Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



torsdag 28. september 2017

Roberget


Det er siste sjanse for gotur i Hemne, og jeg tar en kort topptur sør for sentrum. Ved Rovatnet (13 moh) ligger et bratt berg og en ganske ny sti opp til toppen. Det frister med en annen vinkel enn de tidligere turene, så jeg tar meg inn til Roøyan og finner en tydelig umerket sti.

Stistart ved Roøyan
Stien er, til å begynne med som en kjerrevei å regne, og snor seg bratt opp mellom nydelig løvskog opp lia. Jeg følger den østlige siden av berget og den vestlige siden av Roøyelva.




Nå fortsetter stien bratt opp på østsiden av berget, og etter en kort stund er det noe utsikt mellom trærne. Det er merker etter nyttårsorkanen 25 år tilbake, med mye tre-velt gjennom hele lia. En del stammer står også døde og har sin sjarme med grått mot det ellers fargerike høstlandskapet.



Når jeg kommer til kanten på vestsiden av berget (vestkanten) får jeg øye på utsikten mellom trærne, og kan se antydning til både Kyrkjsæterøra, Rovatnet og Hemnefjorden.

Kyrkjsæterøra, Hemnefjroden
Lyngen har vært gjennomgangstema for turene mine i Hemne, og Roberget står ikke tilbake for det. I skogbunnen lyser lyngen rødt, og danner et teppe over bakkene. Sollyset treffer osp og bjørk i bakgrunnen så det lyser skinnende gult.




På 45 minutter er jeg oppe på toppunktet 342 moh, der det er en postkasse. Jeg har ikke tatt post med,  men jobber videre med noen postkortmotiv, før jeg tar en "return to sender" og ror meg ned fra berget igjen, fornøyd etter enda en ettermiddagstur i vakre Hemne.


Tid: 1,5 t t/r
Distanse: ca. 3 km t/r
Høydeforskjell: 330 m
Terreng, Umerket tydelig skogssti, kjerrevei, bratt, fuktige partier
Vanskelighetsgrad: Enkel, men bratt

onsdag 27. september 2017

Dalumsfjellet


Jeg får en ny uke med jobboppdrag i Kyrkjsæterøra,. Været er fortsatt i kategorien indisk sommer, og jeg bruker ettermiddagene til friluft. Hemne er en friluftslivskommune, og på arbeidsplassen går samtalene i turer de var på i går og hvilken som blir den neste. Jeg får derfor god informasjon om turmulighetene i Hemne. I lokalavisa kan jeg lese om Steinar Væge som er sikker på at Hemne med sin varierte natur er den vakreste kommunen i landet, og han har nettopp gitt ut bok om hjemmenaturen. Det er ingen grunn til å sitte på hotellet.
Første tur går til Dalumsfjellet rett utenfor bygda.

Jeg kommer meg opp til parkeringen ved Dalumskjølen 200 moh uten å ha brukt bena. Derfra går det en umerket, men merkbart bratt sti  opp fjellsida. Jeg går i skyggen, noe som er helt greit, for i dag er det 20 grader, og oppoverbakke er varmt uten unntak. Likevel ser jeg hva ettermiddagen bringer, for fra stistart er skogbunnen kledd inn av lyng i høstlige farger.

Den første halvtimen svetter jeg godt opp gjennom nydelig løvskog, og bratte berg. Jeg ser sola skinner over åskammen og gleder meg til å komme opp. Nede i dalen skinner de siste strålene på jordene mot Vegan, og lange skygger pryder åkrene.


Det er disig i nordvest, der sola daler sakte ned. Fjellformasjonene danner en akvarell i det disige lyset og kamera kommer opp av sekken.


Jeg henter fort inn høydemeterene og snart har jeg sol i ansiktet. Det flater ut og foran meg har jeg et lite stykke frem til varden på 446 moh. Et billedlig eventyr åpenbarer seg. Her oppe lyser lyngen mot meg og fjellgrunnen blir en fargepalett i sitt beste høstlys.




Snart ser jeg varden, men også et vakkert lite vatn, der ei furu og to står og pryder bildet jeg snart skal ta.

Kameraet får ikke fred frem mot varden, for lyng og mose gir fra seg mange motiv frem mot toppunktet. Men det er ikke en lang tur, og snart er jeg fremme og får utsyn mot store deler av Hemne.



Selv om sola snart går ned, har jeg god tid til å nyte denne ettermiddagen, og bruker så lang tid jeg klarer til å returnere. Den siste strålen får jeg før jeg går inn i skygen, og turen er fullbrakt.




Tid: 1,5 t t/r
Distanse: 2,5 km
Høydeforskjell: 250 m
Terreng: Umerket, tydelig skogssti, tørt, bratte partier
Vanskelighetsgrad: Enkel



onsdag 20. september 2017

Tyskstien

Kyrkjsæterøra
Jeg er på jobbreise igjen, denne gang i Sør-Trøndelag. Været er fortsatt uimotståelig, og luft etter jobb livsnødvendig. Jeg blir tipset om en bratt topptur, med historisk gufs og hygge.

Tyskstien går opp et bratt fjell ved Kyrksæterøra, og er bygget av østeureopeiske krigsfanger under 2.verdenskrig. På toppen var det da en hytte med utkikkstårn, og den ble bygget opp igjen i nyere tid. I 1995 var det selveste langrennshelten Ove Aunli som satt i gang noe Adressa har kåret til Trøndelags vakreste juletradisjon. Det begynte med et bål, men ble utvidet til etpar hundre fakler og lykter som tennes langs stien hver advent, og lyser opp Kjørsefjellet. Under advent i 2000 omkom to mennesker da de skled i snøen og utfor fjellkanten. Ikke alt er koselig. Men det var nok historie til å ta toppturen likevel.


Jeg starter i nydelig septembervær og går rett fra hotellet. Opp bakken passerer jeg Hemne kirke og fortsetter mot veggen. For selv om den ligner en haug, er det en vegg, noe som jeg kjenner på når jeg nærmer meg. Stistart er i et kryss til en gårdsvei, og jeg følger denne inn etpar hundre meter. Men så reiser veggen seg foran meg. Det er tid for en bratt topptur.

Fakkelholdere langs hele stien

Stien spiser høydemeter og er bratt og delvis sleip, men utsikten merkes mellom trærne og det tar ikke lang til før jeg ser ned på Kyrkjsæterøra. (No offense). Lenger oppe ser jeg fakkelholdere som er stukket ned i jorda, og minner meg på Trøndelags vakreste juletradisjon. Går nok glipp av den...

Langt oppe i høyden bratter det seg enda mer, og det er satt opp en stige jeg må klatre opp. Selv om stien er beskyttet av trær kjennes den luftig, så jeg er glad jeg bare har litt høydeskrekk.


Etter en liten halvtime når jeg den siste delen av løypa, hvor det er sikret med tau, for oss som klamrer oss fast. Så åpenbarer utsikten seg; ned mot "øra" og ut Hemnefjorden. Høstrogna fargelegger fronten mot det klare blå vatnet, og kamera må opp av sekken. Mat for motiver...




Jeg fortsetter videre over ei myr og mot toppunktet der det Tyskhytta ligger. Den ligger på kanten av ei bratt fjellside.

Tyskhytta
Hytta er åpen for allmennheten, så allmennheten tar seg inn, med god samvittighet og visdomsord fra døra. der inne er det en benk, en ovn, og ei luke til utkikkstårnet. Jeg tar meg i å krype opp i tårnet, men mangler 20 cm på en tysker, og får ikke så god utsikt.



Det er bare å fortsette innover. Kvelden begynner å ta innersvingen på meg, så jeg prøver å skynde meg videre mot Teppingen (417 moh), det høyeste punktet på Kjørsefjellet. Det er ikke lett å skynde seg i det bløte lyset. Lyngheiene varmer opp bakken i høstfarger, og stien snor seg mellom vakre furutrær.




Jeg merker ikke at jeg er på Teppingen før jeg går ned fra toppen, og skjønner jeg har passert. Nå er jeg brått på vei ned i skyggenes dal, og grønne enger er langt unna. Sola har dreid langt vest og er like ved å dette ned i fjellene i vest.



Nå går jeg en mindre bratt li nedover mot Ånavatnet. Det er myr og småfuktig nedover. Stien er heller ikke veldig tydelig, men jeg lar meg lede av blåmerkede stolper, og havner etterhvert nede ved en kjerrevei. Denne følger jeg ned en kilomter til Holstgårdssetra, hvor det ligger et hyttefelt ovenfor Vinddalsvatnet (163 moh).

Holstgårdssetra
Jeg må ta en avstikker for å komme tilbake på veien og følger grusveien ned 3 kilometer tilbake til stistart på Skeie. En liten stund tar jeg følge med en grevling som labber foran meg, før den forsvinner inn i skogen. En trivelig avslutning på en nydelig høsttkveld.

Tid: 2-3 timer rundtur
Distanse: 7 km
Høydeforskjell: 350 m
Terreng: Skogssti, kjerrevei, grusvei, bratt, myrlent
Vanskelighetsgrad: Middels på grunn av bratt terreng.


lørdag 16. september 2017

En prekestol i Nedstrand

Himakåna

Etter at turiststrømmen har vokst over evne på Trolltunga og Preikestolen, har det etterhvert dukket opp i media mange mindre kjente fjellformasjoner. Det siste året har Himakåna i Nedstrand, Tysvær fått mye omtaler, kanskje spesielt på Instagram, Facebook og lokalavisene. Det er en spektakulært fjellformasjon som henger utfor et stupbratt fjell. Sagnet er helt usannsynlig, men formasjonen skal visst være ei trollkone som hang fast i soloppgangen. Tilsynelatende gravid.... 

Goturlaget var i fjellområdet i 2011 og utkåret fjellområdet til Nord-Rogalands vakreste. Det er noe spesielt over Nedstrandsfjella, der de skyter opp mot 600 moh, med en vid utsikt over den brede Boknafjorden, Sjernarøyaene og resten av herligheten. Hverken i 2011 eller returen i 2013 visste vi om denne fjellformasjonen, men det gjør vi i dag:

Det er enda en nydelig septemberdag, når vi drar ut til vanlig "gotid", sånn ca. kl. formiddag. Vi har en god times kjøring til Nedstrand, men der gjør ikke så mye, så lenge det finnes pokestop. Veien inn til stistart i Hindarvåg er en søndagstur i seg selv, og det blir ikke mindre koselig at det sitter ei lita jente og selger hjemmelagd karamellisert popcorn og saft, ved stistart. Vi håper på å komme ned igjen før hun stenger...


Det er overraskende gode stier opp de lange bakkene mot Himakåna. Kjerreveiene tar av for det meste av motbakkkene. Vi går gjennom beiter og skog og har god utsikt hele bakken opp, unntatt der vi ikke har det. I skogene er det nokså nedgått, og en våt sommer har gjort stiene gjennom skogen ganske sleipe og gjørmete. En del folk er på vei ned, og glipper lett i stien. Andre skjelver nervøst fordi noen glir...



Vi holder godt tempo for en gangs skyld, og går til og med forbi barnefamilier. Enda en milepæl... 
Veien oppover veksler mellom skygger av grantrærne og åpne beiter, så vi får avveksling fra stekende sol, og holder oss temperert i motbakkene.


Ca. 350 moh går kjerreveien over til sti. Da går vi nokså slakt de siste hundre metrene til "kåna". Til sammen har vi brukt under timen ut hit. Det er folksomt på denne flotte dagen. Allerede har lokalbefolkningen på Haugalandet og noen turister oppdaget severdigheten, så det kan jo hende at plassen blir en utfordring om noen år...?



Ute ved Himakåna har fjellkanten brukket av. Det er som å se et avrevet kakestykke. Kanskje var Himakåna god å bake...? Det er stupbratt på kanten, og 300 meter rett ned mot Lysevatnet (til forveksling likt Lysefjorden?). En gruppe mennesker har satt seg ned for å vente på sin tur til å posere og fotografere, så det kjennes ut som et ekte turistmål. Vi er snart neste i køen, og blir fornøyde av resultatet.

Bortekåna på Himakåna
Vi finner også Himakånas skjærefjøl, og hennes kjøkkenhylle lenger borte. Hun må ha vært en god husmor. På kjøtthammeren setter vi oss ned for en liten rast. Vi har nemlig skumle planer for resten av dagen...


Tid: ca. 1t én vei
Distanse: 2,5 km én vei
Høydeforskjell: 350 m
Terreng: Kjerrevei, skogssti, noen fuktige partier
Vanskelighetsgrad: Enkel

Stølanuten 578 moh

Den gangen jeg gikk til Stølanuten brukte jeg en annen sti, fra Gurigjerde. Da jukser man med 300 meter, mens i dag startet vi omtrent fra ca. 30. moh Etter pausen er vi nå på 350 moh, og er klare for å forlenge denne nydelige dagen. Vi går tilbake til kjerreveie, og følger skilting opp og inn i løvskogen. Stien er like god å gå på, og mindre nedtråkket. De fleste går vel ned igjen...



Vi er ikke lenge i løvskogen før vi kommer opp på snaufjell, ogtrekker pusten dypt inn. Her er utsikten slående. Og synet blir bare bedre for hver meter vi går opp og fram. De siste hundre metrene mot toppen går vi delvis langs en stupbratt fjellkant, med utheng her og der. 




Stølanuten er et nydelig fjell, og på en vakker septemberdag som denne, med blå himmel der skyene leker seg med lyset, kan ikke dagen bli bedre. Snart er vi oppe ved varden på 578 moh, og får utsikt:

Stølanuten 578 moh


Vi kan se helt inn til Jøsenfjorden, hvor vi gikk tur til Skomakarnibbå for to uker siden. Vi ser omtrent hele den brede Boknafjorden, og navnsetter alle dens øyer og kommuner. Men ikke offisielt. I nord kan vi se inn i Yrkjefjorden og Vats, hvor vi har gått mye de siste årene.

Et par sitter der oppe og later som om de ikke er karmøybuer, men de avslører seg raskt, og vi får en prat slik turfolk gjør. Vi forteller og skryter om alle plassene vi har vært, hvor slekta vår kommer fra og planlegger å bosette seg, dessuten hvilken nasjonalpark som er best. Så går de ned igjen med dette fornøyelig og friske utesmilet. Igjen sitter vi og nyter 6-7 solstråler, før vi følger etter.



Turen nedover går enda lettere, og vi håper på å treffe ei lita jente som sitter og selger karamelliserte popcorn nede ved veien. Vi er egentlig ikke helt sikker på om vi liker karamelliserte popcorn, men hun fortjener det. 


Hun har dessverre stengt butikken når vi kommer ned. Kanskje dratt hjem for pizzakveld, for om etpar uker skal hun på ferie og bruke opp kassabeholdningen... Vi har uansett hatt en perfekt turdag. Nedstrandsfjella står fortsatt som noe av det beste du kan oppleve i her i regionen...

Tid: 2-3 t fra veien t/r (1t fra Himakåna)
Distanse: 7 km t/r (2 km fra Himakåna)
Høydeforskjell: 550 m (200 m fra Himakåna)
Terreng: Skogssti, kjerrevei, fuktig partier, bratt
Vanskelighetsgrad: Middels