Snøfattig på Maldalstølen

Det er en snøfattig vinter vi har fått denne gang. Skiløypene har forsvunnet i løpet av februar, På fjellene går de tøffeste, men her truer rasfare på grunn av skiftende nedbør, vind og temperatur. Trusselen om at vinteren forsvinner fra vårt skiparadis tynger sinnet. Men fjellet tiner ikke bort, som er en god trøst. 

I dag tar vi derfor  humøret og bena fatt og rusler opp til Maldalstølen. Dette er et turmål vi besøker vinterstid på ski hvert år, så å gå til bens virker unaturlig på denne årstida. Vi holder oss unna myrene og skogen på nordsiden, og følger heller grusvegen på sørsiden av elva. Her er det bare et par snøflekker oppe i bakken, og det er ikke før vi kommer 600 moh at snødekket dominerer. Det passer i grunnen bra, for på myrene nedenfor stølen kunne det vært vått i dag, men for oss er det bare å labbe over snødekket frem til brua, og videre opp mot stølen langs elva og opp småpakkene.

Da blir det kaffe og sjokolade og tilfredshet over å ha kommet oss ut, tross vårsnøen.

Enkel/Middels

Tid: ca. 1,5 t t/r

Distanse: 4 km t/r

Høydeforskjell: 240 m

Terreng: Grusveg, bratt, myr, småkupert

Ut.no

Skiparadis Sauda: Maldal

I Sauda ligger vår basecamp Gohytta. Selv om hytta er plassert i turistdalen Svandalen, har vi mål om å ta en skitur året i de omliggende dalene rundt Sauda. Dette året har jeg tatt med filmkamera og drone på tur, og forsøkt å dokumentere skiparadis med lyd og bilde. 

Middels

Tid: 2-3timer rundtur

Distanse: 9 km rundtur

Høydeforskjell: 240 m

Terreng: Delvis skispor, skog, myr, jevn stigning, bratte partier, delvis skiltet

Norgeskart

Reinsnuten på skare

Vi pendler mellom vår og vinter og har nå etablert helgen på basecamp Gohytta i Sauda. Her er det fortsatt vinteraktiviteter som er dominerende. Det er fortsatt brukelig snøunderlag etter det enorme snøfallet i februar. På andre siden av fjorden ligger den høytliggende Maldalen med den ruvende Reinsnuten midt i blinken. Her har vi vært noen turer, men aldri på ski helt til topps. Dagen i dag er meldt solrik og vindstille, så det er en perfekt dag til topptur. Når det i tillegg finnes en TellTur post der oppe, er vi ikke vanskelige å be.

Vi kommer oss sånn passe tidlig ut og starter på en tydelig løype fra parkeringsplassen øverst i Maldal (440 moh). Tidligere har vi brukt å gå inn i skogen nord for Maldalselva, men på andre siden er det tydelige brede snøscooterspor oppover hytteveien som går til fjells. Vi lar oss friste, med tanke på at vi tidlig har Reinsnuten i sikte. Det er derfor vanskelig å gå feil.

Det er bratt opp disse bakkene, og på skareføre tenker jeg fort at jeg vil ned en annen vei. Skiene lager lite spor i skaren, så godama anstrenger seg noe mer på smørefritt, mens jeg i stor grad klarer å holde skiene bent oppover, med kortfellene.

Høydemetrene forsvinner fort når det er bratt, og det tar ikke lang tid før vi passer Storamyr og er klar for neste brattbakke. Veivalget ser bra ut. Vi holder stø kurs mot det ruvende fjellet foran oss, og med mye energi og vilje er vi snart oppe ved Maldalsstølene (650 moh).

Vi har hatt lange diskusjoner om veivalget opp til topps. Valget står mellom å runde toppen via Reinsvatnet og til østsiden av fjellet for å gå i litt videre terreng, i stedet for å gå den korteste og trangeste ruta opp Maldalsskaret. Det er jo skare... Langt oppe i lia ser vi to skiløpere som vender mot Reinsvatnet, og vi blir ikke enige om smarteste vei. 

Ved Maldalsstølene 650 moh, Reinsnuten i midten

Vi bestemmer oss for å gå opp lia og se an ruta derfra. Dermed går vi dagens tredje lange bratte oppoverbakke opp til 850 moh og ved utgangen av skaret. 

Veien videre  ser ikke veldig vanskelig ut, selv om Maldalsskaret er bratt. Men det er på tide med energi-inntak, så vi finner frem til vårens første lyng i fjellsida, og finner en lun plass for kaffe og annet medbrakt. Vi har nå ca 300 høydemeter til toppen.

Maldalsskaret

Så er det bare å ta for seg dagens fjerde bakke opp skaret på skare. I snøen er det tydelige merker etter ski, men alt har nå blitt til skare, så det er ikke feste hverken i fiskeben eller sidelengs. Her er også skaren så hard at kortfellene ikke får feste. Men vi karrer oss oppover til aksla på 985 moh og ser fjellryggen foran oss i sin helhet.

Det er et vakkert men skremmende syn. Foran oss ligger skaren og glinser. Noe som tyder på at den er både hard og glatt. Det finnes ikke et fnugg av styresnø, og vi må stå der og manne oss opp til å kvinnelig mot. Så bestemmer vi oss for å prøve alle teknikker vi kan for å karre oss oppover isen.

Isen oppover er så hard at skiene knapt setter merke i isen. Vi konkluderer med at dette ikke lenger er skiføre men stegjern-føre. Nå gruer jeg meg til nedkjøringen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å svinge, ploge eller stoppe på dette harde underlaget. Likevel har vi kommet så langt opp, at det nå er en skam å snu. Vi får bare beklage til fjellvettreglene og slippe inn ekspedisjons-innstillingen. Dette er vårt "Mount Everest" i dag...

Så ser vi masta. Motiverende. Men nå er det ikke hard skare lenger. De siste 200 metrene til toppen er det hålkeføre. Vi gir oss ikke nå. Bena plantes hardt i isen med det lille vi har av stålkanter og vi kommer oss fremover. Etter noen minutter står vi der ved varden. Mestringsfølelsen tar overtak. Vi rakk målet. Nå får vi bare håpe at vi overlever nedoverkjøringen....

1167 moh

Det er en fin dag, men på toppen får vi vind i alle retninger, så bestemmer oss for å kjøre nedover med en gang. Med skjelvende ankler og legger, tar vi utfordringen. Stavene får ikke tak i isen, så vi starter i sakte tempo og slakt i sikksakk nedover. Plutselig ser jeg godama suse nedover, tilsynelatende med full kontroll, mens jeg fortsatt skjelver langt oppe i bakken. Men omsider klarer jeg å skli nedover til aksla jeg også. Det verste er over...

Selv om skiene svarer litt bedre nedover skaret, er bena slitne etter å ha vært overanstrengt mot toppen. Vi kjører nedover skaret i idiotisk stil, og med streng kontroll over fart og svinger. Men nedover går det og snart er vi tilbake til lyngen fra tidligere. Her setter vi oss ned for en velfortjent hurtigmiddag, og kjenner på at dagen i dag har vært en bragd.

Dagen er likevel ikke ferdig. Vi har 400 høydemeter på skare ned til bilen. Men vi tar det med fatning, og kjører forsiktig ned til Maldalsstølen, fortsetter videre til Storamyr, og så syrer bena seg skikkelig. De siste 100 høydemetrene har vi ikke saft igjen i låra, og i kjent idiotisk stil ploger vi oss frem til der asfalten begynner. Det er godt å få av seg skiene, men vi merker at vi er både stolte over å ha klart utfordringen, og glade for å ha rukket målet. 

Maldal 440 moh

Krevende

Tid på skare: 4-6 t t/r

Distanse: 10 km t/r

Høydeforskjell: 730 m

Terreng: Snøscooter-løyper til Maldalsstølen, Off-piste resten

Off-piste rundt Lauvåsen

For tredje helg på rad etablerer vi oss på basecamp Gohytta, og er nå innstilt på å ta skituren ut av TV-en. Det er lenge siden vi tok skituren der sola skinner hele ettermiddagen; Maldal. Dalen ligger høyt oppe på andre siden av Saudafjorden, og vi har sett sola skinne der etpar helger. Det er på tide å gå inn i lyset på den andre siden....

Vi kommer oss i gang på formiddagen, med mål om å nå Maldalstølen. Det er nemlig meldt opp til liten kuling, og -10 grader. Vi forventer dermed ingen langtur.

Stiene mot stølene og løene i lia er hjemmetråkkede, så det er vilt og vakkert oppover i krattskogen. Langvarig kulde og tørt fint vær har dannet en god såle i sporene, så det er en nytelse å tråkke opp lia. Etter en kilometer oppoverbakke kommer vi til Nyaløa. Her har vi passert flere ganger før, men det er lenge siden. Det er mange løer rundt Lauvåsen. Disse ble brukt i bratterrenget for å samle opp fòr som skulle være enklere å transportere ned til gardene om vinteren.

Vi fortsetter i tett og snøtynget løvskog oppover en kilometer til og kommer til åpent landskap rundt Maldalsstølen 680 moh. Her er det spor innover flatene, men vi holder oss i "nordveggen" siden vinden skal blåse fra den retningen i dag. 

Det er skispor oppover gjennom skog som blir mer kortvokst for hver høydemeter. Væromslag har laget massive isfosser i bratterrenget. Naturens vinterskulpturer...

Vi finner en solvegg av stein og setter oss ned for en kosekaffe og litt niste. Nå begynner vi å skjønne at værmeldingen er overdrevet. Dette er en perfekt vinterdag, og vi ser ikke en kvist røre på seg..

I godværet bestemmer vi oss for å ta en titt lenger opp i Lauvåsen. Vi har åtte år gamle minner fra en nydelig skitur her oppe, og har en mistanke om at minnene er en blanding av vage eller falske. Dette må vi komme til bunns i, og fortsetter til topps.

Det er eventyrlig oppover med krattete skog og delvis skarete snø. Vind kulde og væromslag har dannet et nydelig vinterlandskap oppover mot 750 moh. 

På toppunktet for turen ser vi hele fjellrekka vest for Saudafjorden. det er et mektig skue, og vi forstår nå at vi er i ferd med å runde Lauvåsen. Dermed bestemmer vi oss for å slutte ringen og fortsette hele veien rundt.

Det er lettere sagt enn gjort. På vestsiden av Lauvåsen er det mange skrenter og stup, så det ser ikke enkelt ut å ta seg nedover. Kartet må frem og vi gjør et forsøk på å komme oss ned til slakkere terreng. Men vi har en tendens til å gå for mye mot vest og ender flere ganger nær stupkanten. Kartet må frem flere ganger før vi skjønner at vi må lenger nord og runde et skar for å komme oss ned. 

Vi ender nært Lauvåsdalen, som groper seg ned mot Tjelmen, før vi kan vende mot Maldalen. Herfra er det fint slakt terreng helt til det bratter seg ned mot Rausibotnen og løene der. Det er bratt nederst i lia, men her er det puddersnø, så vi svinger lett mellom trærne nedover og er er snart nedenfor Nyaløa igjen.

Ringen er sluttet, og der er bare å følge sporene ned til parkeringen, overlykkelige over en perfekt vinterdag ute.

Middels

Tid: 3t rundtur

Distanse: ca. 7 km

Høydeforskjell: 300 meter

Terreng: Delvis skispor, bratt, løv og barskog