Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



fredag 29. juli 2022

Ulvanosa


Ulvanåso (Ulvanosa, Ulvanosi. Høgeteen) er en krevende topptur, pga lengden og høydemetrene. Vi har satt denne på ønskelista, og der har den stått noen år, for det å dra til Kvinnherad er noe vi sjeldent gjør, mest pga reisetiden. Men nå er vi er på vei hjem nordfra og tar veien gjennom ytre Hardanger. Da passer det å gå denne fantastiske toppturen, før vi passerer. Fjellet rundt Ulvanåso er et klatreeldorado, spesielt på østsiden, der fjellet stuper ned i Uskedalen. Navnene her kan man lett bli forvirret av, for her er det lokale navn, oversatt til delvis feilaktig bokmål, blandet med kallenavn og et par, tre uriktige korreksjoner.

Galten (Geitadalstind) i sikte

Det er to parkeringsplasser, og vi får inntrykk av at parkeringen ved den kommunale vegen er den riktige. Vi går derfor et par kilometer oppover mot Døssland (Døsland) og oppdager en parkeringsplass ved stistart. Føler oss litt lurt, men når vi kjenner oss selv på turkondisen i år, hoverer vi litt, og ser ikke på det som et alvorlig problem. Utfordringen er heller at vi fra nå av har 6 km og 1000 høydemeter til topps. Dette blir en lang dag. Vi er også veldig spente på været. Meldingene sier at det skal lette litt på ettermiddagen og bli delvis skyet hele dagen. Treffer vi toppen når skyene bommer? Foran oss har vi 3-4 timers gange.

Englefjell i sitt rette element

Fra grusvegen går det bratt opp i skogen. Men det tar heller ikke lang tid før vi er på granitten. Da går det jevnt og middels bratt opp Galtaryggen (ikke Geitaryggen som det feilaktig er oversatt til. Galt betyr nemlig gris.)

Uskedalen, fra Døssland


Galtaryggen


Og det er akkurat her vi treffer den lokalkjente som bare må riste på hodet av all variasjonene av navn som er oppå fjellet. Han bare ler av oversettelsen Galt-Geit og skylder på kart og klatrere som lager sine egne navn på ting og tang her oppe. Faktisk heter Ulvanåso bare Høgeteen på lokalt, så her oppe blir alt feil. Bokmålskartene er dermed misvisende, -navnmessig. Men etter forklaringen av den lokalkjente faller alle brikkene på plass, og da gjenstår det bare å gå. Vi skal nå følge skilting til Høgeteen, og ikke Ulvanosa, kort sagt...

Låganåso

Landskapet åpner seg mens vi nærmer oss Låganåso. Det er ikke bratt stigning lenger, og pulsen går ned. Men vi savner mat og begynner å lete etter en plass å lage middag. Vi har beregnet bekk, men ser ingen ved stien her. Kjentmannen vi møtte kunne fortelle oss at det var lite vannhull oppover, så vi setter i gang å lete med en gang.


Borte i fjellet ser vi noe som pipler nedover, så vi går mot bergveggen. Der finner vi oss en stein ved en kulp og får vann til både middag og kaffe. Det er så stilig å sitte her at vi nyter øyeblikket helt til vi skjønner at det fortsatt er et stykke igjen, ja....

Stein ved en kulp


Fra Låganåso går det brattere oppover de neste 200 høydemetrene. Her oppe kommer vi til et stikryss, der man kan velge å gå opp til  Geitadalsfjellet (Galten), eller videre til Høgeteen (Ulvanåso). Skyene har tettet seg rundt toppene så vi bestemmer oss for å gå rett mot Høgeteen. Vi får et blikk av Galten før den forsvinner i skyene. 

Galten, Geitadalsfjellet, eller noe

Liten kløft

Der det en liten kløft å klyve gjennom. Deretter er det noenlunde samme terreng et godt stykke videre. Stien har en jevn stigning i fjellskråningen omlag 2 km og  oppover. Fortsatt har vi håp om at skyene skal lette på Uvanåso, og fortsetter i freidig gange. Fjellsida til Galten er ikke spesielt bratt og det er fint å gå oppover. I dag har vi bare utsikten å klage på, for tåka tetter seg når vi kommer over 800 moh. Etterhvert blir det grovere ur, og litt klyving over kampesteiner før vi når brattveggen mot toppunktet.

Den lange fjellskråningen




Men så er vi der i siste veggen. Foran oss har vi ei brattur på 300 høydemeter. Ura har ganske fine og flate steinformasjoner og består av granitt. Det er bratt oppover men ikke vanskelig å komme seg opp til eggen mellom Høgeteen (Ulvanåso) og Galten. Skylaget er heldigvis tett, så vi kan får ikke den store skjelven av stupet ned mot Uskedalen 1000 meter nedover Geitadalen.

siste veggen


Stikryss oppe på eggen


Etter eggen er det et slakker parti av samme type kampesteiner, og lett å gå til toppunktet de siste 100 høydemetrene. Der oppe finner vivarden men ikke utsikten. Så da blir det en kort pause før vi returnerer. Vi lover å komme tilbake en gang det er klarvær, for dette fjellet er spektakulært nok, selv uten utsikt.


Toppunkt uten utsikt

Lenger nede er har skyene lettet noe, og vi får utsikt over Fagerdalsskardet og Bergsdalen. Dermed får vi en fin tur nedover, og er tilbake ved parkeringsplassen etter 

Geitadalsfjellet (Galten) viser seg frem

Fagerdalsskardet


Englefjell i sikte


Bergsdalen og sau

Oversettelser:
Ulvanosa - Ulvanosi - Ulvanåso - Høgeteen
Geitedalsfjellet - Galten
Geitedalsryggen - Galtaryggjen
Låganosa - Låganosi - Låganåso - (Veslanosa)

Meget krevende
Tid: 8-9t t/r
Distanse: 15km (12 km fra Døssland)
Høydeforskjell: 1170 m
Terreng: Grusvei, fjellsti, steintrapper, ur, jevn stigning, bratte partier, skiltet

fredag 22. juli 2022

Urkeegga

Tinderne

Juli 2022 oppholdt vi oss i Romsdal og Sunnmøre for å date berømte tinder i noen av Norges mest fryktede og trolske fjell. Det ble et opphold med mye dårlig vær, og ikke spesielt tett mellom turdagene, men de turene vi gikk var så fantastiske at de veide opp for alle regndagene i mellom. 

Date VIII
Urkeegga


Vi stortrives i Urkebygda og bestemmer oss for å utforske området enda mer. Mellom regndagene har det allerede blitt to toppturer, og vi har lagt både Saksa og Slogen trygt inni mimreboka. Fra basecamp ser vi og sikler på enda en bratt tur. For rett over campingplassen ligger Urkeegga og frister oss. 

Urkeegga sett fra basecamp Urke

I dag er det fint turvær så da benytter vi sjansen til en av de fineste turene denne sommeren. Urkeega er en sammenhengende rygg fra 
Urkedalen med Klokksegga og Maudekollen som toppunkt, før det stopper opp  i brattveggen til Slogen. Vi velger en anbefalt rundtur over ryggen og ned Langsæterdalen i retur.

Fra Myrsætra til Haugemyra med Saksa i fleisen

Leknesnakken i nytt perspektiv, med Litlehornet bak skylaget

For å skåne beina for bratte nedoverbakker  på returen starter vi ved parkeringsplassen på Myrsætra 370 moh og går ned til parkeringsplassen ved Haugemyra 200 moh. Denne grusveien slipper vi dermed å gå på slutten av turen. Men det er fra Haugemyra turen starter for alvor på bratte stier oppover mot Furekammen. Disse er nå svært våte etter mye regn, så vi subber en del i gjørme i brattbakken. 

440 høydemeter i bratterreng

Inn Urkedalen med Elsantindane t.v. og Urkedalstindane t.h.

440 meter stigning på en god time er akseptabelt, før vi kommer til utsikt. Og det skal bli utsikt resten av dagen, for nå er vi over tregrensa og har flere kilometer med brattvegger nedenfor oss på turen over egga. Vi nyter utsikten litt før vi fortsetter. Klokksegga har et høydepunkt på 950 m, så det er fortsatt 300 meter stigning til topps. 

Utsikt fra Furuhammaren mot Hjørundfjorden 

Men stigningen glemmer vi lett når vi er i slike omgivelser, med motiver rundt oss hele tiden. Det er en god unnskyldning å senke farten når man har kamera med seg. Vi har nå begynt på selve Klokksegga, og går bratt opp partiet Furehammaren. Noen partier må vi klyve litt, men det er kun luftig i ryggen.

Norangsfjorden, Øye, Norangsdalen


Egga blir litt mindre bratt mot toppunktet, men flater ikke noe særlig ut før vi er på 950 meter. Det er en nydelig dag, så vi nyter turen oppover. Bakover kan vi se formasjonen tydelig. Ryggen vi går på er smal, men bred nok til ikke å få høydeskrekk. 



Etter 2,5 time på tur, når vi toppunktet og den fine gapahuken Egilbu som ble bygget til ære for turentusiasten Egil Åmbakk. Gapahuken Bentebu ligger på andre siden og er satt opp til ære for turentusiasten og kona hans Bente Åmbakk. Begge døde tragisk i forholdsvis ung alder før prosjektene var fullført. 

Egilbu på toppen av Klokksegga

Egilbu er noe for seg selv. Den ligger på en egg, med en platting rett ved stupet ned mot Norangsfjorden. Det er en nydelig dag i dag, og flere turgåere har funnet rasteplassen. Men vi venter litt før vi kaprer den beste plassen, og lager oss en finnbiff for å gjøre alle andre misunnelige.


foto: Ingeborg Dale Mannes


Etter en god pause med god middag og enda bedre utsikt, fortsetter vi videre mot meste toppunkt; Maudekollen. Vi går lett ned fra Klokksegga og "mister" 130 høydemeter før oppstigningen opp mot neste topp er i gang. Nå skal vi få ca 200 meter stigning opp til det høyeste punktet på turen.


Mot Maudekollen, med Slogen i skylaget

Vi legger Klokksegga bak oss

Den ser hverken bratt eller luftig ut, bakken mot Maudekollen, og den skremmes oss heller ikke. Vi går lett oppover bakkene, med noen få små klyveetapper og et par gisp, for da går vi rett ved rennene som fyker 1000 meter ned mot Norangsfjorden. Rundt oss er fjellene majestetiske. lenger fremme leker Slogen i skylaget, mens Geithornet strutter villig frem i solskinnet. Nedenfor oss ligger den lange Langsæterdalen som vi skal gjennom på returen til Myrsætra. 

Maude 1000 meter nedenfor

Maudekollen, med Slogen bak

Geihornet 1460 moh

Mot toppen blir stupene litt mer luftige og landskaper mer steinete. Maudekollen har et et lite platå, med noen kampesteiner hengende over stupkanten ned mot Norangsfjorden. For instagrammere er det et mylder av plasser man kan ta bilde av seg selv. 






Maudekollen 1021 moh

Fra varden er det først et litt luftig parti, men så ser terrenget lett ut. Det er en slakk bakke nedover mot ura som henger ned fra stupene til Slogen. Her tenker vi det bare er å labbe nedover, og stort sett er det det. Slogen kommer nærmere og viser hvor stor den er, og Langsæterdalen breier seg mot oss, og viser hvor lang den er.




Slogen t.h.

Vi kommer snart frem til en enorm ur. Denne ura er foten av Slogen, og strekker seg et par kilometer nedover dalen. Her må man holde beina rett i munnen for ikke å snuble. Dermed er det ikke bare å labbe ned ura. Men etterhvert blir stien enklere. 


Gradvis blir det mer vegetasjon. Hele dalen ned til parkeringsplassen er ca 3,5 km og tar en god time med nydelig utsikt nedover. Ved foten av egga ser vi over på andre siden med Geitehornet høyt over oss og Langsætra ved foten av den. Stiene nedover har ur i bunn, og er ganske steinete og snublete, spesielt nå som det har vært vått, men stien er tydelig, og det går relativt raskt nedover.

Langsæterdalen

Slogen


Langsætra 550 moh

Etter 7 timer på tur, med en lang middagspause er vi tilbake ved bilen, klar for å rekke en is på bryggekroa, og en god kveld på basecamp. 

---

Neste dag forlater vi Urke og det er klart for å evaluere: Bygda er sentralt i forhold til fjellturer i Sunnmørsalpene, men samtidig rolig og hyggelig. Her får man alt man trenger, utenom det man ikke trenger. Anbefales!

Krevende
Tid: 5-7 timer
Distanse: ca. 11 km
Høydeforskjell: 830 m / Totalt 1030 m
Terreng: Kjerrevei, skogssti, fjellsti, ur, steinete, bratte partier, luftige partier, skiltet