En tur på stien

I Stangelandsmarka i Kopervik, er det en lysløype, fra denne lysløypa går det en sti opp til Olavsvang. Et lett og fint turmål for familier, eller korte ettermiddagsturer. I barnetempo går det ca. 45-60 min opp fra Stangeland, og man kan gå i en ring på vei tilbake til Stangeland. Dette var turen jeg og Joachim tok denne dagen. Så får bildene og filmen tale for seg selv..

Karmøy på langs

(Wiki) Karmøymarsjen er en 21 km lang turmarsj fra Kopervik til Skudeneshavn i Karmøy kommune i Rogaland. Den starter ved Kopervik videregående skole, og går over Søre Sålefjell, Burmavegen, Røyningsbu til Skudenes ungdomsskole. Turen tar omtrent 6-7 timer. I 2005 var det 155 deltakere.

Det ble en egotrip igjen, da viruset igjen slo til hos min turkamerat. Etter en vinterfull uke, med regn på tampen, kom det gode høstværet tilbake på lørdag og søndag. Med målet om tur hver helg, skodde jeg meg bedre enn sist, og gjorde meg klar for å gå Karmøy på langs, i motsatt retning, med en smule digresjon. Faktisk var jeg innom både "Vårspretten" (Skudeneshavn), "Sålefjellsmarsjen" (Kopervik), lysløypa i Kopervik, og "Karmøymarsjen", på denne turen. Fra årene jeg bodde i Skudeneshavn, hadde jeg blitt godt kjent med løypene og stiene i Skudemarka (sørmarka) sør for Burmaveien, og gikk derfor fra gamle trakter. De nye traktene har jeg blitt mer kjent med i vår og sommer, sammen med turorientereren Fredrik, som har vist meg både sti og ikkesti her. Nå var det på høy tid å knytte disse traktene sammen med mellomtraktene som bindeledd.

Men først tok jeg sykkelturen på 16 km fra Kopervik til Skudeneshavn. Jeg syklet Austre Karmøyvei lke ned til min tidligere hjemplass, og startet med stien jeg gikk daglig da jeg bodde rett der nede. Det var en perfekt start, en kald morgen, med medvind i ryggen, så sykkelturen gikk rimelig smertefritt, uten for høy puls.

De første delen av stien var helt ødelagt av brutale skogsmaskiner, og det var tydelig at her var det klart for å legge ut et nytt nabolag. Men jeg glemte dette fort, da jeg fant myra og stien igjen, og snart var inne på "Vårspretten". Denne stien går opp til Litlavatnet, som er en av mange vannreservoar på Karmøy. Et fint lite vatn oppi skauen. Veien dit går gjennom mye skog, og godt bevart av ivrige frivillige i turlaget her, som har snekret plankebroene tett over våtmarkene. Og det var ganske deilig, for med mye tele i jorda, og overvann overalt, samt en god porsjon gjørme, var myrene dypere enn normalt, her til lands.

Litlavatnet

Ilsvatnet

Etter Litlavatnet, er det en kort tur med litt stigning, og noen skogholt opp til Ilsvatet, -også et vannreservoar. På høyden der oppe er det nydelig utsikt mot sør, selv om høyden bare er på 90 moh. Jeg siktet på dette punktet som min første pause, med frokost på berget og lunken kaffe fra en elendig (!) termos. Vel, denne gangen var jeg i alle fall godt skodd...

Fra Ilsvatnet går man gjennom en del myr, og litt skog, - et ikke altfor spennende miljø. Men vel ut av det siste skogholtet på strekningen, som skremt uta av skogen, dukker det vakre Røyningsvatnet opp. Her ligger Røyningsbu pent vedliggende nedtil. Hytta er et populært mål for både Skudebuen og Sandvebuen, og serverer vafler innimellom. Men jeg gikk forbi, med god avstand, og i frykt for vaffelfristelsene der inne. Nå kom jeg inn på traseen for Karmøymarsjen.

Røyningsvatnet og Røyningsbu

Stiene fra Røyningsbu er nydelige skogsstier med et mykt granbardekke i bunn, og går gjennom både skog, over berg og noen myrflekker, før man ser Mjåvatn, og marka nordover. Disse stiene er også sykkelbare. sett fra mitt ståsted. Karmøymarsjen går langs Mjåvatn nordover, et bergete terreng, som ikke er i nærheten av sykkelbar, men gangbar i det minste. I enden av vatnet fortsetter man ned mot Indre Holmavatnet som grenser til Burmavegen, den eneste veien som går på tvers av øya, - og skiller sørmarka med nordmarka. Herfra gikk jeg 3 km på en grusvei, deretter 500 m på Burmavegen.

Indre Holmavatnet

Nå var jeg over på nordenden av marka, og kom over et stort myrområde på vei mot Stiklevatnet. Etter 3 timers gange fant jeg en plass for rast ved dette vatnet, "Kristians plass", ble fort døpt om til "Benjamins plass", i mitt hode. Her ble det tid til en hel brødskive, og hjemmebakt sjokoladekake fra Toro... Jeg var halvveis...

Stiklevatnet fra "Benjamins plass"

Etter denne rasten gikk jeg videre nordover, denne gangen med Karmøys høyeste punkt; Søndre Sålefjell i sikte. Jeg fortsatte over stor myrområder, veldig våte denne dagen, men med plankebroer strødd utover. På kartet fant jeg ut at jeg skulle over en bekk. Etter å ha gått over den andre tenkte jeg, at nå har jeg gått over to bekker, og tror faktisk en av dem var det (!). (Så vått var det!) Deretter gikk jeg gjennom skog 1 og 2, forbi Buedalsvatnet, over etpar høyder, med Sålefjellet ett skritt nærmere for hvert steg.. Etter halvannen time steg jeg opp mot dette punket, så beskjedent i høyde, men med så vid utsikt utover det vidstrakte. Søndre Sålefjell (132 moh) er Karmøys mest populære turmål, men ikke denne dagen. Karmøybuen lar seg tydelig lett skremme av vintervarsel og regnvær, så jeg beskuet utsikten i fred og ro med min siste rast, og nok en brødskive, og et kakestykke. Kaffen var forlengst oppgitt...

De godt skodde skoene ble litt vel gode, og begynte å gnage på tærne, idet jeg reiste meg igjen, og fortsatte videre. Nå gikk jeg i retning Nordre Sålefjell (119 moh), og rundet det lille Ørnareirsvatnet. Stiene her var fuktigere enn jeg har sett her noen gang tidligere, og jeg vasset meg gjennom 3 km myrterreng, før jeg gikk like ned til Holmavatnet, og endelig var i Koperviks utmark.

Fra Holmavatnet kom jeg igjen inn på Karmøymarsjen / Sålefjelsmarsjen, og marsjerte over flere myrer. I vest kunne jeg se Storesåt (115 moh) ruve i ensomhet. Og etter 2 km var jeg inne i skogen og snart Koperviks lysløyper. herfra var det 1 km på sti, og 1 km på asfalt, litt haltende, med vonde sko, og gnagsår som åpenbarte seg under sokkene, idet jeg satt meg ned og prøvde å nyte 71 grader Nord, med hele ekspedisjonen i kroppen.

Gjørmete tur til Valhest

Planen var en lettere tur for fire gutter (2 voksne) på en fin søndag. I beskrivelsen til UT.no stod det:  

"1-2 timer å gå, passelig dagstur for barn."  

Dermed var planen klar, en lettere dagstur for barn. I tro på at denne turen ville være lagt opp for barn, med gode stier, utstyrte jeg og Joachim oss lett, med joggesko. For sikkerhets skyld pakket jeg en ull-longs på Joachims ben, da det faktisk er høst, og vindene fort blir sure i høyden. Vi ble hentet av Fredrik og sønnen Henry, som hadde skodd seg med skikkelige fjellsko, støvler og fornuftighet...

Våt start fra Stakkastad

Vi ankom Stakkastad litt før kl.10, og i solskinn, gikk vi gjennom gardstunet, og opp traktorveien mot Eikekraksmyra. Vi forstod fort at denne turen kom til våt, da vi vasset i gjørme allerede de første skrittene. Her var det ingen plankebroer over de våteste myrene, heller, så var med ett usikker på om vi ville nå toppen. Men barnas entusiasme, og lyst til å nå toppen var på topp, så vi fortsatte. En bratt stigning ble det, forbi "Kinn",  etter det lange partiet med gjørme og myr, og det så ut til at turen ville bli noe lettere, fuktmessig.

Første bakke tilakelagt

Opp den første bakken så vi en topp lenger borte, og trodde det var Valhest, men stigningen fortsatte i slakk oppoverbakke, til vi kom opp på nok en myr, denne gangen enda våtere, og jeg måtte bære Joachim over de vassigste partiene. Til og med velutstyrte Fredrik sank langt ned i et gjørmehål. Dette var ikke dagen for joggesko (!).

Over den våteste myra, så vi endelig Valhest. Det kom en bratt stigning til, før det flatet ut på Valfjellet. 

På Valfjellet

På Valfjellet var det mer berg å gå på, og farten økte. I stien fant Henry og Fredrik en fin larve, kamuflert godt i marka. Dermed ble det litt biologistudier, og pedagogikk, før den siste kilometeren lå foran oss. Joachim hadde allerede et godt forsprang...

Biologistudier

Etter en halvtime nådde vi endelig varden på toppen, og hadde utsikt i det vide, til Bokn i sør, "Slettå" i vest, Bømlo og Stord i nord, og like inn til Kvinnherad i øst. Vi var bare 313 moh (!)

Toppen Valhest er nådd

Litt gufsete vind der oppe, gjorde at vi raskt snudde, og fant en bergvegg nedenfor toppen, der vi tok brødskiver, kaker, snop og kaffepause. Men vi ble ikke sittende lenge før vi måtte få varmen i oss igjen, og gikk nedover i god fart, uten hensyn til vann, gjørme, imøtekommende Tysværinger, sosiale hunder, eller skylag som truet med regn.

Fredrik regnet grovt på det, og fant ut, at vi hadde gått tilbakelagt 1% grusvei, 10% fjellgrunn, og 89% gjørme.
Etter mine beregninger var vi i alt 4,5t på fjellet, med få pauser, men med mange barneben, og minst to av dem våte...

Egotripp i indre Etnefjella

Ned mot Storadalsvatn på sykkel

Jeg ble skikkelig høy: 1000 m.o.h, da jeg søndag tok en egotrip i fantasisk høstsol og vindstillhet. Min faste turkamerat lå med virus, så jeg holdt meg langt unna han, og dro på egen vilje til det planlagte målet langs Åkrafjorden i de indre Etnefjella, Hordaland.

Denne turen planla jeg noen dager i forveien. Og siste utkast ble at jeg bestemte meg for å parkere ved Laugareid, sykle opp til Øyno, gå i retning Blomstølen, derfra opp til Reinsnuten, ned Skreddalen, og så tilbake til utgangspunktet ved Laugareidtjørna.

Jeg åpnet turen med å parkere på Laugareid, og syklet ned til Stordalsvatnet (54 moh) hvor morgendisen fremdeles lå opp til 100 moh. Det var en rask trilletur ned til vatnet, og så en svak stigning opp gjennom dalen. Fra Laugareid til Øyno er det ca. 7 km.

Stordalen

Jeg syklet opp til gardsgrenda Øynå (180 moh) innerst i dalen, og parkerte sykkelen der. Startet raskt oppstigningen til Blomstølen (630 moh), som bydde på vakre fossefall, og en stadig bedre utsikt over dalen. Et par partier var bratte, men det var fine stier opp til stølen.

Stordalselva ved Ospeberget

Blomstølen ligger vakkert til ved Blomstølsvatnet, og denne dagen var vannet et "glansbilde".

Blomstølsvatn

Men sola står ikke lenge oppe lengre, så måtte traske videre for å nå frem før solnedgang. Gikk videre forbi det vakre Austmannavatnet, og  opp til Reinsnuten (1025 moh), - en god stigning som flatet mer ut etter 850 moh. Stiene her var ikke like gode, og delvis dårlig merkket. Oppe ved Reinsnuten var det et høyslettelandskap med steppegress. Toppen stikker tydelig opp i landskapet, med en tvillingtopp mot øst, som bare er 50 m lavere.  Der fikk jeg omsider utsikt til Hordalandske fjell og Åkrafjorden nedenfor.

Jeg fulgte ryggen til Haraheia (872 moh) og hadde nydelig utsikt i alle retninger. Kunne tydelig se Melderskin mot nord, som ble besteget i august. Etter Haraheia, gikk det bratt ned mot Øyskardet, før jeg rundet Geitskardnuten, og kom over et vått myrterreng, helt til jeg stod på høyden av Skreddalen, og siktet mot Veradalstjørn. Passerte vakre Krokavatnet, som speilet terrenget denne flotte høstdagen.

Krokavatnet

Stiene ble enda dårligere ned mot Veradalen, og gikk nærmest i en overgrodd steinur, til jeg kom ned til Veradalstjørna, hvor jeg spanderte på meg en fin baguett med kaviar.

Nå ble det en bratt men kort stigning opp til Storaleitet og  Revtjørn (579 moh) med blikk vatn og blikk fjord, nedenfor, like ut til Atlanteren. Tok en liten hvil der, for å nyte utsikten og kveldssola.

Åkrafjorden og fjordene utenfor, sett fra Revtjørna

Den siste timen var jeg trygg på at jeg kom ned innen solnedgangen, og nøt et lavere tempo i de bratte nedoverbakkene til Laugareid. Turiststien går ned til Kyrping, men på kartet var det også merket en sti ned mot Laugareid, og jeg valgte denne. Det gikk stort sett bra, selv om jeg "mistet" stien et par ganger. Til slutt havnet jeg ned i noen beiter, og navigerte meg tungvint ned over disse, gjennom granskog, over en privat plen, rundt tjernet til bilen, og en sjokoladebolle, før jeg tok bilen fatt og kjørte for å hente sykkelen. Turer er kjekkere med selskap, men denne dagen var virkelig en nytelse, selv for en egotripp. Turen tok i alt 8 timer, (gangfart på 2 km/t inkl. pauser)