Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 30. mars 2011

Tømmerhammar

Et mindre kjent turmål på Haugalandet er Tømmerhammar (95 moh), som ligger nord for byen. Det er kanskje fordi ikke går sti helt opp...

Sommertida er innsatt, og dermed blir kveldsturene lysere, og det er jo bra når det ikke fins sti...
Etter å ha lest en bok om en tur dit, tok vi en tur dit en kveld. Toppturen opp dit er nok mest vanlig å ta fra Førland, men det så litt kort og kjedelig ut, så vi valgte den lange og kuperte veien.

Vi startet i full forvirring fra motorsenteret på Årebrot, og villedet oss inn på stien. Litt leting ble det, da det enkle så for enkelt ut, - men plutselig var vi inne på stien. For nysgjerrige kan jeg informere om: Start ved kjerreveien ved flomlyset, og JA! - ta trail-løypa til høyre, inn i skogen. For der havnet vi, og vitenskapen vil bevise at dette var riktig.



Midt i skogen fortsatte stien på turlig vis, og etter noen hundre meter kom vi opp på et berg, med utsikt rett til målet Tømmerhammaren. Den stikker seg tydelig og fint opp i terrenget mot havet, og er synlig store deler av turen.

Tømmerhammar på kveldstid
Det er ikke noen godt opptråkket sti til toppen herfra, men det ligger "tråkk" hulter til bulter, som vi fant og mistet, - men med sikt mot toppen ordnet det seg, over små berg, små søkk, små myrer, men i lett  terreng...

Når vi var oppe på toppen, var vi ikke oppe på toppen, men så den rett der borte. Skumringen tullet litt med synet så avstanden så lengre ut enn vi trodde. Likevel valgte vi å fortsette de 5 minuttene som gjenstod, og snart var vi på toppen, på ordentlig.


Her oppe var det fantastisk utsikt, like til Bømlo, med Siggjo stikkende svakt i skydekket der nord, og vi så hele Slettå, og like ned til Torvastad på Karmøy, mens Haugesund blendet oss mer og mer med sine lys.

Slettå
Vi konkluderte med at "Nei, nu ble det mørkt!" og fortsatte med "Æ glede meg til kaffen i bilen!" før vi trasket forvirret ned i det underhengende mørket som gradvis la seg som et flossteppe over himmelretningen.

Turen opp var på 2 km, og ikke så langt fra det, hjem igjen heller... Bare ikke gå feil, for da havner du på søppelfyllingen. Og der er det søppel (!)

søndag 27. mars 2011

Såt

Såt
Mange morsomme navn på toppene og områdene øst for Haugesund, tiltrekker goturlaget på tur, der iblandt topper som "Stakk" "Arka" "Kattanakk" og i dag "Såt" Toppene i området er mellom 150 - 250 moh, og ligger i en omkrets på omlag sånn cirka. Utgangspunktet var i dag Steinsfjellet (224 moh), som har den beste utsikten mot Haugesund og vestover. På veien oppover kom jeg på mange navn som også kunne vært brukt: "Flikk" "Støkk" "Råkk" "Lakk" "Kåt" "Båt" "Orka" "Lerka" og ikke minst "Glittertind" Alt høres like rart ut..

I dag startet vi å gå med mottoet "Nei, det va nu surt!" i det jeg og hele familien Jackson tok de celebre stegene langs skogsveien inn til Kringsjå, hvor familien skulle bruke dagen. Hit inn er det ca.1,5 km. Det er et lekerom på hytta, som gjør turen hit ekstra attraktiv for småbarnsfamilier. Så da var Jacksons stuck.

Kringsjå (Haugesund)

Etter hele 4 vafler på den fine fjellagshytta lot jeg familien familie i fred, og tok rundturen til grensetoppen Såt (239 moh), som ligger i Tysvær kommune.

Fra hytta gikk jeg gjennom et lite dalføre, og over Buefjell (237 moh), det nest høyeste fjellet i Haugesund. Herfra fikk jeg utsyn mot både Såt, Krokvassnuten og Valhest i horisonten. Herfra er sikten mot sør også god, og man ser både Førresfjorden og store deler av Tysvær.

t.h. Krokvassnuten / t.v. Såt / Valhest i horisonten

Etter å ha krysset Buefjell, kom jeg ned i et nytt lite dalføre, før jeg begynte oppstigingen mot toppen av Såt. Dette fjellet består av to markante topper, og er lett å kjenne igjen i terrenget. Stigningen er lett, siden man allerede er høyt i terrenget. Fra Kringsjå til Såt er det nærmere 2 km. Utsikt fra Såt.


Trolladalen
Etter en slakk og myrete nedstigning, tok jeg veivalget inn Trolladalen, på nordsiden av Buafjell. Dette er terrengmessig det mest spennende området i dag, gjennom et skar, og på fine steinheller. Fra Trolladalen valgte jeg veien over Iglavasshaugen, og fikk en visuell go-opplevelse på den fine stien ned mot Iglavasstjørna.  Herfra var det rake veien opp bakken til Steinsfjellet og pangkeringen.

Iglavasstjørna
Stiene er i området er ikke spesielt godt skiltet. Det er lett å gå feil i mylderet av stier, men får likevel små konsekvenser, siden avstandene er korte. Mulig det er lettere når snøen ikke dekker merkingen på bergene. Rundturen var omtrent 6 km lang, og tar omtrent 2 timer, med noen småpauser..

onsdag 23. mars 2011

Arka i marka i mørka

Stemning ved Stemmen


Ukas kveldstur for Goturlaget, ble i natta i skogene i Haugesund. Med utgangspunkt fra de populære lysløypene ved Stemmen / Eivindvatnet, fikk vi en lys og stemningsfull åpning på hele turen. Fra Stemmen gikk vi rett opp de 400 metrene til første utsiktspunkt, Kvernahaugen. Der oppe er det rikelig med benkeplasser, og man kan tenke seg at de øverste benkene der oppe er "ja-benken" mens de litt nedenfor er "nei-benken" Oppe på høyden hadde det grodd litt igjen, så vi måtte se mellom krattet for å skimte lysene fra byen.  Så dermed gikk vi bare.

Nå fulgte den neste kilometeren i mørka, med høy granskog i alle himmelretninger. Med hodelykter denne gangen, så vi heldigvis en bred og tydelig sti ned i et dalsøkke, før åsen lå foran oss og vi begynte på stigningen igjen. Vi fordelte oppgavene nokså likt, hvertfall slik at det ble rettferdig for Fredrik. Jeg ble haren opp bakken og han ble veiviseren.

Etter hvert ble skogen og stien vanskelig å skille, og vi stod der med buksa i hendelomma, og spilte pingpong, mens vi ymtet frem på at vi straks var fremme, fomling eller ikke. Etter litt slalom mellom grantrærne, ble bakken brattere, og vi enset at granlukta ble mindre intens. Og tror du ikke, at vi plutselig var ved et stidele (!). Litt fomling til, og vi var kommet til trappene som går opp til Arka, med det lille platået på toppen. Vi enset at vi var i høyden, men så det ikke, siden det tilfeldigvis var både mørkt, disete og yrete. Surt!

Nå diskuterte vi veien mot O-hytta rett der nede i Djupadalen. og Fredrik hadde både rett og kompass, slik at turen ble enkel, i lettere lender, med pratsom vurdering av turen så langt, og lykken av at det hadde gått så bra, - med unntak av at undertegnende ble sulten (!)

Vel nede fulgte vi veien videre til parkvesenet, grusvei, og bilen. Og vi var enig om èn ting: Det hadde vært en mørk tur...

Totalt tok turen en god time, og vi gikk til sammen nærmere 3 km. Turen er nok best på dagtid ;-)

søndag 20. mars 2011

Bjørgene


Familetur ble det søndag, nå også med Joachim inkludert, uten tillegg i prisen. Dvs. noen ekstra sjokoladeboller ble det vel investert i...

Bjørgene ligger på Torvastad, lengst nord på Karmøy, og det er bare et øyeblikk av syn over til Haugesund herfra. Her har turlaget opparbeidet trillestier, for småbarnsfamilier, og trimmere. Goturlaget vårt, har snakket åpent ærlig og lenge om dette området, og med 3 barn med på tur, og en i vogna, passet det fint å ta denne turen i dag.

Fra Storasund barnehage kan man starte i den nordøstlige enden av friluftsområdet, og trekke varsomt inn i skogen. Området virker veldig åpent og lyst, selv om man skulle gå i mindre lystig lag, dog ikke dette laget... - så det er vel best å holde kjeft om det da...

Guttene klatret i trær og berg hele veien, og knekte pinner, i O.Brå - stil. Her var det også antydninger til en smule freidig Northug -inspirert holdning, med uttalelser som "Jeg er best". Vi voksne holdt oss mer til "Nei, da gikk vi!",  - besluttsomme fedre som vi er.. Skal ikke stå på kløkta!

Omtrent halvveis i stien ligger det ei fin rastebu, ved navnet "Grindabygg", noe vi verken fant forklaring eller svar på. Her oppe tok vi en rast med all bensinstasjonmaten vi kunne finne, og ble der til barna hadde hjulpet frosken, 12 grener var knekt, og fedrene ble besluttsomme igjen og sa det samme som sist.

Grindabygget
Fra rasteplassen begynte stigningen mot Veten på 68 moh. Det høres kanskje lite ut, men det er det høyeste punktet på Torvastad, og sikt deretter. Veien opp er bare skapt for sterke barnefamilier med hensyn til de minste, for barn med motivasjon og fotografer med skuelyst.  Resten kan bare glemme det, for her er stiene verken gruset, eller spesielt flate.

Veten
Vel nede, borte fra, og vidveis fra toppen går stien mot flere utgangspunkt rundt Torvastad, men aller helst tilbake igjen. Går man mot barnehagen, passerer man en stall med hester som er glad i barn, samt turgåere som stadig glemmer å innfinne seg bakerst i køen, når de har prompemage... eller var det hestene som luktet...?



lørdag 19. mars 2011

Sykkeltur på Nord-Karmøy

Rast ved Gamle Sundsvei
Våren spretter opp sola her på Karmøy, og vi tok årets første sykkeltur i dag. Joachim på ny terrengsykkel, glad og uvitende om hvilken tur som ventet ham. ..

Fra Kopervik følger en vei i vest gjennom Sund, Ytraland og mot Kvalavåg. Herfra sykler man østover ned mot flyplassveien, og deretter til Våge, før man følger hovedveien tilbake igjen. En fin ring på ca. 20 km. Som en treningsøkt går denne fint an å ta som en ettermiddagsøkt, mens vi denne dagen tok dette som en formiddagstur på 3 timer.
Vi syklet snarveien på gamle Sundsvei, som er et mye mindre kupert alternativ i begynnelsen av turen.

Her inne er det fint å raste ved et lite tjern, og det gjorde vi i dag. Etter kjeks og solslikking her, bar det videre nordover, og Joachim begynte å spørre hvor langt det var igjen. Jeg løy på meg et "halvveis" men skjønte det ikke var så lurt, når vi bare hadde syklet 1/3. Men da vi kom til Gåsavatnet, var det var passende å ta neste rast.

Rast ved Gåsavatnet
Sola skein her også i dag, så etter 10 min i berget, berget vi oss ned til Kvalavåg, før avrundingen var i gang, og vi nærmet oss både flystripe, asfaltstripe og fartsstriper rake veien hjem.

onsdag 16. mars 2011

DET ER 4,9KM RUNDT RØYNINGSVATNET!!!

...fant vi ut etter å ha gjettet riktig, og sjekket etterpå. Og samtalen gikk om det å være kjentmann hele veien. For det å være kjentmann er en dyd, og en dyd er.... ja ja, - det kan være det samme!

Vi begynner å bli profesjonelle på Karmøymarka, og tar gjerne betalt om noen vil høre gode tips om de beste rutene, gjørmeforhold, våtmarksfare og tetthet av plankebroer i marka. Kanskje står vi klar akkurat der du skal gå, og kan fortelle alt, meter for meter. Vi mener at et slik tips må være verdt en hundrings. Siste nytt er hvertfall at stiene nå er klare for "Vårspretten". Følg med på ekstra nyhetssendinger om Karmøymarka i nærmere fremtid, her på Goturen!

Denne kvelden var det månelys med klare stjernebilder, og vi kunne se bakken, stiene og konturene av høydemeter, lengde og luftfuktighet hele turen. Turen gikk fra Mjåvatn. Vatnet ligger i enden av Mjåvatnveien, som starter ved Sandhåland på Sør-Karmøy. Herfra gikk vi sørover og inn til Røyningsbu, der skuet var beskuelig og vatnet lå flatt.

Røyningsbu eies av Skudenes Fjellag, og er ofte betjent på søndager, med vafler og enkel servering. Fra Mjåvatn er det 1,5 km gange, og omtrent 25 minutter å gå. Med unntak av noen mindre bekkeleier og skogholt, er turen inn nokså flatt og åpen, på gode stier tett dandert med plankebroer over de våteste partiene. En veldig fin familietur, som nok de fleste Sørkarminger benytter seg av...

Plankebruene i Karmøyheiane



Denne kvelden var mottoet "Nei, da går vi!", noe vi fulgte opp, idet vi rundet hele Røyningsvatnet, før nesa vendte hjem og gjettekonkurransen var til å ta, føle og høre på de siste metrene tilbake til bilen.
Vi hadde rett (!), og satte oss fornøyde inn i bilen, vel vitende om at kjentmenn er kjente!

søndag 13. mars 2011

Rossavatn "in visual"

Skår speiderplass
Idag hev jeg meg med Jackson Family på tur til Skår speiderplass, som vi besøkte etpar uker tilbake, - i mørke. Det er en liten km fra Sundvegen på fine kjerrestier gjennom skog, over beitemark og inn i skog, ned til vatn, og sånn. på veien er det vanskelig å ikke tråkke i villsaubæsj, da det ligger små mokkabønner tett strødd langs hele veien. Men god gjødsel er det jo.

Jeg fulgte familien og dokumenterte og gledet meg, ned til speiderplassen, - like til kaffen var servert, drukket opp, og det var tomt for sjokolade. Da gikk jeg min vei...


Målet mitt var bilen min, hjem, mer sjokolade, - og her sitter jeg nå... Fra Sund til speiderplassen tar det ca. 15-20 minutt å gå. Veien min videre til Fotvatnet og like til Sundvegen tar en liten time. Det var fint å se Rossavatn og omegn visuelt i regn, istedet for i nattemørket. Rossavatnet er et vikete vatn, med fine knauser på hvert nes, og etpar skogholt innimellom. Stiene er fine og tydelige hele veien, og jeg kunne observere at vi hadde gått noen skritt feil, her den kvelden. Det var det ingen grunn til, i grunn.

Nordvika av Rossavatnet
Den gjengrodde vika i øst

Sørøstvika

onsdag 9. mars 2011

Syreneset fort

Det ble nok en nattlig vandring denne onsdagen, og denne gangen tok vi turen til Syreneset fort (eng. Acid Nose Fast). Fortet ble bygget i 1943, av okkupantene, som en del av festningen av Norges kyst.

For å komme til Syre, må man kjøre de smale sjarmerende veiene til Syrehavnå, hvor man kan parkere. Herfra går man litt på vei, før man finner kjerreveien ved det øverste huset opp mot Syreneset. Da følger man den gamle anleggsveien inn til fortet, mellom store bergklumper spredt rundt, og med myrer spredt i mellom, før man kommer ned i et lite dalføre, og så opp til høyden der fortet ligger.
Det går fint an å gå inn hit på 20 min, og det er knapt 1,5 km gange hver vei. Et vakkert landskapsområde, men det merker man ikke noe til, når det er mørkt.

Syreneset ligger ut mot storhavet og Nordsjøen, det er ofte vindfullt, og derav praktfullt når bølgene slår mot det knudrete berget langt der nede. Det er god sikt langt ut i havet, og man kan se nordover til Sandve osv. Om man vil, kan man også gjøre et sidesprang til Syreglanå, som ligger 76 moh. Det tenkte vi at vi skulle gjøre en annen dag...

Dette er en perfekt tur for familier i alle aldre, og ben i alle størrelser. Men litt må man likevel ha i hodet. Veiene oppover går også fint an å sykle. På høyden er det mye trist historie, men likevel interessant. I alle fall på dagtid.

(Til info er alle vitsene sensurert vekk)

onsdag 2. mars 2011

Kveldstur rundt Rossavatnet

Med oppstart etter solnedgang og medaljeseremonier, startet vi fra Gamle Sundvei og tok stien midtpå, oppmot og ved siden av Slettavatnet, som jeg oppdaget søndag. Nå skulle vi ta an helt ut, og runde Rossavatnet i "Sundmarka"

Etter 1,5 km gange kom vi til det første stidèle der det er skiltet mot Rossavatnet. Stiene her ved Rossavatnet er lovende, tydelige og en smule arrogante, men gode på bunn. Vi kom fort ned til den sørøstlige vika av vatnet, og snakket om at dette gikk fint, til vi havna ned i myrterrenget rett der nede.  Herfra måtte nattsynet intensiveres for å finne antydninger til stien videre. Etter den sure kommentaren "Det var du som ville gå her!" ble Fredrik både imponert og øm av at "stifinneren" denne gang hadde rett i stedssans, i motsetning til "brøyteren". Nå ledet stien oss over noe myrterreng, uten særlig sikt til vatnet i mørket, men når vi hadde passert 2 km var vi kommet til den nordøstlige vika. GPS viste at vi var på rett vei.

Herfra gikk vi noen hundre meter inn i en lavtvoksende granskog, før vi kom inn på et nytt stidele, med skiltingen til Rossavatn og "Kjerringtuva". Navnet ble feiltolket i flere versjoner, men holdt praten i gang. Stien østover leder her til Sør Håland / Håvik, såpass vet jeg...
Nå,  - i et jafs av en kløft, var vi nede ved Rossavatnet igjen, der det er en liten leirplass, med en gapahuk av tre, så vi fant det for godt å posere. Her ser vi Fredrik posere figuren "Jegeren" i gapahuken:

"Jegeren"
Etter en imponerende photosession, fulgte vi vannkanten rundt den nordlige vika. Her var det litt bratt, og stien ledet oss ned til steiner i vatnet, over en bekk, og dermed var milepælen "halvveis" nådd.
Diskusjonen fortsatte om VM og vi pratet oss frem til et nytt skogsholt, denne gangen en langt høyere og tettere granskog og tilsynelatende dårligere fremkommelighet. Her kom Fredriks hodelykt til nytte, der vi fomlet oss frem til den store speiderplassen her inni.

Mens jeg skrøt høghjertet over at jeg her var rene kjenningsmannen, etter mitt virke som lærer, og skrøt videre over eleven jeg nesten druknet og reddet her for 9 år siden,  var Fredrik mer opptatt av å vise frem fisketradisjonene i området. For å vise litt av kulturen her, poserte jeg figuren "Fiskeren" og Fredrik poserte figuren "Fiskeren til havs fisker hval".

"Fiskeren"
"Fiskeren til havs fisker hval"
Godt fornøyd over skrønehstorier, bestemte vi oss for å ikke lete etter en sti nærmest vannet, men tok heller hovedstien og kjerreveien opp til Sundvegen. Det gikk bra, og vi var snart inn på spurtetappen gjennom hele gamle Sundvei og like tilbake til bilen. Fredrik vant kveldens gjettekonkurranse, der han tippet vi hadde gått 5,7 km, mot riktig svar 5,38. Turen rundt tok omtrent 2 timer, og vi var enige om at denne turen helt sikkert er vakker på dagtid også.