Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



Viser innlegg med etiketten Tuastadvatnet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tuastadvatnet. Vis alle innlegg

søndag 23. april 2023

Tuabua

Tuabua

Som i fjor er det også i år dukket opp flere nye dagsturhytter i Rogaland. Denne ligger ved Tuastadvatnet, er hjulvennlig og ruta inn går på flat vei, en kilometer langs den gamle Tuastadvegen. Det er mye skog langs veien, men innimellom får vi glimt av Tuastadvatnet. Hytta ligger ved vatnet og på fine dager er dette en idyllisk utflukt som passer til familier og katter.

Enkel
Tid: 40-60 min t/r
Distanse: 2 km t/r
Terreng: Grusvei, flatt, tørt

torsdag 12. mai 2016

Vakre Tuastadvatnet


I dag tar jeg eGotur til fastlands-Karmøy hvor jeg skal runde Tuastadvatnet. Dette gjorde Goturlaget noen år tilbake, men litt sent på kvelden. I dag nyter jeg en fridag og kommer meg i gang på formiddagen. Parkering ved Tuastad sitt eget grendahus, sånn omtrent midt i skogen... Huset og parkeringen ligger langs den gamle Tuastadveien, som nå holdes åpen for fotgjengere og hjulbente.

Det er ikke skiltet, så jeg må føle meg fram for å finne stien. Fra parkeringsplassen går jeg vestover langs grusveien, og etter 100 meter er det en sti som ser ut som en sti. Jeg resonnerer meg frem til at dette må være stien rundt Tustadvatnet, med 84,7% sikkerhet. Det viser seg å stemme.

Stien leder meg rett inn i tjukkeste granskogen, og det er vanskelig å få øye på stien, men heldigvis er det merket med sperrebånd på trestammene innover. Noen små plankebruer finnes det også.


Ut av skogen igjen får jeg vannkanten ved min side. Det blåser friskt i dag, og skvulpelyder gir meg selskap. Vatnet er fullt av holmer og nes, så det er et vakkert skue når hverken grener eller kratt dekker utsikten.

Men nå blir det mer dramatisk. Jeg har bare gått 500 meter før jeg tar feil stivalg. Jeg oppdager ikke stikrysset, og følger bare spor, der jeg går nedoverbøyd og vasser over et myrlendt område. Dette leder meg opp på bratte berg, der jeg må klyve og klatre for å komme meg frem, helt til jeg står fast der oppe i berget. Jeg må bare innse at jeg har gått feil, og vender tilbake for å finne stikrysset. Avstikkeren var likevel verdt det. Her var det nemlig fin utsikt over vatnet.


Tilbake til utgangspunktet da. Nå leter jeg etter den rette vei, og ser snart at det var på myra jeg tok feil. Jeg holder meg mot høyre denne gangen, og går opp en bakke gjennom granskog, ned et skar og videre ned mot en vakker vik, der vannspeilene var overalt og der myr og siv la vårfarger på omgivelsene.


Sånn gikk ferden videre. Inn i skog, ut av skog, langs viker og myrer nordover på østsiden av Tuastadvatnet. Holmer og svaberg stakk ut fra vannkanten. Jeg glemte helt at det ikke er lang avstand til den nye hovedveien.



Lenger nord var det en bro og et lite sund som skiller det lille og store Fotvatnet. Med regulering har dette blitt en halvøy. Noen fine forbygninger og denne broa gjorde at stien videre var lett å forstå.


Jeg krysset halvøya,som var dekket av viltvoksende skog. Helt vilt. de vokste på kryss og tvers, og klarte ikke helt å bestemme seg for vindretningen. Etter å ha krysset halvøya gikk jeg over enda en forbygning, som bare var billedlig vakker i sørlig retning:


Nå hadde jeg kommet til nordsida av Tuastadvatnet. Det nærmeste jeg kom veien, men likevel i skjul for den. På denne siden og langs vestsiden av vatnet var det et stort hogstfelt. Naturen hadde ikke vokst tilbake, og jeg ble nesten litt usympatisk. Men så kom jeg inn på skogssti igjen.

Denne ledet meg rett til toppen av Storevarden, ikke mer enn 69 moh. men en enorm utsikt over Karmsundet og de greiene der. Her får jeg også full overblikk over Tuastadvatnet, og distansen videre sørover.

Utsikt fra Storevarden mot nord
Tuastadvatnet
Jeg mimret over den gangen Goturlaget gikk her i 2011. Da gikk vi ivdere fra Storevarden, og havnet til slutt helt nede på Snik, som er alt for langt vest. Da gikk vi landeveien helt tilbake. I dag tenker jeg at jeg skal holde meg på stien, og går derfor 200 meter tilbake for å finne et stikryss jeg har oversett igjen.

Og riktig nok; der er det et stikryss nederst i bakken. Jeg fortsetter på denne og følger østsiden av vatnet ned mot gamle Tuastadveien. Området her er myrlendt, og man nærmer seg ikke vatnet. Det er derfor litt skuffende å følge stien på denne siden, men heldigvis ender jeg på en forbygning på sørsiden, og synes det er kjempegøy. Et siste bilde blir tatt, for nå er jeg snart på grusveien igjen, og da er det bare tempo som gjelder.


Dagen i dag ble en skikkelig gotur. En nytelse i et vakkert turområde. For etterslepere: Fælg med på stien! Det er lett å ta feil, men likevel ikke så farlig, bare man går varlig. Du kommer ikke til å gå deg vill uansett...

Middels
Tid: 1,5 - 2 t
Distanse: 6 km
Terreng: Umerket sti, delvis myrlendt, kupert, grusvei

torsdag 9. august 2012

Sykling på Tuastad

Gamle Tuastadveg
Vi tok med oss sykkelen i dag, for å trene oss opp til sykling på Hardangervidda. En fin rute å sykle er i området rundt  Tuastad / Førresfjorden. Her kan man starte sør for Vormedal, eller "Snik" som det heter her. Lengst sør i det lille boligfeltet går den gamle presteveien mellom Snik og Tuastad. Dette var en gang hovedåren mellom Førresfjorden og Karmsundet. Det er i dag en fin grusvei på 2 km hvor man ender opp på Tuastad. 

Spannavegen langs Førresfjorden
Videre fra Tuastad er det mulig å sykle direkte tilbake til Vormedal, langs Tuastadvegen, eller gjøre som oss, å sykle i landlige omgivelser nordover langs Førresfjorden. Dette er en fin landevei med lite trafikk, og man kan sykle helt til Skre, der man kommer inn på E139. Vi valgte å kutte av ved Aksnes, og sykle mot Norheim. 

Solbakken
Fra Aksnes syklet vi opp Solbakken, og forbi Spannavarden, via idrettsanlegget i Hestmyrvegen og Moksheimstien tilbake til Vormedal. I alt er ruta vi tok 15 km, og en god oppvarming i fine omgivelser.

Moksheimstien
Trykk på kartene for zoom
Tid: ca. 1 t rundtur
Distanse: ca. 15 km rundtur
Vanskelighetsgrad: lett
Terreng: småkupert, grusvei, asfalt, landevei


torsdag 8. desember 2011

Historisk cachetur på Tuastad

Det er både mørkt og dårlig vær for tiden. Da er det rekognisering som gjelder. I dag var det meldt liten storm og mye nedbør, så da fikk vi lyst å gå tur. Vi startet ved Snik på fastlands-Karmøy, og gikk langs den gamle Tuastadvegen som går mellom Førresfjorden og Karmsundet. Denne brukes nå bare som turveg, men var i gamle dager en viktig forbindelse mellom fastlandet og øya. Langs vegen er det en del cacher, og noen tok vi på vår forrige ferd i området. Nå var målet å beskue resten av området, selv om vi ikke "regnet" med å se stort i mørketid og uvær.
Overraskende nok var det månelyst og bare omliggende skyer i starten. Vi gikk derfor uten hodelykt fra vest til øst, og deretter sør til Sirnes, der det er en nedlagt gård liggende inne i skogen. På dårlige koordinater, men med god hodelykt, fant Fredrik cachen.

Vi gikk nå tilbake til veien i tett skog, og skimtet et vatn liggende på venstre side, før vi fortsatte østover.

Etter beskrivelsene å dømme skulle det være et område med rester fra en jernaldergård inne i skogen, midtveis, men utålmodigheten satte seg i oss, så vi brøytet oss over innmark, over strømgjerder og piggtrå, over myr og gjennom tett granskog, mens vi navigerte etter koordinatet for den neste cachen. Og etter 500 meter med brøyteteknikk stod vi der, midt i forhistorien. Der hadde kommunen satt opp et inforskilt over severdigheten, som vi leste før vi lette etter skatten ved busk. Det var felt noen trær i området, så litt romstering ble det før Fredrik fant denne cachen også, denne gangen med god hodelykt, som sist.

Det er svært vått i marka og frosten har ennå ikke satt seg i bakken. Dermed ble det en gjørmete tur tilbake til Tuastadvegen, og til Tuastadvatnet der de to neste cachene skulle befinne seg. Vatnet ligger ikke langt fra veien, så noen lang skogstur ble det ikke ned dit. Her var det antydninger til sti. Fredrik brukte denne gangen god hodelykt for å finne de to cachene som ligger langs vannkanten, og ledet 4-0.

Nå satte vi kurs mot bilen igjen, og Fredrik fant frem god hodelykt, for å finne den siste cachen for denne gang. Det ble ingen funn på meg, men jeg er stolt over å være påheng til mannen med god hodelykt, spesielt siden jeg fikk brukt 4-hjulstrekkeren med grøftelysene på vei hit.


Tid Tuastadvegen: ca.1 t. tur/retur
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Svært lett
Terreng: gruset sti, småkupert
Cacher i området: 8


torsdag 18. august 2011

Tuastadvatnet rundt

Tuastadvatnet, 

På gamle arbeidstomter; Tuastadvatnet rundt. Litt for rundt, hevdet "noen". (Les mer)