Grønaheinuten

Grønaheinuten 1299 moh

Ruta opp til Grønaheinuten er en tur jeg ikke hadde hørt om før, og i et område jeg heller ikke trodde gikk an å gå tur. Det er flere fjelltopper rundt Fossdal, og de ender stupbratt ned mot dalen og ser ufremkommelig ut. Men Saudabuen har funnet veien og lagt toppen til utfordringen "Sauda 7 Summits", som vi er med på for andre år på rad. 

Fjellene rundt Fossdal

Grønaheinuten er den lengste turen i utfordringa, og i dag griper vi sjansen, nå som vi har mengder med soltimer og en glimrende sommerdag. Men vi har lagt oss til gamle vaner og starter ikke før etter en god frokost som varer til ettermiddagen. Vi starter fra Buer, Mjelkhaug, der det er skiltet til Fossdal. Dette er en fin rute gjennom skog, over elv, og til man får fossen midt i fleisen og kan nyte det vakreste Åbødalen har å by på.

Fossdalsfossen (Kuvestølsnuten bak)

Kvannegrødnuten t.v. Grønaheinuten i horisonten t.h.

Det er 2 km opp til Fossdalsvatnet og 200 høydemeter, så det er en god bakketur til oppvarming. Været er nydelig men varmt, så vi har mye drikke med og trenger det stadig vekk. 

Fossdalsvatnet

Vi har aldri vært lengre inn en Fossdalsvatnet, så for oss blir dette rene ekspedisjonen. Vi har fått noen tips av de lokalkjente, dog. Vi følger tydelig sti ned til vatnet, før vi følger den første elva oppover i lia. Det er en del dyretråkk mellom mennesketråkk, og noen forvirrede pasienter ser det også ut til har gått her oppe. Men vi følger elva så godt vi kan, og snart er vi på en sti som er enig med seg selv.

Opp til Gråbotnen er det enkelt å komme seg frem. Vi må opp noen bratte bakker før vi er helt inne ca.920 moh. Det er overveldende høye fjell rundt oss, der de viser den skumleste siden av seg selv og forsøker å ta livet av motet vårt. Etterhver kan vi se en bratt gressbakke som vi har hørt om. Den ser ikke veldig fremkommelig ut, men vi satser på at lokalkunnskapen og erfaringen ikke spiller oss et puss.

Når vi kommer til Gråbotnen dreier vi hardt mot venstre og har den mest eksponerte etappen foran oss. På østsiden ligger Storaheinuten, som vi klarte å gå på ski til. Men her er terrenget mye brattere og skredfarlig.  Gressbakkene som er blandet med ur heller bratt ned mot dalbunnen. 

Gessbakkene vi må opp

Gråbotnen

Her er det smale stier som ligner mest på dyretråkk i bratthenget et par hundre meter bortover. Vi går nå i retning Kvannegrødnuten, før vi dreier nordover og kommer til et tryggere og mindre bratt parti. Mens vi går oppover bratterrenget hører vi overraskende tordenskrall, og det begynner å regne litt. Men heldigvis gir det seg fort, og bakken blir ikke faretruende våt. Vi våger derfor å forsette. Det var ikke meldt regn i dag...?

Over brekka 1000 moh ser vi nå ryggen til Grønaheinuten. Det ser greit ut å komme oss opp, men nå går vi kun etter kart. Vi sikter opp gressbakken til snaufjellet mot øst. Det er brattere enn forventet, men god fremkommelighet. 

Bratt bakke fra 1000 - 1200 moh

På snaufjellet er det mange fordypninger. Noen har snøfonner igjen, eller smeltedammer, mens det ellers er nokså blankskurte fjell. Noe enkel klyving og små avsatser må vi gå før vi er på høyde med toppen 1290 moh. Da ser vi varden og kan gå i lett småkupert fjellterreng bort til varden 1299 moh.

Varden i sikte

Grønaheinuten 1299 moh

Her oppe ser vi Folgefonna oppsiktsvekkende godt. Og foran fonna ligger Indre Etnefjellene mot Åkrafjorden. Dette er fjellpartiet i DNT-Gullruta mellom Storvassbu og Simlebu. 

Folgefonna og Indre Etnefjella

Vi har hørt litt tordenskrall på vei opp, og nå ser vi tordenvær i øst. Dette følger vi nøye med på en stund, og vurderer at det er på vei sørover og ikke i vår retning. Da er dagen reddet og vi kan gå ned i spektakulært ettermiddagslys, og deretter ned i skyggenes dal, dalen som ikke har noe valg med alle de høye fjella som omkranser den...

Tordenvær i sikte 

Krevende

Tid: 6-7 t t/r

Distanse: 15 km t/r

Høydeforskjell: 870 m (900 m totalt)

Terreng: Delvis merket sti, delvis skiltet, dyretråkk, off piste, myrlendt, ur, bratte partier, snaufjell, snøfonner, klyving 

Ut.no

Vårskitur til Indrejordsnuten

Indrejordsnuten 1281 moh

Det var ikke planen å gå denne ruta på ski, men slik blir det når andre alternativ er verre... 

Store deler av turen er den samme som ruta til Kyrkjenuten, men den blir litt annerledes i skispor og bratte bakker blir litt mer krevende oppover på ski enn til bens. Men været er upåklagelig i dag, så vi finner frem vårski-utstyret og kjører mot start ved Indrejordet i Slettedalen.

Når vi kommer til Slettedalen blir vi usikre på om det går an å kjøre inn de siste 6 km til stistart. Vi snakker med de lokale og de sier veien er stengt, men at noen prøver seg innover likevel. Med høy tillit til 4-hjulstrekkeren vår satser vi og finner veien gjennom noen snøflekker. Uten større vansker kommer vi oss inn til Indrejordet og slipper unna et par ekstra timer av denne ellers ukjente vinterløypa til toppen.  

Nuten i sikte, 800 høydemeter over oss

Nesten vår i Slettedalen

Fra stistart er det bart på bakken, så skiene må pakkes på sekken og vi går med fjellsko de første 300 høydemetrene til Ormekvelv. Våren er nesten i gang, og bekken er stor av snøsmeltingen. Det blir kanskje ikke så mye smelting i år, etter en snøfattig vinter, stakkar...

Ormekvelv 800 moh

Litt oppe på flaten 800 moh. tar vi på oss skiene. Det er fint å gå på vårsnøen inn til den første brekka.  Vi har nuten rett over oss, så bratt at vi får kink i nakken og gikt i psyken. Det er mange barflekker over oss, så vi lurer på om nedkjøringen blir lite effektiv... Men her oppe er skiterrenget nydelig, og med kortbent bukser langer vi ut til den neste brekka.

Sikt mot toppen, 500 høydemeter lenger oppe

Opp brattbakken må vi gå i sikksakk opp til 900 moh. Sola skinner og koker snøen godt denne dagen, og vi ser etter faretegn til snøskred, men det er små mengder snø igjen, så vi vurderer brattene som trygge.

Ved tjern ca.900 moh, med Reinaskardnuten i fleisen

Fra 900 moh går vi inn i bratt skråterreng til et skar som skal lede oss opp til Raudhammartjørna. Her har sola stått på og grovura har kommet frem i dagen. Snøbruene over bekken ser utrygge ut, så oppe i skaret tar vi av oss skiene og klatrer opp brattsida på bar bakke til vi har snø under bena igjen. Da er det bare å ta fiskebena fatt og klatre opp den øverste delen av skaret opp til Raudhammartjørna 1030 moh. 

Vi klyver opp barflekkene inn i skaret

Med fiskebensteknikk opp siste delen av skaret

1000 moh, med Slettedalen bak oss

Forbi Raudhammartjørna har vi et litt flatere parti og i slakk skråning oppover, før vi kommer til den siste bratte kneika. Her er det mer snø, så vi finner vår egen rute i sikksakk opp til 1150 moh.

Raudhammartjørna, men Indrejordsnuten bak, 250 høydemeter over oss

Nå kan vi endelig gå normalt på ski over vide sletter og slakt terreng. Vi runder et lite dalsøkke før vi peker ut rett linje mot det vi tror er toppen. Noen kjennetegn har vi fra barmarksturen for to år siden, men ellers er terrenget totalforvandlet på vinterstid, så kartet kommer til nytte.

Vi bruker diagonalteknikk frem til kanten, og skjønner at vi bommer med 200 meter. For Indrejordsnuten er i grunnen bare en varde på stupkanten, med Indrejordet liggende 800 meter nede i dalbunnen. Helt ned til varden våger vi ikke å ta med skiene, så vi lar de ligge 50 meter fra kanten og går til bens ned til varden.

Her oppe får vi oversikt over Slettedalen og ser "ned" til Nevroldsnuten og Reinaskardnuten. Vi har med brakt mat i termos og nyter middagen i drømmevær og vakker utsikt, før vi returner med lyset på vår side, - for det er mai...

Indrejordsnuten 1281 moh

Nydelig nedkjøring i kveldssola

Krevende

Tid: 7-9 timer t/r

Distanse: 11 km t/r

Høydeforskjell: 800m

Terreng: Bratt, flate partier, skog, slette, fjell, delvis merket

Ut.no