Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 10. juli 2016

Sherpaer på Melderskin


Vi har ankommet Hardanger med ett mål for øye: Å bestige Melderskin i Hordaland. Denne er en høyreist topp som ruver over Rosendal. Turen opp er en "klatretur" på over 1200 høydemeter opp til toppunktet som ligger 1426 moh. Den kalles "Hordalands dronning", pga at den er synlig fra store deler av Hordaland.
Bare så det er sagt: "Melder" er vikingsk for "Mel" og "Skin" er nynorsk for "Skinn". Og det er trolig fordi fjellet har en kappe av snø som ligger til langt ut på sommeren og skinner i sola, som om det er helt mel over den. På Dovre ville fjellet kanskje blitt kalt "Snøhetta" (?).

Rosendal turisthotell anbefales!
I Rosendal har vi booket et gammelt restaurert turisthotell. Eierene viser stolt frem resultatet, og vi blir imponert. Her er alt gjort med stil og i god byggeskikk. Det er til og med hjemmestrikkede pledd på sengene. Sengene er klemt inn i intime rom, med utsikt mot fjord og fjell, så vi gleder oss over denne detaljen, mens vi hele tiden vurderer toppturen. Vi har funnet et hull i gråværet, så dagen etter ankomst er vi klare for topptur.


Det er ikke strålende sol med en gang, men prognosene viser mulighet for solgløtt midt på dagen, så vi begynner stigningen fra Melsdalen med godt mot.




Stien går på skredvoller opp mot bratter partier. Bare etter et kvarters gange i slakk stigning, bratter Skardhaugen seg voldsomt. Først gjennom skog og kratt. Det er her beina får kjørt seg mest. Øverst i skogen er det vann tilgjengelig i en liten bekk. Det er langt igjen så vi finner det lurt å drikke så mye som mulig, og fylle opp drikkeflaska igjen.


Ut av skogen blir det enda brattere. Stien slynger seg oppover gjennom lav vegetasjon, og det er her utsikten blir virkelig god. Snilstveitøy ligger som en snegle ute i Kvinnheradsfjorden, og selv om toppunktet på øya er over 400 moh, virker den allerede liten her oppe fra bakken.



Akkurat idet vi kommer inn i Folgefonna nasjonalpark, omlag 750 moh. ser vi fjorårets verk i det bratteste partiet av bakken. Her har sherpaer fra Nepal blitt leid inn til å lage trappesteg opp mot Skardshaugen. Og det er er godt byggverk. I motsetning til før gå ikke stien gjennom skaret, men opp langs berget. Dette gir også en bedre utsikt langs oppstigningen. Vi tripper lett opp de siste 100 høydemeterene i bratta.




På Skardshaugen skinner sola på oss i noen minutter. Det er her utsikten mot Rosendal er best, og vi nyter synet av karakteristiske Malmangernuten, kjent for sitt årlige bakkeløp.

Malmangernuten i bakgrunnen
Skardshaugen
Opp mot Melderskin ser skylaget tungt ut. Vi begynner å bli pessimistiske i forhold til utsikten fra toppunktet. Ellers både mett og lett til sinns. Bakken fra Skardshaugen er ikke like bratt, men består av kampesteiner, slik at man må bruke bena fleksibelt og hoppende.



Lenger oppe er det tydelige tegn til finsliping og isbrehåndverk, for her har breen ligget lengst og gnaget på stein i tusener av år. Steinene er flatere og rundere, og lettere å gå på.


Over neste kant  har vi havnet i Holo. Det er et flatt område med kildevann og grønnkledte steiner. Billledlig og eventyrlig, med skarpe kontraster i bakken. Vi er på vei mot siste kneika og har kommet 1200 moh.

Holo

Skyer dekker toppen, og vi går opp i den. Lite sannsynlighet for at vi får utsikt der oppe, men til topps skal vi. Den siste kneika er bare på 200 høydemeter, men etter 1000 høydemeter i bena, kjennes den godt.

Melderskin 1426 moh
Etter 3 timers gange når vi toppen på 1426 meter, i skodde. Vi ser kun varden og noen andre turgåere, men tar oss tid til å vente på opplett. Det er bygget opp avskjerming nær varden, laget som en steingard, så vi setter oss inn i den og lager en Chili.


Midt i middagen kommer det et hull i skylaget. Godama spretter opp og tar så mange selfier hun klarer. Jeg reiser meg opp noe tregere. Men kameraet kommer frem, og jeg får tatt noen bilder av Store Laurdalen, som er et 400 meter dypt hull, formet av isbreen (ifølge geologene) eller andre lovløse (ifølge meg selv).


Etter bilder og middag har vi begynt å bli kalde. Det er fuktig her oppe, og ikke langt mellom kroppsvarme og nedkjøling. Så da labber vi nedover. Tilbake i Holo begynner et regnskyll å utfordre oss. Medbrakte ponchoer er godt å ha da. Kameraet pakkes godt inn og leserne må derfor nøye seg meg å fantasere om regndråper og liten sikt.

Når vi kommer tilbake til Skardshaugen opplever vi et spennende værfenomen. Her trekker skyene seg mot kanten av den bratte fjellsida, men kryper ikke over haugen. På sørsida av fjellet er det skyfritt, og et mykt (og vått) teppe viser oss at naturen lager kunstverk av seg selv.



Resten av turen ned byr på andre utfordringer. Stiene har blitt gjennombløte av regnet, og det blir en gjørmedans nedover mot skogen. I dette bratte terrenger er det lett for å gli, så vi trår forsiktig nedover. Aller mest utfordring er det å holde seg ren, så det dropper vi. Etter 8 timer på tur er vi tilbake til bilen og kjører tilbake til basecamp. Melderskin er en krevende topptur. Det mest krevende er nedturen. Den er lang, og man er slitne i bena. Men turen er i et av Norges vakreste områder, og anbefales, for alle som tåler det.

Bedre sikt? Sjekk turen i 2010

Krevende:
Tid: 6-8 timer
Distanse: 8 km t/r
Høydeforskjell: 1200 m
Terreng: Bratt, skogssti, sherpatrapper, steinrøys

fredag 8. juli 2016

Tempereidnuten


Vi ser denne toppen fra Gohytta. Nesten uansett vær stikker den seg frem i skylaget og later som om den er stor. Topper som vi ser har vi alltid lyst å klatre opp på, og denne er intet unntak. Tempereidnuten er lavere enn sine søsken og har to stupbratte sider, hvorav Sauda ligger i foten til en av dem.

Sommeren i år har skiftende vær og jevnt lav temperatur. V har etablert oss på basecamp Svandalen og holder på med hytteting. Men i dag letter skylaget, og vi får lyst å komme oss opp på en topp før lakken lir. Da er det ikke vanskelig å velge, og vi kjører til den andre siden, og opp en hyttevei, frem til stistart.


Det er en lettgått kjerrevei de første metrene, bratt dog. Og der kjerreveien slutter bratter det seg enda mer. Her går vi gjennom lauvskog i bratta, og bakken ser ikke ut til å ta slutt før vi er der. Det er likevel greie stier, lett å finne frem og utsikten kan man ikke klage på.


Vi blir tatt igjen av en turgåer og er lettere fornærmet, men later som ingenting, både for henne og oss i mellom. Etter et lite skar skal kanten knekkes, og vi forserer kneik, kam og knaus (evt. andre gsmmeldagse betegnelser fra indre Østlandet).


Over kanten klarer vi også å se over trærne. Nå har vi utsikt over alle fjellområdene rundt Sauda, men legger spesielt merke til sikten mot Svandalen.



Fra 650 moh. går vi i slakt terreng, i et myrlendt område, med vakre tjern og berg liggende langs stien oppover mot toppunktet.




Så er vi der. En fin sommerkveld på 730 moh. Tempereidnuten virker ikke så bratt her oppe, men det er langt ned til hyttefeltet ved Tjelmen. God oversikt. Vi tar noen bilder og skal til å returnere, da vi lar oss friste av en annen sti ned fra fjellet.

730 moh
Saudafjorden
Tjelmen
Denne går ned mot Tjelmen, og virker svært bratt på kartet. Men med Bukkelægeret friskt i minne, lar vi oss ikke skremme.

Det er en fin sti ned mot Tjelmen. Stien er ikke så bratt som vi trodde, selv om vi går i bratt terreng. På et parti er det sikret med tau ved en hylle, så vi går trygt nedover.



Et parti later det til å flate ut, med hvit bjørkeskog liggende i ei grønnkledd eng.


Det er først mot slutten at det blir virkelig bratt. Gjennom skogen er det en småsleip sti det siste partiet. Oppover kommer det et lite turfølge som peser godt, og minner oss på hvor bratt det virkelig er. Men det tar ikke lang tid før vi er nede ved hyttefeltet og på grusvei.


På grusveien er det lett spasering ned til svingen der vi parkerte. Fjellsidene strutter bratt over oss, og veien går i bratte bakker nedover. Og turen avsluttes slik, med lette steg ned til bilen. En fin kveldstur på en av de få soldagene denne sommeren.

Middels:
Tid: 1,5 - 2t t/r
Distanse: ca. 3 km t/r
Høydeforskjell: 370 m
Terreng: Bratt, kjerrevei, grusvei, skogssti

mandag 4. juli 2016

Besseggen


Så er vi der endelig. Klar for å stemple inn på Besseggen, en av Norges mest populære goturer. Det er morgen på Memurubu, sola skinner fra alle kanter, og bakken ligger foran oss. Reinen Iver har kommet til gards for å snoke i sekkene til alle turistene. Nå er den ikke søt lenger.
Med oss har vi niste og en god frokost i magen. Foran oss en god stigning og omlag 3 timers gange før vi når målet. Etterpå 3 timers gange til Gjendesheim, hvor bilen står.

Vi starter oppstigningen fra Memurubu kl.9.00. Oppe i bakken har første båtlass med turister kommet i gang, inkludert en gruppe med delvis motiverte elever; alt fra sprintere til snegler, men med tålmodige ledere med turvisdom og hjerterom.

Velgåtte stier fra Memurubu


Det tar oss en god halvtime å klatre opp den bratte bakken på 300 høydemeter. Oppe på kanten ser vi tydelig Sjugurdtinden fra i går. Nederst i bakken begynner Memurubu å bli mindre, og det er heller ikke vanskelig å se hvordan Muru fargelegger Gjende.

Sjugurdtinden som vi kom ned fra i bakgrunnen
Muru som fargelegger Gjende med isbrevatn
Det slakker ut nå og vi går rett mot Besseggen. Men det er Besshøe som dominerer utsikten oppover. Besshøe er 2258 moh og er best å "toppe" fre Gjendesheim. En annen gang, kanskje...

Høyreiste Besshøe i bakgrunnen
Nærmere halvveis til Besseggen passerer vi et lite tjern. På andre siden av Gjende har den karakteristiske Knutshøe blitt lav og vi ser ned på den i en nydelig vinkel, der den ligger med vatnet Øvre Leirungen ved sin fot.

Knutshøe midt i bildet
Gjendine blir liten fra denne høyden
Ikke lenge etter passerer vi Bjørnbøltjønne. Tjernet som har en bøl som minner om bjørn, eller noe. Det er bratt i fjellveggen ned mot Gjende, og bakken opp til neste høyde (ca.1550 moh) er ikke så verst bratt den heller. Men ikke så lang. På toppen får vi eggen rett i fleisen, rett ned i neste dalsøkke. Det nærmer seg...

Bjørnbøltjønne
Besseggen sett mot øst
Vi får litt utfordringer med snøfonnene ned mot Bessvatnet, men ikke så mye som paret foran oss. Der har sjokket og redselen kommet, og de står fast. Vi sier "det går nok bra..." og finner vår egen vei gjennom fonna ned til Bessvatnet. Dette vatnet regnes som Norges (og kanskje verdens?) klareste vatn, med en dypdesikt på 30 meter (!). Dette på grunn av at det er svært næringsfattig. Dette vet jeg når jeg tar frem drikkeflaska og fyller opp "bessvatn".



Ved Bessvatnets sørside ligger også "Bandet". Det ligger som en demning og forhindrer vatnet å renne ut i Gjende. Det er bar noen få meter bredt, og kanten ut mot Gjende er stupbratt. Tid for "selfies"!

Bandet har en stupbratt fjellside 
Nå klatrer vi opp eggen. Den er ikke spesielt skremmende de første metrene, og vi kommer fort 100 meter over Bessvatnet. Der er det bredt nok til at vi finner oss en rasteplass og tar frem raskmat og kaffe,  - og utsikt.


Trang lunsj på Besseggen
Det er tid for den bratteste delen. Det er et kort stykke, men luftig nok når man klatrer med hender og føtter. Folk er flinke til å vente på tur, og det at man har folk bak seg i køen gir et ekstra puff, slik at det ikke er mulig å trekke seg. For det kan være skummelt for noen, skumlere for andre.. For oss går det raskt, og vi innrømmer ikke høydeskrekken før en time senere.


Standard Bessegn-selfie, her med fotomodell Ingeborg
Det tar ikke lang tid før vi er på neste "selfiepunkt" og kan ta dette klassiske bildet, med Bessvatnet så blått, så blått, og Gjende, så grønt, så grønt. I midten Besseggen. Herfra ser vi hele ruta som vi startet på fra Gjendebu i går. Ser lite ut herfra, men er ikke det, til info.

Vi stiger opp den neste kneika og er på Veslfjellet. Veslfjellet er en røys. Etter flere hundre tusen vandrende fotturister, og jevnt ryddearbeid i over hundre år er stiene som en motorvei å regne. Vi vandrer i friskt tempo og når toppunktet på 1743 moh. etter en halvtime.


Toppen av Veslfjellet 1743 moh, vokst til 1746....
Nå ligger "motorveien" tydelig foran oss, en lys stripe gjennom ura. Det er bare å sette i gang. Vi er såvidt over halvveis totalt.



Inklusive fotopauser tar det oss 45 minutter å krysse fjellet, før den bratte nedstigningen begynner. Denne virker lengre enn vi tror. Gjendesheim ser man hele tiden, og tenker at man snart er nede. Det stemmer ikke.
Langt ned til Gjendesheim

Det tar oss en god time å komme ned til hytta, og med sure ben som på to dager har tilbakelagt 24 km med opp og nedstigninger, er vi fornøyde.

Heile skiten ferdiggått 
Gjendesheim
Disse to turene er av Norges mest ikoniske, og man føler seg ikke mer nordmann eller internasjonal turist, enn etter å ha gått her. Anbefales både som jomfrutur og rundbrenning. Greit å ha gått litt tur før man gir seg ut på denne. Likevel er det mange amatører som klarer seg helt fint. Turen gikk fint tidlig i juli, og august - september er nok enda bedre, med mindre snøfonner.

Krevende:
Tid: 6-8 timer
Distanse: 14 km
Terreng: Bratt, berg, røys, gode merkede stier