Veranibbene i snøgrensa

Vi har fått nyss i nye turtips i Saudas egen 7-topps-konkurranse "Sauda 7 Summits". De legger ut turtips til topper som ikke er like vanlig å besøke, gjerne uten sti eller merking, men noen ganger likevel. I dag begynner virkelig vinteren å nærme seg, spesielt med antall soltimer som har blitt redusert til tidlig ettermiddag. 

Men vi har sett turbeskrivelsen og ruta virker ikke så dramatisk, så midt i der værmeldinga sier opphold, drar vi ut for å besøke Veranibbene. Fjellpartiet er midt mellom flere daler, så utsikten skal visstnok være overveldende. Vi satser på å komme opp og ned igjen like hel, og trasker i gang rett etter pøsregnet, kl. 11.50. Da kal vi ha et tidsrom på 5 timer uten regn, før sola går ned. 

Vi starter på bratt oppstigning fra vakre Buer i Åbødalen. Denne oppstigninga er, som det meste av turen på gammel anleggsvei / traktorvei. På andre siden av dalen spiller været rundt Fossdalen, og lager nye motiv hele tiden, så vi sliter med å komme oss videre, men etterhvert skjerper vi oss og klatrer oppover til Moringdalen.

"Oppkoma" fra veien

Vi har akkurat kommet opp første kneika da det blir full stopp, for elva renner ivrig og er full av vann, slik at å komme seg på andre siden uten å bli våte ikke er mulig. Det har vi ikke lyst til så tidlig på turen. Dermed satser vi på å holde oss på høyre siden / sørsiden av Moringdalselva. Bratte der er bratt, så vi er spent på om vi kommer oss gjennom, men gir det et forsøk.

Moringdalselva renner ivrig over vein

Det er et krevende og buskete terreng langs elva, så vi bruker mye tid på det. Men tørre er vi hvertfall når vi finner veien som har krysset elva igjen 1 km lenger oppe i dalen.

bushing

Nå har vi en en ny bratt bakke foran oss, og må stålsette oss på nytt for å komme oss opp til Fjotetjørna. Fjellet på grensen til vinter er helt rått. Vi får et helt nytt inntrykk av landskapet, der det lyser i gull foran oss, med de barske fjellsidene som strekker seg opp av dalen, og de vannrike fossene som helles nedover.

Moringdalen 600 moh

Fjotetjørna. Veranibbene bak

Fjotetjørna i grunnen en forlengelse av Austareimsdalen. Også ved her oppe er det mye vann og småtjernene oppfører seg som elver. Vi må også her finne finne noen omveier over myrbekkene for å komme oss videre.  

beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet

Men så er det fin anleggsvei opp til demningen 814 moh. På veien opp ser vi en brakke plasser på et berg øverst i dalføret. Kraftlaget tenker kun beliggenhet til sine eiendommer...

Oppe ved demningen går det et tråkk østover. Det er tydelig, men går lenger østover enn vi trodde, så vi tar av og opp mot fjellryggen litt for tidlig. Etterhvert bruker vi kartet og finner vi ut at vi bare er på vei opp på en kolle, så nå går tilbake på stien et par hundre meter til. 

Vi gikk feilaktig opp mot den nærmeste kollen

Helgedalsvatnet 812 moh

Da finner vi den virkelige ryggen og staker kurs rett sørover. Det er en bakke på 200 høydemeter opp til 1000 moh uten merking eller sti, men noe dyretråkk finne vi likevel. Terrenget oppover er lett. Snart er vi oppe i høyden og har noen småtjern foran oss. lenger fremme ligger en tydelig kolle, som vi mener er toppunktet. 

Toppen i sikte

God sikt mot Moringdalen og Fossdal langs ryggen

Winter is coming....

Det tar bare en drøy halvtime i villmarka før vi når toppen. Der er det ingen stor varde, men utsikten er fenomenal. I nord har vi vinter, mens i sør er vinteren på vei. Veranibbene er ikke i flertall uten grunn. På toppen lenger sør skal det være fin utsikt over Austarheimsdalen. Men vi må rekke lyset og rekker ikke den i dag.

En beskjeden varde på toppen. Saudafjorden i horisonten

Oversikt over ryggen vi har fulgt

På vei ned igjen kommer blåtimen over oss. Fargene spiller nydelig mot hverandre. Isklar blåfarge i tjernene og gylne brunfarger i gress og lyng glitrer mot et delvis er snødekt fjell som springer ut i blå og grønne fargetoner.

I frykt for å miste lyset går vi kappgang på vei tilbake. Over elva i Moringdalen gir vi blaffen i våte støvler og vasser oss gjennom den strie elva to steder, før vi ruller ned brattbakken og ser det siste av lys når vi lukker bildøra etter oss. Denne ruta befinner seg i et terreng om passer til alle årstider, så vi får lyst å returnere både vinter og sommer. Sånn sett er vi enige...

Krevende

Tid: ca. 5 t t/r

Distanse: 15 km t/r

Høydeforskjell: 570m

Terreng: Kjerrevei, sti, off-piste,  berg, grusbakker, ur, våte partier, bratt langs vegen

Ut.no

Buerfjellet

Buernuten 966 moh

Etter aha - opplevelsen i Austarheimsdalen i går, ble fristelsen for stor til å la være. Buernuten lå der rett opp i bratta, og kalte oss til seg. Det er den andre dagen av 3 fine dager denne høstferien. Vi er klar for å gå over Buerfjellet på 13 km lang rundtur som ender der vi var i går. 

Vi starter fra samme plassen, en parkeringsplass i Bekkjadalen 590 moh og går inn i Austarheimsdalen på frosne stier. Det er langt ut på formiddagen, men dalen er skyggefull, så det er ikke helt opptint enda. Når vi runder inn mot Austarheimsdalen, slipper de første solstrålene frem, og vi ser hele turmålet for dagen. 

Annanutvatnet 555 moh

400 meter over dalen ruver fjellmassivet vi skal opp på i dag. Det er et bratt heng ned mot dalen, men vi starter flatt ved Annanutvatnet, før vi finner skilting til Buernuten. Til de lokales fortvilelse står det feil navn på Norgeskart. Fjellet heter Buerfjellet, høyeste punkt Buernuten, mens det på Norgeskart står Liasetnuten. Det er en topp som egentlig ligger ned mot Liaset, lavere i terrenget.

Fra skiltingen går det i jevn slakk stigning. Denne er ikke spesielt tydelig, men godt merket. Det er mulig å ta en brattere rute lenger bort, og det vil jeg nok anbefale, for her blir det litt mer off-piste...

Etter et stykke i jevn stigning starter vi på dagens bratteste del av turen. Det er nå vi skal klatre opp 400 meter. Men ruta er ikke så ille som vi tror, for her går det i sikksakk oppover berget. 

Vi får også en nydelig utsikt mot Heidalen, og innover i Vassbotn mens vi går oppover. Omtrent 700 moh dukker det opp et nydelig tjern i det som er skiltet Stordalen. 

Heidal

Heppåstjødna 694 moh

Vatnadal (Austarheimsdalen)

Vi går nå opp den siste kneika mot nuten, og runder fjellet på sørsida. Da får vi en ny utsikt ned i Åbødalen og videre ut Saudafjorden. Vi finner le i et hol kalt "Røssbotnen" og nyter utsikten herfra. Men vi har en lang tur foran oss og har enda ikke nådd høyeste punkt. 

Med Åbødalen og Saudafjorden i sør.

Det er nå vi kommer opp de bratteste bakkene opp mot toppen. Men så er vi snart på Buernuten 966 moh og vet at det herfra bare skal gå i nedoverbakke tilbake. 

Det er skarp høstluft så vi kan ikke stå lenge i ro. Vi tar et raskt skift, og fortsetter videre med tørre klær. Nå går vi på den siden av fjellet som vender mot vest, Åbødalen og Buer. 

Midt oppå fjellet ser vi en praktfull natursteinsmur. Litt senere får vi vite at denne ble satt opp i nyere tid, men pga. snømassene og dårlig vær var det ikke mulig å holde den vedlike her oppe.

Vi fortsetter videre, og får et vakker skue over til Fossdalen på andre siden, og dermed få vi et nytt turmål på ønskelista...

Ruta går i slakt terreng nedover i retning Moringdalen og Buer. Det blir en tur gjennom nysmeltede smådaler og langs ur og berg, før vi plutselig skjønner at vi er på kanten av stupet til Moringdalen. Her er det så nydelig at vi gjør oss klar for en middagspause. Vi har nå gått hele fjellet på langs...

Moringdalen

Etter mat går det brattere nedover mot Fjotene. Detter er eidet som skiller Austarheimsdalen fra Moringsdalen og Buer. Det er vannkraft som produseres her oppe, og elva er derfor litt mer enn naturlig nedover mot Vatnadalen / Austarhemsdalen. 

Fjotene fra Nordskar

Vannkraft skaper elva litt mer enn naturlig

Fra Nordskar følger Godama et tråkk som går i riktig retning, men jeg ser at merkinga er en annen retning, og vi følger denne omveien ned til veien ved Fjotetjødnå. Dalen er lang og vid, og det tar en stund før vi ser ned til Vatnadal og kjente trakter fra i går.

Vatnadalen / Austarheimsdalen

Nå kommer vi ned til Slåttedalen og Vatnadal øverst i Austarheimsdalen og vandrer mot kjente stier. Vi følger Vatnadalsdvatnet, men krysser over dalen ved skiltinga til "Bru 2". 

Slåttedalen

Vassbotnen

Stær i trekk....

Vi går litt i villmark før vi treffer noe som ligner på sti. Etter etpar hundre meter finner vi brua og krysser den. Den har noen år bak seg, men ser fortsatt solid ut, så vi ønsker den lykke til fremover og fortsetter mot Annabu. Da er det bare å tolke: Annabu ligger på en høyde over Annanutvatnet, som ligger ved foten av Annanuten. Lett.....

Før vi tar kvelden passerer vi "Den Himmelske Freds Plass" og treffer på Oddvar Årthun, som er en foregangsmann her oppe i Austarheimsdalen. Han har merket alle stiene, drenert myrene, laget rasteplasser og plankebruer i hele dalen. Han har også tegnet rutene på egne kart. Det er med stor respekt vi forlater plassen og dalen, og tenker på slike pådriverne som utrettelig jobber med stier og turmål for et knippe turmennesker som oss.

Det er planlagt vei eller høyspentmaster gjennom Austarheimsdalen. Vi er glade for å ha fått opplevd dalen såpass uberørt som den var denne helgen....

Middels / Krevende

Tid: 6 timer rundtur inkl.pauser

Distanse: ca.13 km

Høydeforskjell 410 m

Terreng: Fjellsti, merket, skiltet, bratte partier, våte partier

Ut.no