Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 24. januar 2021

Minimalt i Slettedalen


Det er så nydelig snø ute at vintersporten må vike etpar timer. Vi tar turen til Slettedalen for nesten ikke å gå på ski. Medbrakt boller og minimal motstand er påkrevd når man har et krav om å slappe av. Men været og snøen kan ikke bli bedre enn i dag, så noen meter på ski blir det. 

Vi går fra skistadion i Slettedalen og tusler i retning solstråler på velpreparerte løyper. Det er tydelig at vi igjen er sent ute, for mot oss kommer turmette familier med akebrett i retur. Slettedalen er egnet for slikt. Små bakker og eller slett er den.

2 kilometer inn på løypene truer solnedgangen med å gå ned, så hvis vi skal ha kaffe og boller, må det bli nå. Vi søker etter uberørt snø og finner en odde mot vatnet, der det ikke finnes spor. Der nede nyter vi idyllen i vinterlandskapet og skaper minner om en sjeldent nydelig vinter.

På vei tilbake legges dalsiden i skygge. Majesteter ruver mot himmelen, og selv herr Måne viser seg fram.

Enkel
Tid: 1 time t/r
Distanse: 4 km t/r
Terreng: Oppkjørte skiløyper, flatt, små bakker

lørdag 23. januar 2021

Ski out ski in


Det har endelig blitt skikkelig vinter i Sauda, og på Basecamp Gohytta nyter vi hyttelivet 23 timer i døgnet. Den siste timen strekker vi på bena, og får en "nær døra" opplevelse. Ski out!

På bakken er det mye nysnø, og den ligger tykt og pudrete, slik drømmesnøen skal være. Ute nytter det ikke med skotøy, men med vinterens vakreste oppfinnelse kan vi skuffe oss gjennom dypsnøen uten å bli skuffa.


Snøen er så fersk at løypemannskapet enda ikke har rukket å tråkke skiløypene, som vanligvis legges 50 meter over hytta. I dag brøyter vi løype selv, og minnes fedrene som hadde dette som hovedoppgave i vinteraktivitetene da vi var barn.

Det er noe eget ved å gå i ubrukt snø. Selv bare noen meter fra hytta føler vi oss i villmark, og setter de første sporene. En times lang ekspedisjon er i gang. Men det tar ikke lang tid før vi møter sivilisasjonen og kan tråkke inn i ferske hjemmelagde spor. 

Vi følger sporene opp til skitrekket, før vi vender tilbake i nydelig vinterlys og tilbake til vintersport på TV. 

Enkel
Tid: 20-40 min
Distanse: 2 km t/r
Terreng: Kupert, tråkket skispor, delvis bratt

torsdag 7. januar 2021

Frost på Karmøy


Det er heldigvis frost. Den ellers så fuktige traseen fra Vorrå til Rossavatnet er hard og frossen, og vi tar med klassen på et isete eventyr i marka. Med noen får læringsmål i lomma er vi klare for en sjelden vinteropplevelser på Karmøy. For disse kommer ikke hvert år... 

Vi skal ikke langt uti marka før vi opplever vinterens kunstverk. Rimfrosten har omdannet gran og kratt til skulpurer, slik bare naturen kan, og motivene passerer vi for raskt, til at jeg klarer å fange de. Men selv med et lite mobilkamera finner jeg noen....









Vel fremme ved Rossavatnet er det klart for dagens oppgave. Vi skal finne ut om isen er trygg å gå på. Et minimum er 12 cm, og helst vil vi holde oss innafor 15. Med bor, øks og tommestokk finner vi ut at isen er for tynn. 

Men vinteren er kald nok til å fyre opp et bål ved gapahuken der vi har satt oss, så noen pølser og litt Marshmallows blir dagens lunsj.

Vi fortsetter forskningsruta videre med retning mot Fotvatnet.  Litt småkupert over berg og myrområder går vi, og klarer ikke fortsette før flere motiv er fanget...

Og slik går turen gjennom Vinter Vunderland, videre forbi Slettvatnet, Store Fotvatnet, og med retur langs kjerrevei til Vorrå.


Middels
Tid: 2-3 timer rundtur
Distanse: ca. 5 km rundtur
Terreng: asfalt, kjerrevei, skogssti kupert, fuktig, myrlendt

søndag 3. januar 2021

Dødsangst i Skudefjorden

Jeg har alltid tenkt; at skal jeg velte med kajakk, skal det være i januar, helst når det er kuldegrader og 5 grader i vannet. For det er jo lurt... 

Fjorårets padleeventyr gjorde at vi ble modigere og tryggere på farkostene, så i dag mens det er meldt strålende sol og blankt hav, tenker vi at det passer med vinterpadling i sommerbyen. Vi planlegger godt, med varmt tøy inn til kroppen, våtdrakter og flere lag med ull på overkroppen. Hvor langt vi skal, vil vi se an. Det er vår første tur vinterstid, så alle forhåndsregler tas.

Først må vi utenfor moloen for å kjenne på hvordan havet beveger seg. Skudenes har mye strømninger og ofte rotete sjø, så vi tenker bare å prøve oss frem. Rett utfor moloen står fortsatt gamle dønninger fra sørvest, og vi sikter innaskjærs, for å skulle unngå de verste overraskelsene.

Det er da jeg blir overrasket. Både over dårlig balanse, men også mest sannsynlig en liten bølge som skjærer dårlig mot kajakken. Jeg velter. 


Først blir jeg irritert over tidsvalget, men så slår panikken inn, når jeg tenker på hvor kaldt vannet er. Tanken på å stivne, eller få krampe setter griller i hodet på meg, og jeg sier mange rare ting som ellers ikke er særlig fornuftig. Pusten går mot hyperventilering, og hjertet mørbanker meg full av adrenalin. Kroppen ellers klarer seg bra. 


Bort til meg kommer Ingeborg raskt for å hjelpe. Etter få minutter er kajakken snudd og etter noen minutter har jeg bykset meg oppi igjen. Jeg blir kald, men ikke frossen. I ettertid skjønner jeg at dødsangst er livsglede. For det beviser at man ikke ønsker å dø. Greit å få det bekreftet...

Skottet bak er ikke tett og fylles med vann, men jeg flyter godt. Tilbake inn til båthavna er det motstrøms, og med etpar hundre kilo for mye i bakskottet, kommer jeg meg dårlig fra flekken. Vi bestemmer oss for å padle rett mot moloen, hvor vi karrer oss i land, og vi får hjelp av slekt og omegn.

Ettertanke: I dag reddet vest, våtdrakt og ull meg fra krampe, og i verste fall drukning...

Konklusjonen sier seg selv....

fredag 1. januar 2021

Bakken opp til solstrålene


Vi feirer nytt år i basecamp Gohytta, og det er lite snø, men den ligger der. Temperaturen har vippet over og under nullpunktet, så på bakken er det hard skare og isete. Svandalen er skyggenes dal i mørketiden, men i utsikten ser vi sola skinner på toppene rundt Saudafjorden, så min ekspedisjon i dag blir å finne strålene. 

Jeg spenner på meg skiene og begynner klatringen fra bakkene over hytta. Der går det en skogsvei et stykke opp i bakken, og det er tegn til at andre har prøvd seg noen dager tidligere. Det er lite feste her hvor det har blitt ploget nedover veien, og selv ikke kortfellene mine biter seg fast i det harde underlaget. Men det går fremover i fiskeben oppover. 

Når jeg kommer til den gamle skibakken oppe i lia, har fortsatt ikke terrenget blir jevnet ut av snøen, så jeg må sikte meg mot letteste tue, og prøve å finne en overkommelig retning opp til et sauegjerde øverst i bakken. Utsikten er upåklagelig, men jeg har fortsatt noen hundre høydemeter til solstrålene.

Nå går jeg inn i tett skog. Jeg sikter meg inn på ei myr jeg har i minne, for å slippe det verste krattet. Det er bratt og tungt opp lia, men her oppe har regnet som falt lenger nede, falt som snø lenger oppe, og jeg får bedre feste. Jeg er over den bratteste kneika.

Videre oppover myra er det slakere terreng. Jeg prøver å finne letteste vei opp mot neste høydepunkt, men krattet tetter seg til og jeg må finne letteste vei gjennom skogen i tillegg. Etterhvert kommer jeg meg opp til en myr der blåtimen allerede er i gang, selv om sola skinner bløtt over fjellene i horisonten. Jeg begynner å skjønne at jeg kanskje ikke finner solstrålene i dag...

Videre oppover mot Botnanutane er det tett kratt. Vanskelig å komme gjennom, og i tillegg bratte skråninger. 

En god del arbeidsinnsats og mange retningsvalg må til før jeg endelig kommer meg ut av krattet og kan nyte vidsyn og fjell.

Bortenfor meg ligger  Botnanutane, og jeg forstår at jeg ikke rekker solstrålene i dag. Men rett foran meg ligger et lite vatn, uberørt av trugespor eller slalomskrens. Her har bare reven, rypa og haren satt spor, så fotoapparatet må frem for å forevige den første blåtimen i 2021.


Krevende
Tid: 2 timer opp
Distanse: 2 km opp
Høydeforskjell: 350 m
Terreng: Skogsvei, skog, kratt, myr, bratt