Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 29. september 2013

Søndagsturer med hjul og vaffel


Med hjul på tur
I dag tok jeg, Godama og Jørgen en søndagstur. Vi valgte "Åkraturen" til Kinnetoppen, som alltid er en opptur når man er avhengig av hjul. Det fins også mange andre ruter som er fine å ta med hjul, på Haugjkalandet, om det er rullestol eller barnevogn, og her vil jeg nevne de jeg mener egner seg best, for familier med hjul:

Kinnetoppen

Kinnetoppen
Dagens mål, Kinnetoppen er en halvtimes spasering for voksne, fra parkeringsplassen og opp til hytta. Søndager er den åpen med åpne mennesker som ønsker framandfolk og kjente varmt velkommen. De serverer lapper eller vafler hver søndag, og tar bare kollekt i betaling. Kaffen er alltid på kanna, og går det tomt for vafler er det alltids kjeks å få der oppe.

Turen opp er en god stigning for hjulbente familier, men stiene er brede, gruset og gode å gå på. Etter regnet for noen uker siden hadde denne stien fått ordentlig bank, men i går var de flinke fjellagsfolka på plass for å reparere, og hadde ordnet det meste av ruta tlbake til normalen. Resten tar de nok snart, kjenner jeg de rett...



Røyningsbu


Et annet mål for familier med hjul er ruta til Røyningsbu. Denne ruta må ta ta fra Hillesland, dalen øst for Skudeneshavn. Til fots kan du gå inn fra hvor du vil, men med vogn, rullestol eller sykkel, er nok denne ruta aller best. Vær varsom med parkeringen, Bøndene bruker veien (!) Du kan trille hele veien fra asfalten og opp langs beitene mot Røyningsbu. Veiene er nok litt grovere enn de i Åkrehamn, men fullt mulig, med en liten slump vilje.

Inne på hytta ønskes du velkommen av vafler og kaffe, fra fjellagsfolket. Vis respekt her, for disse folka har atskillig mange arbeidstimer for å gjøre Skudemarka til en perla av et turmål, og er blant de ivrigste jeg kjenner til. Det er hyggelige folk som er stolt av marka si, og de har åpent på hytta hver søndag til kl.14.

Håvåshytta


I grenselandet mellom Tysvær og Haugesund ligger Håvåshytta, som kan nåes med lang eller kort tur. Velger du den korteste kjører du opp dalen fra Førre, og går fra perkeringsplassen på Nodland. Her er det gode grusete og brede stier inn til hytta, hvor det serveres vafler og kaffe hver søndag fra sept - mai. Det er Haugesund turistforening som driver hytta. Greit å beregne en god halvtime hver vei, fra Nodland og inn hit.

Velger du heldagstur, kan du gå fra Stemmen eller Kattanakk i Haugesund. Denne turen vil nok ta 2 timer hver vei, så sjek åpningstidene om du er sulten på vafler.

Kringsjå


Kringsjå er ikke like trillbart som de andre hyttene, men vi har klart turen med rullestol, den også. Hytta er drevet av en egen interessegruppe: "Kringsjåhyttas venner" som er et vennlig lag, og tar varmt i mot alle gjester på søndager. Også her er det gode vafler og kaffe. Turen inn går fra toppen av Steinsfjellet, og tar maks 20 min. inn. Det er også verdt å gå opp den siste bakken til Kringsjåsætra, hvor det i lange perioder av året er høy sannsynlighet for villsau. For familier uten hjul er det utallige stier i Haugesundsmarka: Såt, Krokvassnuten, Trolladalen, osv.

lørdag 21. september 2013

Rio Higueròn

Frigiliana
Denne helga befant jeg og mine kollegaer oss i Nerja, en by i Malaga, Andalusia, Spania, Europa, Jorda. Vi tok oss en tur opp til Frigiliana, en fjellandsby som offisielt er Spanias vakreste. Det viste den seg også å være...

Veien tilbake til Nerja skulle vi ta til fots via elva Higueròn, som visstnok skulle være en vakker og vill naturopplevelse. Rett fra sentrum, var det skiltet ned til en trang dal. <misvisende stod det 14,6 km. Egentlig er turen bare halvparten så lang. Vi gikk ned i en trang dal, og kunne ikke se noe annet enn et tørrlagt elveleie. Temperaturen lå rett under 30 grader, og med lite fare for regn, la vi ut på tur gjennom elveleiet og nedover.

Valle del Rio Higureòn
Avocado
Lærere i flokk
På forhånd hadde jeg forventet gode grusete stier, sterkt kultivert av den vestlige kultur og imperialisme, men dette var nærmere "off-pist" enn kultivert. Det var likevel ikke vanskelig å finne vei nedover elveleiet. Noen alternativer var det nemlig ikke. På begge sider hadde vi bratte fjellsider. Langt opp kunne vi se mange grotteåpninger, som distriktet her er kjent for. Men nede i elveleiet var det palmejungel, avocado og fremmed flora. Skulle tro vi var utenlands...

Grotter i fjellveggen
Jungel i elvedalen
Etter etpar kilometer kom vi ned til en trang kløft. Her var vi glade for ikke å komme i regntiden, for her så det ut som om elva hadde gjort jobben. Da det viste seg at kløfta var litt vanskelig å komme gjennom, stoppet jeg litt opp og snudde. Ved siden av elva så jeg antydning til steintrapper, og prøvde meg utpå disse. Det viste seg å være turens melt kultiverte parti. Fine støpte trapper, prydet med natursten førte oss trygt i overkant av kløfta. Den ledet oss ned til dypet av skaret og ut av kløfta.

Spennende elveleie
Gode steintrapper over kløfta







Ute av kløfta
Herfra fikk vi et 4 kilometer flatt parti tilbake til Nerja, delvis i elveleiet, men mest på gruset vei.


Granatepletre
Kollegaer Flor og Ellen Marie kunne fortelle mye om sin kunnskap av eksotiske planter, fra banantrær, avocado, til fennikel og kaktuser. De fristet også med granateple fra et tre ved elva. Så dermed har jeg vært med på granatepleslang, uten splintskader, for øvrig.

Fredrik på slang
Flor viser hvordan man håndterer granateplene 
Ellen Marie deler sin kunnskap om fremmed flora
De røde fruktene er visst gode og saftige, men må håndteres med hansker
Bambusplanter
De siste 2 kilometerene var ikke den store naturopplevelsen. Her gikk vi under flere veibroer, med hustomter og småbruk på begge sider av elveleiet. Men tittet vi bakover så vi nydelige fjellformasjoner, og Spanias vakreste by liggende mellom de...



(track kommer senere)

onsdag 18. september 2013

Trimrunde i Åkramarka


I dag trimmet jeg alene i Åkramarka. Målet var en times tur, og opprinnelig skulle jeg bare inn til Vaulen og tilbake, på tørre grusete stier. Jeg startet ved Kvednahaugen og gikk opp de gode stiene som fører helt til Vaulen. Foreløpig holdt jeg meg tørr. Men oppi bakken fikk jeg en idé om at jeg kunne ta en rundtur. Friskt i minne fra en tur til Buvassdalen, visste jeg om en sti som gikk fra denne, og over til speiderplassen. Jeg håpte at runden ville være lang nok til en times gange... uten å gå sakte med vilje (!)

Stien til speiderplassen
Stien er rett oppe i haugen, og med tanke på våtmarka var jeg litt skeptisk, men med gode planker midt i stien, ble fristelsen så stor at jeg bare måtte prøve.

Jeg ble imponert over kvaliteten til denne snarveien, og hadde tørre ben nesten hele veien. Midt på stien fant jeg en "pit-stop" - en benk til å hvile seg. Den fristet, men passet ikke i kveld.

"Pit-stop"
Det ble litt våtere når jeg nærmet meg speiderplassen. Mot slutten gikk jeg ned en bratt helling og gjennom litt skog, så var jeg ved de populære brede skogsstiene og speiderplassen. Jeg gikk en liten bit mot stallen, før jeg oppdaget en sti inn mot venstre. Der lurte jeg meg gjennom. 200 idylliske metere, så var jeg ut på jordet, og kunne ta raskeste vei tilbake til bilen.

Skogssti fra speiderplassen

Snarveien mot Ådland

Veien mot stallen

(track kommer senere)

onsdag 11. september 2013

Nikkostien


Stiene fra Sevland  / Tjøsvoll Fra denne stien går det enda en sti, kalt "Nikkostien" Hvorfor og hvilke vesener som har kalt den det, sies det ikke her. Men det var der goturlaget vandret denne ettermiddagen. Egentlig var det sent på dagen, men vi gikk likevel.

Vi startet fra Mariaskogen og opp bergene mot Aureivatnet. Etter å ha passert Aureivatnet, er det flere stikryss. Den første prøvde vi tidligere i år, og går over heiene mot Gamlemyrå, mens den neste, som vi prøvde oss på i dag, går mot Svartatjørna og Vaulen. Det er lenge siden jeg gikk her sist, så jeg husket ikke mye over tilstanden til stien.

I dag var denne stien svært bløt. Det forundret meg, siden det har vært en tørr sommer. Vi vasset dermed de få hundre meterene, til vi kom til stien som går fra Grindhaug til Vaulen. Denne er i mye bedre stand, og man kan gå tørrskodd. I vårt tilfelle var det alt for sent til å tenke på tørre sko...

Stien fra Grindhaug til Vaulen 
Gamlamyrå
Vi fulgte stien vestover mot Åkrehamn, før vi fant stikryss og skilting mot Aureivatnet igjen. Her var det enda mer bløtt, og i ett av søkkene ble det vanskelig å gå gjennom, pga høy vannstand i myra.
Snart var vi tilbake ved Aureivatnet, og hadde gått rundtur, og funnet enda en trimrunde. Denna bør aller helst brukes i tørre tider. Evt sende en oppfordring om plankebroer, til fjellaget...


På høyden, med utsikt mot vest


(track kommer)

søndag 8. september 2013

Off-pist i Svandalen


I dag vandret jeg alene fra Kjerringtveit, for  å finne en fjellrute, rett fra Gohytta og opp til fjellet. Jeg studerte kart og turforslag nøye, og kom til slutt frem til en egen variant. Jeg bestemte meg å gå rett sør, opp den bratte bakken mot Botnanutane, gå vestover derfra, og se hvor langt jeg kom, før jeg returnerte ned til Djuvsbotn og den lange bakken ned til Kjerringtveit. Om jeg skulle klare å runde hele dalen visste jeg ikke, men nå vet jeg.

Fra Kjerringtveit
Ved bilen stod en annen bil, og en annen fjellmann. Han var jeger og tydeligvis kjentmann og kompis med alle bøndene i Svandalen. Jeg kom i prat med han, og spurte høflig og medgjørlig, om jeg nå kom til å gå i veien for han. Han kunne fortelle at han var på hjortejakt og hadde fått lov av bonden selv, å felle hjort opp i fjellet. Han var tydeligvis litt redd for at jeg skulle skremme hjorten bort, men tanke på at jeg er nordlending. Vi ble derfor enige om å slå følge opp bakken, så han kunne peke ut hvor han ikke skulle jakte, og slik at jeg muligens kom til å skremme hjorten bort til han..

Opp den bratte bakken gikk vi først på traktorvei, men så var det verken vei eller sti å se, og vi tråkket "off-pist". Jegeren kunne fortelle om at denne veien var brukbar både vinterstid og sommerstid når man skulle farte opp i heia fra Kjerringtveit. Jeg, på min side, syntes det var antydning til mye fiskeben, vinterstid.. Det var en tydelig bakkevant Svandalsbu jeg gikk med, og det stod ikke på alderen.

Kjerringtveit
Jegeren på jakt
Etter en liten time var vi på kanten ca.550 moh og jegeren ville forsøke seg på jakta. Jeg tok noen bilder av utsikten, mens jegeren gikk litt lenger for å speide etter de stakkars dyra. Så vinket han meg til seg. Han pekte og forklarte hvor det var trygt for meg å gå, og la til at jeg forhåpentligvis skremte hjorten mot han. For meg var leden lett å se videre, og dermed vandret jeg lett på tå over den nærmeste myra og opp neste skaret.



Det tok ikke lang tid før jeg hadde godt utsyn over fjellene jeg skulle tråkke over. Mot Svandalen lå et fint tjern og glinset i mørk blå farge. Langt der nede så jeg Sauda, og langt der borte så jeg Reinsnuten. Jeg gikk der det så lettest og mest effektivt ut, i forhold til leden jeg hadde pekt meg ut. Foran meg hadde jeg Botnanutene. Over et åpent myr og tjernområde, og opp neste kneik gikk jeg med lette steg opp bakke etter bakke. Utsikten ble stadig finere, og jo lengre jeg kom opp, jo mer så jeg av både fjord og fjell. Skulle bare mangle...



Når jeg kom opp til 650 moh fikk jeg et lite myrlent dalsøkke foran meg. Plutselig fløy et ørnepar rett over meg. Jeg prøvde å skynde meg til å skifte til et bedre zoom-objekt, men da det var ferdigmontert, hadd fuglen fløyet, og kanskje landet. Oppe på berget kunne jeg se en silhuett av et menneske som nok sikkert kikket på det samme fugleparet, men han kikket sikkert på meg også, og forsvant i skam.


Nå tråkket jeg de siste bakkene opp mot Botnanutene. Før jeg nådde toppunktet fikk jeg øye på en fin knaus som fristet til bestigning. Den var så fin at jeg kalte den for "Kjerringknausen". Den var bratt men ikke høy, så jeg klatret opp på den og fikk en bedre høydefølelese med en gang. Rundt med stod lyng og planter i full høstlig symfoni, og ga utløserfingeren noe å jobbe med..




Jeg vandret videre mot den høyeste av Botnanutene, 775 moh, og fikk se Svandalens kultivering i full utvikling. Der nede lå hyttene tett, og ikke like vakkert som om vinteren. Jeg så tydelige sår etter skitrekket, som heller ikke er like vakkert som om vinteren. Men alt er fullt forståelig. Jeg vendte nesen sørover og fikk kulturen i ryggen, og naturen i nesa. Det føles alltid like bra.. Ned i bakken, med utsikt over skaperverket, tok jeg meg en matbit, en kaffetår, og en helsing til min kjære, som dessverre ikke kunne bli med meg i dag. Jeg fikk et misunnelig svar tilbake, og ønske om god tur videre.

Kurs mot Tjuvanutene


Opp med baken og rett ned til Botnaskaret gikk turen. Der var det nå en sti jeg ikke kunne finne på kartet. Hvor den stier ender vet jeg ikke, men jeg får kanskje prøve meg en gang... Jeg krysset stien og gikk opp neste haug og over til Dyrskar, hvor jeg har vært etpar ganger vinterstid. Nå lå Tjuvanuten foran meg, 100 meter høyere enn Botnanutene. I dalsøkket i sør lå Nussvatnet nusselig, og foran meg var et bratt berg. For fortsatt å unngå kulturen i Svandalen, gikk jeg så langt øst for nuten jeg kunne. Denne siden er bratt, men like fullt spennende. Jeg staket meg opp en rute på hyllene oppover, og håpet jeg ikke skulle sette meg fast i veggen.

Nussvatnet
På fine hyller opp den bratteste veggen av Tjuvanuten
Det ble en fantastisk rute, med nydelig utsikt mot vatnet, og flere avsatser oppover, før jeg kom mot det første toppunktet, ca.800 moh. Herfra måtte jeg gå gjennom noen søkk før jeg endelig var oppe på dagens høysete punkt 861 moh. Nå så jeg bratte veien til Hustveitsåta foran meg, som får ligge der til høsten, eller en annen gang..

Sømløkjenskaret (ved "Aksla")
Nede i skaret, så jeg den tydelige stien som fører til "Såta" og bestemte meg for å følge den ned til Djuvsbotn. Den var tydelig og god, og ledet meg ned langs den fine lille Svandalselva, som ender opp som en brakende foss lengst nede i dalen.



Stien til "Såta"
Øvre Svandalen
Nedover lia var sauene på beite, og selv om de ikke sa så mye, ble de etterhvert gående midt i stien. Til stor forundring over fjellvandreren snudde de og viste meg vei nedover et stykke, med økende paranoidiske trekk, og til slutt vekk...




Djuvsbotn
Jeg tok et lite studie av veiviserne nede i Djuvsbotn, før jeg vandret videre nedover dalen. Helt øverst i bilveien som går sørøst i dalen, fikk jeg øye på en skogssti, og prøvde meg på den. Den førte meg vekk fra veien og noen hundre meter nedover før jeg endte opp i et hyttetun. Da beit jeg i meg at jeg nok måtte følge bilveien tilbake likevel. Men noen hundre meter nede i veien, så jeg et dyretråkk på siden, og braste ut i villmarka igjen. Det ble en skikkelig off-pist tur gjennom bjørkeskog, bekkeleier, og til og med et bratt skar nedi der.


Off-pist i skogen
Etterhvert ble jeg usikker på om jeg holdt retningen, og sjekket gps. Det viste seg at jeg var på vei mot norsiden av dalen, så jeg brøytet meg østover igjen, til jeg kom til et gjerde som så ut til å føre meg på riktig vei igjen. Det ble litt klyving og klatring over gjerder, vassing i våte myrer og svelging av knott, før jeg endelig kom ned til "Slettå" over gohytta, og kunne trippe ned til en god middag, klar for å nyte resten av dagen i det fri, her også...

"Slettå"

(track kommer senere)