter en ny stigning. Etter å ha oppdaget Batrachos-firfislen overalt, forsvinner både de og vi inn i skogen, der vi ser skogen for bare trær. En liten halvtime stiger vi jevnt i skyggen av trærne. Noe som gjør godt, for varmen er ellers ganske varm.

Denne stien har også et toppunkt, og vi finner nye underlige fjellformasjoner, f. eks denne som jeg på fransk vil kalle: "La pierre de léchage de moine" ("Munk slikker stein")

Etter dette går vi litt nedover igjen, og nærmer oss en rundtur. Men først finner vi et utsiktspunkt til, hvor det poseres slik goturlagets skikk er.

I det vi tar vårt 23. bilde, hører vi grynting og snøfting nede i skogen, samt gode store bevegelser. Vi skvetter litt til, og undrer  på om det er villsvin i skogen (!?) (Etter nærmere utspørring senere, finner vi ut at vi hadde rett. Disse svina er store, men harmløse og vant til folk)

Vi tråkker nedover, med minst mulig truende gange, og etterhvert hører vi ikke grisen lenger. Etter en effektiv bakketur er vi nede ved veien igjen, og nyter kveldssol de siste metrene før vi når bilen. En nydelig avslutning på en  nydelig øy.

Enkel

Tid: 1,5t

Distanse: 6 km rundtur

Høydemeter: ca. 325m opp og ned

Terreng: Gode stier, delvis steinbelagte, skiltet, delvis bratt

Turbeskrivelse (Wiciloc)