Dagstur fra Brekke

Brekkevatnet

Det er ikke verdens varmeste mars, og i morges har vinteren kommet til Karmøy. Vi planlegger en runde rundt Brekkevatnet. Det vil si, man går ikke rundt vatnet, men i området rundt det. Oppstart er ved vannrenseanlegget på Brekke, og det er en av de få stedene vi får nærkontakt med vatnet.

Fra vannet går vi nå mot øst og opp i høyden mot Beinedalsmyra. Det kommer et saftig snødrev mot oss, og vi drømmer frem til værmeldinga som sier: "sol etterhvert". Fordelene med å gå på en kald morgen er at det er frost i bakken, og dermed ikke gjørmete eller vått, som normalen. Vi fortsetter dermed med godt mot.

Beinedalsmyra

Snødrevet gir seg etterhvert som vi nærmer oss Oskreivatnet. Der ligger vatnet blikkstille og speiler seg med himmelen. Litt ambisiøst, kanskje...(?)

Oskreivatnet

Vi noterer oss Rotary Club som har stått for infotavler og skilting av stiene i Stangelandsmarka. Gode gjerninger setter vi pris på. Vi er aldri i tvil om hvor vi er. Vi nyter himmelspcilingen av Oskreivatnet og fortsetter sørover mot Nordre Sålefjell (119 moh). For om vi skal runde Brekkevatnet i dag, må vi over denne toppen.

Nordre Sålefjell

Mens vi klatrer opp kommer blåhimmelen fram, og gir oss pausevær. Vi setter oss på toppen, med utsikt mot Melstokkevatn og Boknamasta lenger øst. Etter en fin pause i godværet labber vi ned fra fjellet og vest mot Buadalen. Stiene her er litt mindre brukt, så noen våte partier blir det langs den kuperte lille ruta.

Ved Nedre Buadalsvatn er det ei fin bru. Her stopper vi litt, for denne dalen er en nytelse, med bekk, vatn og le for vinden.

Buadalen

Vest fra Buadalen går vi opp i høyden og vender nordover igjen. Gjennom karakteristiske Jerikodalen er stien oppgradert betydelig, så det som tidligere ofte var en våt opplevelse, er blitt en lettvint og tørrskodd sti.

Jerikodalen 

Fra Jerikodalen er stiene også oppgradert. Det hjelper godt i disse Koronatider, da marka brukes mye mer enn før. En ny oppdagelse er skilting til "Martasetrå" denne har jeg ikke visst om, spå nysgjerrigheten lokker oss nedover bratte bakker i granskauen til vi når en tuft med noen rester av bygning og drift. Her nede er det laget en idyllisk lysning, som egner seg for familietur, grilling eller overnatting. En kjekk nyoppdagelser.

Martasetrå

Vi returnerer til hovedstien og følger den ned til Tredemningen ved Tistreivatnet. Nå begynner turen å nærme seg et Korona-stunt. for oppover stien møter vi mange mennesker. Vi ler og bløffer på en meters avstand. Etterpå tenker vi at å vaske hender nå kan være på sin plass...

Stiene fra Tredemningen blir bare bedre og bedre, og til slutt går vi på grusete brede stier ned til brekke, hvor vi vender øst igjen og ender ved vannrenseanlegget. I det vi setter oss inn i bilen, kommer et nytt snødrev. Vi har fått de beste timene ute i dag....

Middels

Tid: 3-4 timer rundtur

Distanse: ca. 9 km

Høydeforskjell: ca. 100m

Terreng: Gode skiltede stier, gruset sti, småkupert, våte partier

Balkohytta

Melstokkevatn

Det er bare 3 dager siden Goturlaget gikk en kveldstur rundt Melstokkevatn. Denne gangen går jeg en morgentrim alene, og velger en hybrid-variant. Jeg tar med sykkelen til Stokkastrand og sykler opp gårdsveien til Melstokkevatn. Med meg har jeg foggelen. Nå skal vi se hvordan ting henger sammen, "sånn så fogglane ser det"

Først går jeg langs østsiden av vatnet før jeg på nordsiden følger skiltet sti inn til Balkohytta. Turen fra hovedstien er 700 meter fra denne kanten. Det er fine stier fra vestsiden, og jeg går tørrskodd og på myk skogbunn hele veien inn til hytta.

Nattefrosten kommer av og til på denne årstiden, og i skyggefulle partier ligger frosten og koser seg med myrgresset. Små myrpytter har fått kjempe mot frosten. Det er vel vakkert!

Ved hytta blir det en matbit før jeg slipper foggelen løs

Balkohytta

Jeg fortsetter videre mot østsiden av vatnet. det er fine stier også her, og etter noen hundre meter er jeg på hovedstien og runder vatnet slik som sist.

Middels

Tid: 1,5 t

Distanse: 7 km 

Terreng: Grusvei, skogsti, småkupert, våte partier

Melstokkevatnet

Sunnanå

Det var liksom denne stien da. Hver gang jeg har passert Melstokkevatn har denne stien vekket undring og nysgjerrighet. Hvor går den og hvordan ser den ut? Er det en pølsekiosk i enden?

De siste årene har vi ikke vært så mye på tur i eget turområde. Men situasjonen i verden gjør det slik at vi blir pent nødt å søke opplevelser her hjemme. Selv er jeg godt kjent i Karmøymarka, men det er fortsatt stier jeg ikke har prøvd ut, og dette er en av disse.

Målet for runden i dag er å runde Melstokkevatn. Det er intet nytt, men å gå fra Sunnanå er noe jeg aldri har gjort. Det er denne stien jeg har undret på, og nå prøver vi. Det er ingen parkeringsplasser i grenda, men vi finner en bred sving, slik at vi kan sette bilen på kanten. Det er heller ingen skilt eller veivisere, så her gjelder det å bruke kart.

Til å begynne med går vi på kjerrevei gjennom et beite. Det er bløtt og nedtråkket av alle sauene, og mye gjørme i vegen. Men på bakketoppen går vi inn på en skogsvei gjennom granskauen. Her er stien stort sett tørr med noen fuktige partier. Stien er 1,5 km lang inn til Melstokkevatn.

Kveldslyset legger fargene i bløtt mens vi runder vatnet. Her er det mange steder med vakre motiv som må foreviges før vi returnerer til Sunnanå og vår nyoppdagede sti.

Middels

Tid: 2 t

Distanse: 7 km

Terreng: Kjerrevei, skogsti, småkupert, delvis fuktig

Dyreliv ved Oskreivatnet

Det mektige ørneparet svever over oss, når vi kommer fra Skrivavarden og skal runde Oskreidvatnet. 

Vi har gått fra Eidsbakkane i dag. Litt dårlig med parkering, men ellers utmerkede trillestier opp til Olavsvang, hvor vi tar av inn i skogen for å gå opp bakkene til "Golgata". For det er det det ligner, den vesle nuten på toppen av marka her, med sine staker og skilt, tre i tallet, på en billedlig knaus, med Getsemane liggende rett under. Sekulært heter toppen Skrivarvarden, og det er mye flått i skogen.

Golgata

Dette er begynnelsen på en nærmest vindstille dag der begge har fri, og kan nytes ute. Ned gjennom skogen fra Skrivarvarden (103 moh) er det nesten det eneste vi snakker om. Været, tørre stier, uttørkede vatn, vårgrønt i marka, og hvor greit det er med smartklokke.

Oskreidvatnet i nordenden

Nede ved vatnet, der det skiltes rundløype til venstre, velger vi å gå mot klokka. Grunnen er at vi senere tenker å toppe Storesåt, før vi går gangstiene ned til Eidsbakkane etterpå. 

Det er når vi kommer på vestsiden av vatnet at vi observerer ørneparet der oppe. De svever så lenge at vi ikke gidder mer, og går mot Nordre Sålefjell (119 moh)  i stedet. 

Stålorm

Her kan det være lett å komme ut av stien, siden den ikke er tydelig merket, eller spesielt nedtrampet. Det er også noe vi gjør. Litt gjennom dyretråkk blir det, men ved å sikte på fjelltoppen kommer vi inn på stien igjen og opp mot Sålefjellet, det nest høyeste på øya. En stålorm stikker av gjennom´m gresset, før vi får sagt "stålorm", og selv om jeg har glemt fotoapparatet i dag, får jeg fanget den på bilde, før den får sagt "bilde"

Der oppe er utsikten klar og vid, og vi slår oss ned med medsmuglete kanelboller, og velplanlagt kaffetermos, nyter dagen helt frem til tidsklemma, oppbrudd og fremgang igjen.

Oskreivatnet fra N.Sålefjell

Holmavatnet fra N.Sålefjell

Firfisle

Vi ser ikke ørneparet lenger når vi fortsetter videre sørover og ned mot Holmavatnet, der bare en sti deler de to vatnene. Men det hvisler i gresset igjen, og noe rører seg foran føttene våre. Denne gangen fru Firfisle som prøver å gjemme seg bak et tre. Men jeg drar frem mobil med gps, og klarer å fange denne i bildet, denne også.

Rett etterpå er det skiltet for rundløype igjen og vi følger stien på østsiden av vatnet og nordover mot Storesåt. 

Oskreivatnet fra øst

Storesåt og godame

Stien er ikke våtere enn her denne dagen. Det er stort sett tørt likevel, og kun små partier med myrlendt, før vi endelig trasker opp dagens siste bakke opp til Storesåt (115 moh). Da er turen nesten over, og kun grusveier igjen tilbake til Eidsbakkane. Så ble det en fin dag på tur i dag også.

Middels
Tid: 2 t rundløype
Lengde: 9 km fra Eidsbakkane
Terreng: Skiltet skogssti, kupert, noen bratte partier, delvis myrlendt

Brekkevatnet rundt - og omegn

Så var det denne søndagen, med innesitting og forberedelser for morgendagens arbeid, da vi omsider bestemte oss for tur. Jeg hadde litt nysgjerrig på en sti jeg så forsvinne opp i lyngheiene ved Brekkedemningen og vannrense-anlegget der. Ugåtte stier er altid spennende.. Vi startet 2 timer før solnedgang, trodde vi, uten tanke om at klokka nettop var stilt...

Ved Brekkedemningen

Brekkevatnet

Fra renseanlegget gikk vi opp på demningen, over en gjerdeklyver, og videre mot høydene foran oss. I dag var lyset grått, og selv om det var noenlunde tørt vær, var stiene ganske bløte. Vi kom opp på høyden ganske fort, og gikk i myrlent område med et lite tjern ved siden av. Selv med overskyet vær kunne vi nå se solnedgangen rødme, og bildet ble tatt. Turen var verdt det.

Tredemningen

Men nå kom mørket sigende som en slange gjennom dagen. Vi satte farten opp. Stien ledet os lengre vekk fra Brekkevatnet,og vi skjønte at dette ble en lengre tur enn først antatt. Vi var på vei opp mot Oskreivatnet. På vår høyre side skimtet vi skogen som ligger ved foten av Skrivarvarden. Lenger fremme skimtet vi Nordre Sålefjell (119 moh).

Bakken hadde blitt alt for mørk når vi nådde foten av N.Sålefjell. Vi mistet stien og hadde bare silhuettene å gå etter. I april var jeg nemlig på dagstur i området, og hadde funnet en vei. Om det var den smale eller brede visste jeg ikke da engang. Nå var den gjemt i møket. Innimellom dukket den opp igjen, men så var den vekk. Nå var det bare retningen å styre etter.

Jeg tok frem minnet og styrte oss mot bekken som renner mellom Budalsvatnet og Brekkevatnet. Her husket jeg at stien var tydeligere, utsikten vakrere, og en bru... Vi famlet oss fremover i stadig mørkere skumring, til litt forundring, men så forklaring: Vi hadde stilt klokka, og kvelden kommer fortere.

Vi kom omsider frem til bekken, og herfra var stien grei: Opp på høgda og så rett nord. I tussmørket fant vi stien via Jerikodalen, gjennom skogen på Brekkevasshøgda, og så forbi Tistreivatnet og ned til Brekke. Til slutt måtte vi ta mobiltelefonene til hjelp, for hodelykta lå hjemme. En tur som skulle lede oss rundt ett vatn, ble til slutt en god nocture via 3 vatn og øyas nest høyeste fjell.

Link til UT.no-kart

Tid: ca. 2 t.

Distanse: ca.7 km

Terreng: Delvis sti, myrlent, småkupert

Vanskelighetsgrad: Middels

Høydeforskjell: ca. 100 m